Your life is never dull in your dreams. Jeg betaler trettini kroner i uka for å se norske programmer på tv2 nettv. Mary Jo is living alone, drinking gin with the telly on. Hva er forskjellen på å bli presset til å gjøre noe, og å gjøre noe som bare blir forventet av deg. Har man blitt presset til å gjøre det som blir forventet av deg, hvis man gjør det, enda man hadde mer lyst til å dø på sovesofaen denne dagen også.

Det går ikke så bra, gjør det vel, nei det går ikke så veldig bra. Du kan ikke si at det ikke går bra, det går opp og ned, du må si at det går ned, istedet for å si at det ikke går bra. Det syntaktiske kjennetegnet til en preposisjon er at han er styrerledd i utfyllinger til verb, til substantiv, til adjektiv, og til setninger. I setningen hun reiste til deg er til deg utfylling til verbet reiste. Det er preposisjonen til som er det styrende leddet, og det er pronomenet deg som er det styrte leddet.

Hvorfor skriver du. For jeg vil at noen skal elske meg. Hvem er det du vil skal elske deg. Jeg vil at alle skal elske meg. Jeg klarer ikke bøye sterke verb. Kjennetegnet på et svakt verb, er at det danner preteritum med tillegg av et affiks, og at preteritumsformen dermed blir tostava. Sterke verb legger ikke til affiks ved preteritum. De sterke verbene får dermed en enstavet preteritum, og det er det som er karekteristisk for dem.

Jeg er på hipsterfest. Alle guttene går med hvite skjorter, som lyser opp under lampa. Skjortene lyser blått, og når de åpner munnen, stråler tennene deres gult. Jeg holder munnen min lukket. “Det er jo bare homoer her!”, sier en jente til meg, og jeg tenker at det har jeg jeg også tenkt, men jeg prøver å svare hyggelig å si at de er vel gode til sitt bruk. “Det spørst jo hva du har lyst å bruke dem til!”, sier hun da.

Jeg er fremdeles på det samme spørsmålet. Hvor mye er det lov å kreve av en annen. Det slipper ikke. Glipper ikke. Hvor mye er det lov å kreve. Hvor mye er det lov å ta. Når du føler du har gitt vekk alt, er du da brukt opp, fornyer man seg egentlig. Hvis man fornyer seg, og ikke er den samme lengre, da er man en annen. Jeg skulle ønske jeg var mer enhetlig.

Det er kanskje ikke snakk om å gi og ta, kanskje man bare for gitt at i en relasjon bør det være en viss grad av samhandling, at konversasjoner handler om å fortelle sine egne meninger. Jeg vil ikke bli tatt for gitt.

Vi er på queens, spiller dart, og vi ler, og ler, og ler. Mannen som har på seg gul skjorte med svetteflekker som spiller elektrisk orgel begynner på ti tusen tommeltotta, av halvdan sivertsen, og vi ler enda mer da vi merker at jeg kan hele sangen utenat. Mamma har lånt eg elska ho av meg. I dag hadde hun lest den ferdig, og ville diskutere slutten med meg. Jeg husker ikke noe av den boka, utenom at den gamle mannen kaller seg selv flegmatisk. Fra jeg var seksten til jeg var atten leste jeg glassklokken kanskje femten ganger. Det jeg husker fra den boka er at hun har lyst å se hvor lenge hun kan gå uten å vaske håret.

Det er ikke sant. Jeg husker mer av den boka. Jeg husker en matforgiftning. Og jeg husker at hun sa hun ville bli forfatter, så når de tar bilde av henne til bladet hun er utplassert i, hadde hun med seg papir på bildet. Jeg tror i hvert fall det, jeg er ikke sikker.

Jeg så en mann som så ut som han i dag. På tjuebussen fra majorstua til grunerløkka. Det gikk et støkk i meg, når jeg så det. Prøvde å ta et bilde av han med mobiltelefonen min, men alt ble bare sort. Han hadde lenger hår enn det mannen hadde, og han gikk med andre klær. Han lignet ikke så mye egentlig, men han så akkurat som han. Det er lenge siden jeg har kjent han, det kan godt være han er sånn nå. Det var kanskje like greit at jeg ikke klarte å ta noe bilde, da hadde jeg bare hatt lyst å sende det til han, men jeg har ikke telefonnummeret hans. Jeg er ikke helt sikker, men jeg tror jeg aldri har hatt det.

Det regner i Oslo. Det regner ikke Osloregn, det er som å være i Stavanger. Det snør ikke, det er bare sludd, og det er akkurat som å være hjemme.

I filmen pink flamingos kjemper to par om å være the the filthiest person alive. Homoen ringer meg klokken elleve om morgenen for å si at han har vært hos frisøren, og for å si at jeg må gå på skolen. Jeg er våken, sier jeg. Han ringer meg igjen klokka fem for å spørre om vi skal henge ut på hjørnet. Jeg sier at det kan vi godt, men jeg er fremdeles nagen i hagen på sovesofaen, så det kan godt ta sin tid. Da spør han meg hva jeg egentlig gjør etter jeg står opp om morgenen, og det klarer jeg ikke gi noe godt svar på.

I eldre norsk språkhistorie klassen min, er det en mann som mumler ja, til alt læreren sier om avlyd, brytning og synkopetida. Det er litt som han tror han er på et møte i en pinsemenighet, og skal svare amen på alt presten forkynner. Jeg har lyst å si at vi alle andre vet også hva læren mener, men det stemmer jo ikke, jeg aner ikke hva læreren snakker om.