Jeg studerer nordisk. Til høsten har jeg tenkt å studere pedagogikk. På fredag da jeg satt på banen, snakka jeg i telefonen med en mann, og spurte han om hva som skjedde, om hvorfor jeg hadde begynt på norsklærerutdanning. Du fikk panikk, sa han til meg da. Du fikk panikk i høst, og datt ned i fella deres om å gjøre noe matnyttig. Jeg er ikke sikker, men jeg tror ikke panikk har noe godt for seg. Planen min er ikke å bli norsklærer, men jeg har ikke noen bedre plan heller.
Bakgrunnsbildet på datamaskinen min er et postsecretkort som det står UNIVERSITY IS STEALING MY BEST PARTS på. Det er ikke jeg som har sendt inn kortet. Hemmeligheten er noen andre sin. Det er det vi gjør i hemmelighet som definerer oss, hørte jeg en dame si på den svenske påskekrimmen som gikk på nrk i fjor. Jeg har ingen hemmeligheter igjen. De ligger alle sammen ute på forskjellige blogger på internett, eller så har jeg fortalt dem til mennesker som ikke har vært interessert i å høre på dem.

Jeg liker å bo i Oslo. Det gjorde jeg ikke i fjor, men byen vokser visst på meg hele tida. Jeg liker å ta t-bane, på andreplass kommer trikken, og til slutt er bussen. I Stavanger går det ikke ann og snike på bussen, men det gjør ikke noe, jeg har begynt å betale til Oslo sporveier også. I går fikk jeg en tekstmelding fra en venninne som sa at hun hadde funnet enda en grunn til å like annekatt. Hun har nemlig en million i gjeld på grunn av ubetalte parkeringsbøter.

Et blogginnlegg om lese tekst du hadde glemt du hadde skrevet. Om samtaler du har glemt at du har hatt, men som du har transkribert ned på arkene dine, så du kan lese dem så mange ganger du vil. I en brun gråpapirbok jeg har som det står POESIÈ utenpå, har jeg skrevet at dagen i forveien hadde en mann spurt om han kunne bære meg. Etter han gått en stund og holdt meg, hadde han spurt meg hvor mye jeg veide. Han ville vite hvor mye han hadde klart å løfte. Boka er kjøpt i en bokhandel i Torrino, der alle bøkene de solgte var franske.

I en grønn bok som har et bilde av en lilje på seg, har jeg brukt syv sider på å skrive at jeg må passe på. At jeg må passe på at ingenting fælt skjer, og at jeg oppfører meg ordentlig. Smink deg om morgenen, har jeg skrevet, da går det sikkert bedre. I gullboka mi, har jeg brukt syv sider på å skrive HOLD RUNDT MEG etter hverandre. Da jeg skrev det lå jeg naken ved siden av en mann som ikke kjenner meg lengre. Gullboka mi går det ann og speile seg i. Jeg har ikke skrevet den ut, og selv om den passer fint til de nye gullskoa mine, kan jeg ikke skrive mer i den heller.

Jeg lever livet mitt gjenom reklamene som går på tv3, og når de skifter vet jeg at tida går, har jeg skrevet i gullboka. I gullboka har jeg skrevet at jeg ikke gråter av judging amy lengre, men at jeg gråter av top model, når tyra banks sier til den siste jenta i utstemningen at hun ikke lenger er in the running to becoming americas next top model, og jeg har skrevet at jeg gråter av feriekolonien på tvnorge over jenta og gutten som vinner ti tusen kroner hver for å ha vært leirens snilleste gutt, og leirens snilleste pike. I den røde notatboka jeg brukte i Bø har jeg skrevet ned teksten til Martha av Tom Waits. Cause it’s been forty years or more, now Martha please recall, meet me out for coffee, where we’ll talk about it all. Jeg har også skrevet ned et Nietzche-sitat i den boka: Det du kan skrive har du allerede begynt å forakte.

Huset mitt var en syndens pøl natt til første januar. Vi drakk opp pappas whisky. Jeg var fjorten år gammel. Da jeg skulle tisse om morgenen lå det en bokserskjorts oppi toalettet. Godt nyttår.

Klokka tolv sto vi utfor en blokk på toppen av en bakke på Åsen i Stavanger. Vennene mine og jeg sa slike ting som “godt nyttår” til hverandre, og “tenk at vi endelig er i kulturbyåret”, og da hører jeg plutselig navnet mitt. Fra blokka. En hel terrasse på blokka roper godt nyttår og navnet mitt, mens de ser på meg. Jeg ser opp, men jeg kjenner ikke igjen noen av ansiktene.

 Jeg ønsket meg en interrailbillett av foreldrene mine som julegave, jeg fikk gullsko istedet for.