Jeg snakker med han som kaller seg engel. Han sier at han aldri mister kontroll, at han ikke drikker seg full, og han ikke tar narkotikum (lengre). Jeg sier at jeg synes det er trist at alle litteraturgutter jeg kjenner enten mister kontrollen totalt, alltid, eller aldri gir slipp på den. Da sier han at han hører nok hjemme i den andre katagorien, men at jeg derimot hører hjemme i den første. Jeg sier til han at litteraturjentene ikke er slik, og at selv om jeg meg selv mister kontrollen på ny og på ny og på ny, har jeg hard selvkontroll på andre områder. Han spør meg hva det er jeg har kontroll på, og hva det er som glipper ut av hendene mine. Jeg sier at det er et vanskelig spørsmål, og at jeg må tenke på det. Og jeg er ikke sikker på om det er noe jeg har lyst å komme med et svar på. Da mumler han at det er kanskje stoltheten min jeg holder fast ved, selv om alt det andre flyter. Jeg velger å ikke svare når han sier det, og det tror jeg er greit for han. Mister jeg kontroll, er det det som skjer med meg når alt flyter, har jeg egentlig noen gang kontroll, når det flyter, er det ikke bare slik, at da flyter det mer en vanlig. Han som kaller seg engel sier at jeg tar feil når jeg sier at jeg ikke har moral. At hvis jeg ikke hadde hatt moral, hadde jeg ikke reagert så kraftig på ting, som jeg gjør. Han sier at umoralske mennesker blir ikke berørt. Av og til så tror jeg at jeg gir faen. Men jeg tror ikke det er det det handler om heller.

På bursdagen min gikk jeg hjem alene. Jeg var på teknoparty med trøndervenninna, men det var jævlig, så jeg gikk derfra. Homoen ringte meg for å si at jeg måtte komme ned på spasibar, men det kunne ikke fallt meg inn, så jeg kavret meg oppover til tøyen. Jeg går forbi queens, og bestemmer meg for å gå inn der. Dørvakta spør om legg, jeg sier at jeg ikke har det, han spør hvorfor, jeg sier det er fordi jeg mister alle tingene mine alltid, men at det faktisk er bursdagen min. Så han slipper meg inn. Og inne på queens spør en tykk alkoholiker meg om vi skal danse, og jeg danser med han, en hel sang. Så går jeg. Jeg går innom mcdonalds på vei hjem og kjøper meg en laksewraps med wasabi. Når jeg legger meg for å sove bestemmer jeg meg for å ikke drikke på en stund. Og det skal jeg ikke heller. Denne månedenen her skal være en hvit en.

Bursdagspike, og champagne og makroner hele dagen. Om jeg skal si det som det er, så synes jeg det er litt slitsomt at bursdagen kommer hvert år, men jeg fikk pene gaver. I recived an email, telling me it was over. I did’nt know how to respond. It was almost as if it hadn’t been meant for me. It ended with the words, “”Take care of yourself”. And so I did. (Jeg tenker at selv om jeg hadde bursdag i går, har jeg vært voksen en stund nå, den siste pakken med sjokoladepålegg fikk stå i skapet i mange uker.) Når jeg ble atten år gammel var jeg på en kjøpesenterkafe med en mann, som fikk meg til å gråte. Når jeg ble nitten gikk jeg på folkehøyskole, og hadde brukt natten før på legevakten i hokksund. Tjue år bodde jeg i bø, søsteren min sendte meg armbånd i posten, som var så pent at jeg gråt i to timer etterpå. Venninna tok meg med og spiste på naboen, også var det fest. Klokka to gikk vi for å gå på nachspiel i ei hytte i skogen, venninna fant en vinkartongballong på bakken som hadde som en niste til vi kom oss til hytta. I fjor gikk homoen og jeg og spiste frokost på sandakersenteret, kaffe og napoleonskake, og vi hadde bursdagsvorspiel om kvelden, med hårspray, rødvin, og do I look like a slut, aha, shut up. I asked one hundred and seven woman, including two made from wood and one with feathers, chosen for their proffesion or skills, to interpret this letter. To analyse it, comment on it, dance it, sing it. Dissect it. Exhaust it. Understand it for me. Answar for me. It was a way of taking the time to break up. A way of taking care of mye self.

You know my wandering days er over, og nå er det Oslo, det er Oslo baby. Har sluttet med å gå på fylla hver dag, nå er jeg sjuk, og har begynt å bruke dagene til å ligge under dyna og svette til Elvis og Bruce Springsteen. Noe som strengt tatt er det samme som jeg gjør når jeg er bakfull også. Jeg spiser ost og kjeks, og drikker appelsinjuice eller kulturmelk med jordbærsmak. Etter du har fått sansen for gin&juice, smaker ikke appelsinjuice like godt lengre. Da jeg var liten elsket jeg å drikke vanlig kulturmelk med en hel drøss sukker oppi. You made me forget my dreams, og jeg har en stumtjener på rommet mitt, i går da jeg lå i feberdus på gulvet mitt, var jeg helt sikker på at toppen på den, var den hånda som går opp på vinduet under sexscenen i titanic.Ut på kafè! Ut å møte mennesker! Drikk kaffe! Snakke! Hygge seg! Jeg kjøpte ikke kaffe i dag, jeg kjøpte kakao, og jeg har ikke drukker varm sjokolade på så lenge jeg kan huske, og jeg ble ikke fornøyd, den smakte jo ingenting. Jeg spiser ost og kjeks. Ritzkjeks og Brie. (Brien kjøpt på coop mega tøyen, tilbud trettisjunitti for for et ganske stort stykke). Ritzkjeks var den kjeksen jeg likte å spise når vi var på klassetur med barneskolen, men jeg er skuffa over den nå, den har ikke den tykke sølvpakningen som den hadde før, nå er kjeksene bare pakka inn i litt plastikk. Etter jeg har ligget lenge nok og tenkt at jeg befant meg på den eneste båten som ikke kunne synke, når det begynte å gå opp for meg at jeg bare fantaserte, tenkte jeg at alt kommer til å gå bedre, at hvis jeg får en ny person å elske snart, kommer alt til å gå så mye bedre. Men jeg vet ikke om jeg vil, jeg vet ikke om jeg er noe som helst innteresert i å få det noe bedre. Jeg tror jeg er fornøyd med å ha det sånn, passe.

You are the one who said I could carry on, and carry one, who said I could carry on. På pedagogikkforelesningen viser professoren en dokumentar som følger en fransk klasse og læreren deres ett år. Da filmen er ferdig sier han at nå skal de diskutere hva læreren i filmen gjorde som var bra, og hva han gjorde som var dårlig. Ei jente rekker opp hånda og spør hvorfor de skal snakke om hva som var feil, om det ikke holder i massevis, og snakke om de bra tingene lærene gjorde. Carry on, and carry me, carry me home.

but if there was a sequel would you love me as an equal would you love me till I’m dead og jeg trenger at ingen trenger meg jeg trenger at ingen trenger meg ikke treng meg men at jeg kan trenge dem så hardt jeg bare vil så masse jeg bare vil jeg vil komme og ligge naken ved siden av deg jeg vil ligge naken ved siden av deg mens du holder rundt meg men it’s not fun to watch the rust grow for it will all be over when you’re dead

jeg er the wrong girl jeg er the wrong kind jeg har the wrong hand som du kan be holding og the wrong eyes to go searching behind

Og det var egentlig innflyttningsfest på majorstua i dag, men det hadde blitt litt for vanskelig å gå dit i kveld. Det tar på å gå på fylla, og dagen i dag, har blitt brukt på å ligge å svette under dyna mens jeg har hørt på elvis. Kvelden i går er en dus, men jeg husker en raymond och maria konsert der vi gråt, city lights på st.hanshaugen og en eller annen bar på majorstua der vi drakk oss varme på irish coffes, og ville på fernet branca. Så var det spasibar, men det eneste minnet jeg egentlig har derfra er å stå og tenke, fanden ta, jeg blør, og er drittafull, la meg komme meg hjem. Og da gikk jeg hjem, og når jeg våknet i morges leste jeg en mail fra en mann som leser denne bloggen, og han mente jeg burde skrive om noe annet en kjærlighetssorg og rus snart. Mannen skrev i mailen at begge de to temaene var kule for ti år siden, men nå var de platte. Jaja, tenkte jeg når jeg leste det. Måten jeg blir full på for tiden er anderledes enn hva det pleier å være. Jeg blir sandblåst i hodet, jeg drikker sprit til det ikke går ann mer. Når jeg røyker joint gir jeg meg faktisk ikke før hodet mitt er helt tomt. Kanskje ikke den helt sunneste stilen, men jeg trenger å ha den nå. Jeg trenger å ikke gre håret. Trenger å ikke sminke meg. Men for all, jeg skal bli ordentlig igjen snart, og da kommer jeg sikkert til å skrive om noe ordentlige ting igjen også.