Jeg går ut og snakker med venninna mi som står i køen for å komme inn på mono. Hun har tenkt å gå hjem, men jeg sier at hun skal få en halvliter av meg når hun kommer inn. Når jeg skal til å gå inn igjen, er det er mann som griper tak i meg, og sier “du, du e frå rogaland du?”. Det må jeg jo svare bekreftende på, og da sier han at vi har jo sittet i skoledebatter sammen, på karmøy, var det ikke det, og da ser jeg hvem det er. Det er den mannen jeg synes var absolutt penest når jeg var seksten år gammel. Da vi var i skoledebatter sammen, klarte jeg ikke si et ord, fordi jeg synes han var så kjekk. Jeg går inn på mono igjen, men jeg tenker at når jeg ser han igjen, skal jeg snakke med han, og det er den mannen jeg skal ha med meg hjem for kvelden. Venninna mi spør etter ølen sin når hun kommer inn, og ler av meg når jeg sier jeg har brukt opp alle pengene mine. Hun kjøper drinker til oss, to gin & juice baby, og vi går videre etter neste drink. Jeg ser ikke mannen fra køen lengre, men det er godt å kjenne på at jeg vil ha med meg pene menn hjem fremdeles. Det er flere enn en pen mann i verden. Vi ender opp Queens etterpå, grønlands styggeste brune pub, der det er en ekkel mann som sitter og spiller elektrisk orgel, og synger gamle hits mens det er allsang i lokalet. Når han spiller en solskinsdag, og jeg synger med at jeg har det bedre enn de fleste her til stedet, begynner jeg å gråte. Det går bedre med en gang etterpå. Jeg kjøper meg en gin & juice, og smiler og danser med en gammel alkoholiker. Venninna mi og jeg kjøper nattmat, falafel. Mannen i dress forran meg gir meg en tjuekroning. fordi jeg var så søt. Etter vi har spist opp kavrer jeg meg oppover til tøyen, og jeg tenker at det er nydelig, jeg tenker at det er jækla nydelig å være full. At det er det beste jeg vet om.

Du ser ut som en overklassejente som har begynnt på narkotika, sier trønderjenta, når jeg spør henne om hun synes jeg ser rock and roll ut. Vi har kjøpt hasj på eventyrbrua, alle sier vi er teite når vi går der, for det område er visst fullt av sivilpoliti og dårlig cannabis. Det gjør oss ikke noe. Vi blir stein, og ser på ally mcbeal på den dårlige kanalen som følger med tv3.

Har begynt på blindern igjen. Allerede skulka en forelesing. Jeg skal ikke gjøre det mer. Men det var fint å spise iskrem med peter på st. hans haugen. Har aldri sett på skolegang som så viktig, så jeg forstår ikke hva jeg har å gjøre på universitetet.

_{Kontaktannonse: Om du vil ha meg, samme hvem du er, så kan du få meg, så lett, det er bare å ringe, det er bare å komme, det er bare å ta meg, jeg er her jeg, villig til å ta, og villig til å bli tatt. Men det er nå du må komme, det funker ikke etterpå, nå må du komme, nå må du ta meg, og du må ta meg så jævlig hardt, men hvis du tar meg hardt nok, nå, så er jeg din, så er jeg yours to keep forever.}

I avisen så står det at ingen vil være en romanfigur. Det står at at ingen vil være en karakter i en bok i avisen, og det vet jeg ikke hva jeg skal gjøre med, for alle sammen i livet mitt er karakterer i tekstene mine, men tekstene mine er ingen roman, de er bare tekst, men romaner er også bare ord, akkurat som avisene bare er ord, og hvor går grensen. Finnes det noe grense, har det noe å bety, og når du lever i verden, må du da bare godta, at mennesker lager historier om deg. På tirsdag begynner jeg å studere norsk gramatikk på Blindern. Jeg skal bo på tøyen, og studere norsk gramatikk, og målet mitt med denne høsten er å få A på eksamen i det faget. Første dag jeg var på universitetet i Oslo er et år siden, da begynnte jeg og gråte, fordi jeg synes det var så svært, de andre sa at det kom til å forandre seg, universitetet kom ikke alltid til å være så stort, og det har gjort det, jeg synes ikke det er så skummelt lengre, men det er viktig å tenke på at fysiske bygninger kan ikke krympe. Det som skremmer meg mest for tiden er ufullstendige setninger, og jeg vet at når boka mi kommer, skal det ikke være en kort-tekst-samling, det skal ikke være poesi, det skal være en roman, og den skal ha begynnelse midt og slutt. Romanen skal ikke være meta, den skal være fysisk, den skal være jævlig fysisk, og det skal være plass til romanen min, den skal ha sitt eget rom, og sitt eget tempo, det er derfor jeg ikke har skrevet den enda, JEG ER ALLTID SÅ JÆVLIG TRIST!, men snart, jævlig snart, skal jeg rydde vekk noen ting, jeg skal rydde vekk nok ting, til at jeg får muligheten til å skrive den. Den skal ikke kunne leses i et rasendes tempo, slik alt som jeg skriver kan, den skal ha sitt eget tempo, sitt eget tempo skal den ha, og den skal kunne leses både fort og sakte, den skal kunne leses, uten å få vondt i hodet. Jeg skal skrive den uten å få vondt i hodet, derfor er det noen som må ryddes vekk før jeg begynner, men når det er ryddet vekk, så kommer den.

det går ikke så bra, gjør det vel, nei det gjør ikke det, men jeg er i oslo, jeg er i oslo og vasker ut av leiligheten, og flytter tingene mine inn i nyleiligheten som ligger i tøyengata, men jeg har ikke noe plass å bo enda, tøyengata er ikke gata mi før tjuefemte august, men da skal jeg flytte tingene mine inn, i mellomtida bor jeg hos a, og vi går på fylla, og jeg går på fylla og drikker fernet, og kysser på menn som vil kysse på meg, men jeg savner checkpoint, jeg savner checkpoint, og hver gang telefonen ringer tror jeg det er japaneren som ringer for å spørre hvordan jeg har det, for å si at vi er jo venna, men han gjør ikke det, han gjør ikke, og det går ikke så bra, det gjør ikke, det går ikke det

mannen med sort hår som kliner med meg i torshovparken snakker om kjæresten sin, og at sønnen hans, på tolv år, (som er kallt opp etter en rockestjerne), er den kuleste han vet om, jeg snakker om japaneren, og da sier han at jeg er pen, skikkelig pen sier han at jeg er, du er skikkelig pen, skal du værra med meg hjem i natt, nei det skal jeg ikke, jeg skal ikke, men tjuefemte august skal jeg flytte til tøyengata, og bli tynn og pen og lykkelig, men det går ikke så bra, gjør det vel, nei det gjør ikke det, men det gjør ikke no

Hvis vi hadde spist mer frokost, ordentlig frokost, alle sammen, ikke sjokoladepålegg, men brunost, og ikke loff, men sånn brød som vi selger på coopen, som ligner på murstein, og hvis vi hadde drukket melk, ordentlig melk, det er godt for benbygningen, og hvis vi hadde spasert til jobb isteden for å ta bussen, men enda bedre hvis vi hadde tatt bussen, istedet for å kjøre bilen, og hvis vi hadde vært ute blandt mennesker alltid, hvis vi hadde oppført oss som de sosiale dyrene vi er, og hvis vi hadde betalt regningene våre, hvis vi ikke hadde lagt regningene våre i en skuff, og glemt dem, slik at lindorff må sende brev til oss, og hvis vi hadde klart oss med penger sjæl, hvis vi hadde klart oss sjæl, hvis foreldrene kunne slutta å betale telefonregningene til døtrene i tyveårene, hvis jeg kunne sove, hvis vi alle sammen hadde sovet mer, og stått opp tidligere, hvis vi hadde gått med rettere klær, hvis ALLE sammen hadde brukt rettetang i håret, og hvis man hadde kjøpt den økologiske pilsen vi selger på prixen istedet for smirnoff ice når man skulle på byen, så hadde nok ting ordnet seg, det hadde nok det.

Ikke lek mor, sier homoen til meg når jeg forteller at jeg har skaffet japaneren jobb på butikken min. Japaneren ler når jeg forteller at det er en jobb til han der hvis han vil ha den. Og trønderjenta sier at nå har jeg gjort mitt, og det har jeg. Nå har jeg gjort mitt. Dette var siste gangen jeg ringte til han, før tjueandre september. Japaneren vil ikke at du skal fikse ting til han.

Trønderjenta sier at det kommer til å gå over, hun sier at det kommer til å gå over, det kommer ikke til å bli bra, sier hun, det kommer alltid til å være den tingen som gikk til helvete, men det kommer til å gå over.

Har grått nesten sammenhengende i et døgn.
Jeg har ikke mer hud rundt øyene mine. Jeg drikker whisky mens jeg ser på tv3.

Og du svarer nei når jeg spør om du ikke bare kan sove i sengen min i natt. Du sier at du ikke tror det ville være så lurt, men så sier jeg at du har jo aldri vært forelsket i meg før når du har ligget ved siden av meg, så da kan du jo holde rundt meg i natt også. Etter at du har vært på madrassen min en liten stund, sier jeg at det er ikke så behagelig er det vel, og så sier jeg at du har jo aldri klart å sove ved siden av meg. Nei, jeg har kanskje ikke det, svarer du. Når jeg sier at du bare kan gå, så går du. Du kommer tilbake igjen når du hører at jeg begynner å gråte på ny, men jeg sier at du ikke kan komme bare fordi jeg griner. Også lukker du døra, også kommer jeg ikke til å lukte på deg lengre. Og det gjør vondt. Det gjør det. Det gjør så jævlig vondt.

Å sitte og røyke utfor checkpoint, og tenke at nå, nå er du full slik som det blir beskrevet i barnebøkene, (du ser faktisk dobbelt), er ganske fint. Men du går inn og danser igjen, og du har på deg sort kjole, du synes du var ganske fin før på kvelden, men det eneste du klarer å tenke på er at du håper japaneren ikke dør, når du er ute og har deg gøy, uten han. At du håper han ikke dør, for du er ute og danser, og du snakker ikke med han på telefonen. Du vet at det er teit å tenke på, for han kommer jo ikke til å dø, så du danser bare mere, og plutselig kommer kom igjen lena på, og du gauler du med, og da later du som om du er lykkelig. Etterpå går du ut og røyker, og når det kommer menn bort for å snakke med deg, fniser du til dem, og lar de tenne på den neste sigaretten din.