En gang var det en mann som sa til meg, at jeg ikke hadde noe på universitetet å gjøre. Han spurte meg hvorfor jeg skulle bruke energi på å gjøre noe middelmådig som tusenvis av andre piker i tjueårene gjør hvert år, når jeg heller kunne bruke tida på å skrive en roman som utmerket seg. Jeg tror mitt svar var noe sånn som at det finnes da tusenvis av romaner som ikke utmerker seg heller, men når jeg nå ser på eksamensresultatene mine forstår jeg bedre hva han mener.
Eksamen gikk greit, det var ikke noe å rope hurra for, men jeg strøk ikke, og fikk tatt de studiepoengene universitetet ville at jeg skulle ta. Det er bare det at det er så unødvendig. Det er fint å lese bøker, og jeg har vært på gode forelesninger, men jeg ser ikke noe poeng i denne utdannelsen. En annen mann sa til meg en gang at grunnen til at jeg jobber som kassedame, er at jeg hater meg selv. Grunnen til at jeg jobber som kassedame, er at det er en jobb, og at det er det, eneste det er.
Vennene mine i 2depressed2getdressed var i avisa for omtrent en måned siden, og ble intervjuet i forbindelse med bloggen sin.  Der sa alenemor13 at bloggere har:  ”..vel et slags Anne Frank- kompleks. Alt vi gjør er tiltenkt andres blikk, det er ingen som skriver vanlig dagbok lenger. Folk gidder ikke gjøre noe hvis ingen ser det”  Jeg har tenkt en del på det sitatetet etter at jeg leste det. At hvis det sitatet stemmer, hvorfor går i så tilfelle mennesker på universitetet. For hun er jo strengt tatt ikke alene om å snakke om hvor oppmerksomhetssyke vi er.  Jeg kommer aldri til å bli en akademiker. Og Anne Frank var en pike som visste at dagboken hennes kom til å bli brukt som noe viktig, at hun var med på å dokumentere noe som det alltid ville stå om i historiebøkene, og hun ville gjøre det så korrekt som mulig.  

Jeg kommer aldri til å bli en akademiker, og jeg aner ikke hvorfor jeg føler nødvendigheten av å dokumentere noe som helst.