Jeg røyker sigg etter sigg og hører på Bob Dylan. Når jeg var liten og pappaen og jeg kjørte bilturer hørte vi på Joan Baez og Bob Dylan. Jeg røyker sigg etter sigg og hører på Bob Dylan, og Janis Joplin. Om sommeren røyker mammaen min og meg utpå terrassen til me and bobby mcgee.

I sommer skal jeg være I Oslo.

Jeg skal være kassedame, og når jeg ikke jobber skal jeg røyke sigaretter på karl johan. Det er ingen som liker karl johan. Alle sier at den gata er bare for turister. Jeg elsker gata, men jeg liker tøyengata bedre. Kanskje jeg skal slutte å røyke, og begynne på p-piller istedet for. Om du røyker mer enn ti sigaretter til dagen, mens du går på p-piller dør du du, sier legen. Hvis du røyker mindre enn ti sigaretter til dagen, kan du vel like gjerne slutte med det.

Hvorfor skriver du, spør han, og jeg er svar skyldig. Jeg skriver, fordi jeg liker å skrive. Hva vil du at leseren skal oppnå gjenom teksten din spør han. Jeg blir svar skyldig igjen. Jeg sier at jeg liker bare å skrive. Men det er ikke lov å si, spør jeg, og da sier han joda, men jeg spør en gang til, og da svarer han at det er vel kanskje ikke det.

Jeg liker å skrive. Jeg har ikke en historie å fortelle. Jeg har ikke opplevd noe, som ikke alle andre også har opplevd, jeg kan ikke fortelle noe nytt. Men jeg liker likevel og fortelle de gamle historiene, på ny, og på ny og på ny. Jeg liker patos. Jeg vil at mennesker skal bli beveget av hva jeg sier. Jeg vil beveget. Jeg vil merke at jeg lever, med å skrive. Jeg vil skrive det på en måte det ikke er skrevet på før, og jeg er ikke utålmodig, jeg har ikke dårlig tid.

Jeg lyver. Jeg vil bare holdt rundt. Jeg vil bare at noen skal bevege meg.

Jeg er Carrie Bradshaw, og jeg sier at venninna mi har fått brystkreft. Du er Alexandr Petrovsky og sier at du hadde en venninne med en kreft en gang, og hun døde. Jeg er Carrie Bradshaw og sier at du er en drittsekk. Og Sex and The City er fremdeles bare på tv. Til sommeren kommer filmen. Trønderjenta og jeg skal ha med oss cosmopolitans inn i kinosalen.

Trønderjenta og jeg røyker pot og spiser sushi på alexander kiellands plass. Vi leser aviser. Før vi gikk til henne kjøpte vi tre aviser, dagbla, vg og morgenbladet, og vi ligger på sengen hennes og leser hver side i alle avisene. Trønderjenta løser kryssord. Etterpå går vi til kafeen hun jobber på, og drikker billig øl. Og billig vin. 

Og jeg tenker på hvordan det var å være liten, og ha spist is så fort at du fikk vondt i pannen, “og sånn har jeg det nå, jeg har det, akkurat sånn”. Når jeg kommer hjem tar jeg ikke av meg klærne. Jeg legger meg på gulvet. Jeg har en dobbeltseng på rommet mitt, og en sofa, i det siste har jeg bare satt pris på å ligge på gulvet. Jeg liker å ligge på gulvet. Klokka begynner å nærme seg sju, jeg burde ta av meg kjolen snart, burde sikkert ta meg en dusj.

 -Skal vi dra på ferie?

-Nei. Hvor da?

-New York.

-Hvorfor vil du det?

-Edie Sedwig.

Jeg kjøper kort på Tronsmo. Fine kort, som jeg har lyst å sende til alle vennene mine. Og de som jeg kjøper til deg, skriver jeg alltid også. Limer på et frimerke. Men jeg sender dem ikke. Jeg  har de i en bunke i bokhylla. Jeg presser dem inn mellom Kristin Lavransdatter og WOMEN ARTISTS  In the 20th and the 21st Century.  

Jeg ligger på gulvet i tøyengata og ser filmer på maskinen min. Den står på pulten. Jeg har et par puter i nakken, hvis ikke blir jeg svimmel når jeg skal se opp.    Jeg tenker på scenen i me and you and everyone we know der Miranda står inne i heisen med dama på museumet og sier at  hun har med seg en video som hun vil at hun skal se. Og dama sier at hun må sende den i posten, og Miranda sier at hun er jo her nå. Jeg har tatt av ovnen, vinduene står oppe, men jeg er så varm, jeg tror jeg svetter, kanskje jeg har feber, jeg er ikke sikker.  På døra inn til rommet mitt har jeg et sitat fra Gerd-Liv Valla som jeg har klippa ut av dagbladet magasinet. ”Jeg kan ikke gå rundt å ta ansvar for andre menneskers følelser.” Dessuten er jeg tilbake i Oslo, og Oslo er ikke Stavanger, men jeg er meg, samme hvor jeg er.  Det virker ikke lenger. Jeg ser på shortbus, og på dansevideoer på youtube. Du synes jeg er ekkel. Jeg synes jeg er ekkel. Håret mitt er fett. Jeg står foran speilet og tenker på å klippe det av. Kommer du til å elske meg da? Jeg vet ikke hvem jeg snakker til.  

Et år hadde jeg en hybel på andre sida av byen fra der jeg bor nå. Det var ikke en hybel, det var bare et rom, og jeg delte kjøkken og et lite toalett med tre andre mennesker. Jeg likte dem jeg bodde med, men jeg turte ikke snakke med dem, de skremte meg bare. Rommene våre lå ved siden av ved hverandre, og vi hadde alle sammen en hems hver, som var over gangen vår. Jeg likte tanken på at om natten sov alle etter hverandre over gangen. Det var en halvmeter fra madrassen min og opp til taket. På taket var det merke etter en hånd. Jeg pleide å ligge om natta, og se på den hånda. Hånda var mindre enn min hånd, og jeg pleide å tenke på at det var merke til hun som hadde bodd der før meg, eller kanskje hun som hadde bodd der før henne. Jeg likte tanken på at det hadde bodd studentjenter der siden femtitallet. Det hadde sikkert ikke det. En av jentene ihvertfall, hadde hatt med seg en kjærlighet opp i hemsen sin, og hadde hatt så bra sex at det hadde kommet merke etter hånda hennes. Som ikke gikk bort. Jeg prøvde å vaske det vekk. Jeg lå aldri med noen oppe på den hemsen. Det var en mann jeg hadde sex med inne i den leiligheten. Vi lå sammen på sofaen min. Han pleide å bare å komme å ringe på døren, og spørre hva jeg holdt på med. Sofaen var skitten. Den hadde sikkert stått der i flere år uten å ha blitt vasket.  Den var han som viste meg hånda. Han spurte om å gå se hvordan det var der oppe. Vi lå ved siden av hverandre, og da sa han at se, der er det et merke etter en hånd. Jeg lo. Han gikk etterpå, han sov aldri hos meg.  Jeg bor ikke på den siden av byen lengre. Vi ble kastet ut av leiligheten. Firmaet skulle pusse opp alle boligene sine. Det var kanskje like greit. 

Rekk opp hånda. Alle som venter. It’s me, listen.  Vet du hva det er du venter på. Jeg venter. I didn’t meen it. Det er dette bloggen min handler om. Å ta det tilbake. Det du mente. Look, I’m not upset alright. Jeg har en svart topp, der kunstvenninna har brodert inn EMO med et perlekjede. Are you there? Jeg vil at du skal være der. For meg.  Are you listening? Hører du. Hva jeg sier til deg. Det er til deg, jeg sier det. Jeg vet bare ikke helt hvem du er. Det er dette alt handler om.  Det var ikke meningen å såre deg, sa han., er en setning som i innføring i norsk syntaks blir kalt en Type C setning. I setningen er det subjekt, og å såre deg potensielt subjekt. Vi kan skifte om på leddene, og sette Å såre deg i forfeltet, og da får vi setningen Å såre deg var ikke meningen, sa han, og da er Å såre deg, blitt subjekt.

På Checkpoint i går var så iskalt, at jeg trodde jeg skulle besvime.  På tirsdag drar jeg til Oslo. Dagen etter skal oppgaven inn.            Jeg mangler ord.

And I work in a market as a checkout girl,
I know things will get better.

Jeg googler en gammel lærer, og jeg ser at han har giftet seg. Jeg ser at han har blitt feit, og at han og kona hans går med like joggedresser på stranden, og han skulle bli far til mine barn, og jeg var et lite barn selv når jeg tenkte det, og når jeg ser på menn, så går jeg etter hvordan han var. Det er ikke lenge siden jeg sa at jeg skal slutte å lese bøkene som var favorittbøkene når jeg var sytten. Jeg skal også slutte å google gamle helter. Egentlig så tror jeg ikke at jeg måler nye menn, mot barneskolelæreren min, men når jeg så bildet av han og konen hans gå i like joggedresser, fikk jeg bare en følelse av alt er tapt. At helter alltid slutter å være det. Det er kanskje ikke det, det handler om. Det handler nok bare om at til slutt vil alle gå med like klær på stranden.

And finally see what it means to be living.

 Trønderjenta skal begynne på skole i københavn. Jeg sier til henne at hun får lov til å flytte til Danmark, men at jeg ikke gidder å ha noe av at hun drar til Bergen. Det var hun enig i. Neste år skal jeg ikke være på blindern. Neste år skal jeg få meg en dårlig betalt jobb, bo i tøyengata, skrive en fabelaktig roman, om å bo i tøyengata. Jeg skal ikke sende den inn til et forlag, men jeg skal danse på spasibar, og jeg slutte å være ironisk, og jeg kan begynne å studere når jeg har lyst til det. Når jeg kommer tilbake til Oslo etter påskeferien, skal det være vår i hovedstaden, og jeg skal gjøre eksamen, og i sommer skal jeg bare være i Oslo. Nå skal jeg ikke tilbake til Stavanger på kjempelenge. Vil dere være med meg, kan dere bare komme, jeg låner sovesofaen ut til hvem det skal være.

I morgen er det siste kveld på checkpoint, på ganske lenge. Og det er godt å tenke på.

Jeg skal ha på meg coole jeans, og være på mono. Alle vennene mine har gått, så jeg er der alene, også skal jeg se deg sitte ute å røyke. Du er alene du også, og jeg skal sette meg ved stolen ved siden av deg, og si ”faen ass, jeg synes du og jeg skal bli venner”, og du skal le, og late som du ikke kjenner meg igjen. ”Er det sånn du ser ut i sivil”, skal du si, også skal vi le av det. Du skal le av det for du tror du er morsom, jeg skal le av det for det sier alle når de ser kassedama utenfor butikken. Etter vi har røyka opp, skal du kjøpe en øl og to fernet, men før vi har drukket ølen ferdig, skal jeg avbryte deg mens du holder på å snakke, med å si ”helvete, du er så jævlig fin”, så tar vi taxi til tøyengata, og du skal grine når du kommer, og etterpå skal jeg si at det var gøy, men nå må du gå. Også går du, også sover jeg godt, helt til morgenen etterpå. Jeg er i Stavanger, og kliner på Checkpoint, og skriver ikke oppgave, og hører på svensk popmusikk om natta, alt som står på svensk er søtt. Det gör ondt för varje hjärtslag, og you never were and you never will be mine. Jeg vil ikke at du skal det heller, jeg vil bare at noen skal ville sove ved siden av meg om natten. Jeg våkner om morgenen med neller over hele kroppen, jeg ser meg i speilet, og tenker at jeg ikke er noe annet enn masse. Om du synes jeg er ekkel, må du si ifra. Jeg kan gjøre alt du for å ikke være ekkel anymore. Jeg gjør det du vil, hvis det kan føre til at du liker meg bedre. Det er bare det at jeg vet ikke hva du vil, hva du vil, jeg vet ikke, jeg vet hva jeg vil, jeg vil se, jeg vil sett. Jeg har en liste med klisjeer som jeg krysser av punkt for punkt, etter at jeg har sagt det høyt. Listen blir bare lengre og lengre.

Et lev livd. Et liv levd. Hva er den semantiske forskjellen.

Det var mange ord til liten nytte, er en utbrytningssetning. I stedet for Mange ord er til liten nytte., bryter vi ut mange ord , og får det som subjekt, og resten av setningen blir et leddsetning. Var er det finitte verbet, og mange ord til liten nytte er predikativ. Når har det blitt for mange ord. Jeg vet ikke hvor mange ord man trenger før man har nok. Når lærer man det.

En annen mann sa til meg i helgen, at alt jeg tenkte var inne i hodet mitt. At hvis jeg ikke sa noe, så kom det ingenting ut. Han har fått meg til å tro at det kanskje muligens er bra, å leve utover, i stedet for innover, så kanskje jeg muligens skal forsøke å begynne litt på det. 

Jeg har klippet ut et hjerte av stoff,  og festa det på jakkeermet mitt. En gang kjente jeg en mann som haddde tatovert et ess-kort på underarmen sin. Han hadde ett ess i ermet. På fylla på spasibar var det en gang en mann som skrev HJERTET DITT ELSKER DEG -IKKE på håndleddet mitt. Jeg er hjemme. Søsteren min har en skinnjakke. Den skal jeg ta med tilbake til Oslo. Når jeg er hjemme bruker jeg mamma sin parfyme.  I Rita blir forfatter  av Kristine Næss, snakker Rita om at når hun er inne på toalettet til mannen hun sover hos, lukter hun på alle parfymene og såpene til jenta hans, og det lukter jente på en måte hun ikke får til. Eller noe sånn. Det er lenge siden jeg har lest boka, men jeg husker jeg likte det godt. Og episoden i boka der rita tisser på seg i senga, fordi hun ikke tør å gå på dø, den var så flau og vakker, at jeg måtte legge fra meg boka når jeg leste den. Og det er godt å bli flau.

Jeg har ikke skrevet noe om grammatikk i dag heller. Jeg har ikke spist frokost, og har ikke kledd på meg. Snart skal jeg ta på meg en kjole, og gå å kjøpe sigaretter.

Jeg har ingen venner i Stavanger igjen. Det er fire år siden jeg bodde her sist. Jeg skal ikke flytte tilbake. Strengt tatt, har jeg ikke så altfor mange venner i Oslo heller, men jeg har de jeg trenger. Man trenger venner. I sommer etter eksamen er ferdig, skal jeg bare jobbe på butikken, og bo i Tøyengata. Jeg har det bra. Jeg har det bra i Stavanger, og jeg har det bra i Oslo, men det i Oslo livet mitt her. Etter at påskeferien min begynte har jeg sett femten episoder med House, og skrevet en side på oppgaven min. Jeg har sett Faster, Pussycat! Kill! Kill!, og likte det mye bedre enn å lese novellene til Merethe Lindstrøm, som jeg gjorde på toget til byen, Selv om det skal sies, hun hadde noe lysglimt. Hun skriver en novelle, der jeg-personen forteller om alle de forskjellige plassene hun og en gammel kjæreste hadde sex. Jeg har lyst å lese noe kult av en kvinnelig forfatter, uten å tenke at det var kult skrevet av en kvinnelig forfatter. Vi burde alle vært pussycats. Jeg har ingen venner i Stavanger igjen. Det gjør ikke noe. Jeg vet bare ikke hvorfor jeg dro hjem. Jeg kunne gjort alt dette i Oslo. Jeg skal gå å kjøpe meg en ny roman i morgen.

nothing, tell me nothing honey, if it aint free 

i need new friends to forgive me

hold meg

vær så snill

hold meg

hold meg

Jeg vil bare at du skal ta på meg.

Da er det best at det bare blir slutt.

do you want to share

a joint in the park

med meg

vi kan

le og le og le

og fortelle hverandre om andre menn og dama

vil du ikke det

det blir morsomt

lover, you should’ve come over

Eg meinte det ikkje. Ikkje på den måten. Det kom ut feil. Eg er berre anspent. Eg vil ikkje gå. Ikkje gå. Det er ikkje det eg meiner. Det vart berre litt mykje. Eg vil jo berre bli haldt rundt. Det er vel greit. Alle vil vel det. Vil me ikkje alle bli tatt på.

om eg seier at du må gå,

kjem du til å gå da

gjer du det

for eg vil at du skal det

eg vil at du skal gå

og eg vil at du alltid skal vere her

jeg har ikke vært hos frisøren på to år

and I think more and more about killing my self

for hver dag som går

forget me

I want you to forget me

og jeg vil at du skal huske alt om meg

og jeg vil at du bare skal huske meg

og jeg vil at du skal ville meg

og jeg tror du vil meg

JEG VET DU VIL MEG

men jeg tror du venter på å ville noen andre mer

so you can just go

to let myself go

håret mitt er dritlangt

det er nesten like langt som det var da jeg klippa meg når jeg var atten og aldri hadde klippa meg før

og det gjør så vondt

and it hurts with every heartbeat og det er ikke du som gjør vondt det er bare jeg og det gjør

vondt vondt vondt

når du ikke klarer puste

hva gjør du da

hva gjør du da

hva gjør du da

i would like to make love to you

i will not let you forget me

i morgen

eller i dag

eller på lørdag

eller nå

kom da

kom

Jeg vil at du skal gå.

Jeg er ikke sint.

Du er fin.

Jeg liker deg.

And I hope you know that you do turn me on. Jeg er ikke akademiker. Vi tok den første utepilsen på fredag. Klokka tolv på formiddagen, i sol på parkteateret. Bare en snitt. Alt du gjør er en klisjé. Du er så rituell. Jeg gjør bare ting jeg kan fortelle en historie om etterpå. Det er så fint å røyke om sommeren. Skal ikke slutte før i september. Hver gang en ny årstid kommer, blir jeg skuffa. Nå er vinteren over, og jeg fikk ikke brukt den til noe. Jeg hater akademia. Blindern gir meg trehundreogfemti i puls. Jeg liker å se på hotell cæsar etter jeg er ferdig på jobb på coop’en. Eg gløymde og seie at du måtte ta det tilbake du og, det held ikkje at berre eg gjer det. Er det ein avtale? Ok, så bra. Stavanger i morgen. Breiavannet, og bøker&børst.  Inne på toalettet på bøker&børst står det ENTEN SÅ GÅR DET BRA, ELLER SÅ GÅR DET OVER, med store svarte bokstaver. I Oslo er Stavanger en klisjé. Jeg skal være i tøyengata i hele sommer. Trønderjenta og jeg røyka pot i går, på en benk, ved Akerselva. Vi delte en joint, og etter vi hadde gått femhundre meter så vi på hverandre og sa, ”se hvor langt vi har gått, enda det bare føles som vi har traska i to sekund”. Dette er akkurat som å være fjorten år igjen, tenkte jeg da, enda jeg røyka aldri når jeg var så liten.   Da jeg kom hjem holdt jeg standupshow for kollektivvenninna på engelsk, hun ga meg en pakke kent menthol som takk. Da forfatterjenta og jeg var og besøkte den andre trønderjenta på gården hennes utenfor Ålesund, røyka vi dunhill menthol hele uka. Det er akkurat som godteri.

Jeg sitter på kafe, og jeg sitter på kafe alene, jeg har fått meg en favorittkafè, sally ann på majorstuen, selv om pappa sier at jeg ikke skal gi penger til frelsesarmeen, han sier de er korrupte. Det sitter to venninner ved siden av meg, hun ene har rødt hår, og ser ut som hun går på kunstskole, eller kanskje MI, (jeg vet ikke helt hva MI er, men hun ser ut som hun kansje kunne gått det), hun andre jenta ser ut som hun studerer juss, en gang tenkte jeg på å studere juss, jeg tenker ikke på det lengre, jeg ble kassedame. Kunstskolejenta tar opp en bok fra veska si, og sier til jussjenta at “se her, se så fint!”, og det er en bok av Jan Stenmark, og jeg tenker at det har kunstskolevennene mine gjort til meg og, tatt opp en bok av Jan Stenmark, og sagt “Se, her!”, og det er fine tegninger, det er det, en gang hadde jeg en tegning av han på veggen min, men det eneste jeg klarer å tenke på er om det ikke er det han svenske slalomskjøreren heter, men det er sikkert ikke det, jeg har ikke så god peiling på sport. Jeg bryr meg ikke så mye om sport, jeg bryr meg mer om matbutikker. Eller kolonialforretninger som det også kalles. Kolonialforretninger er en ellipse. Det er forkortet fra kolonialvareforretning, og mellomleddet i den treledda kompisjonen er tatt bort, derfor er kolonialforretning et klammeord. Butikken jeg jobber på er rana tre ganger på fire måneder, jeg har heldigvis aldri vært på jobb når de har kommet.

I går gikk jeg fra Tøyen, til Majorstuen, via Grünerløkka, og til Tøyen igjen, mens jeg hørte på Anna Ternheim på ipoden min. Jeg gikk i marsjtakt. Anna Ternheim synger en sang om at neste gang du treffer en jente så bør hun better be someone special,hun bør better be for real this time, and devoted just like you. En gang satt jeg på en buss med en mann som jeg kyssa når jeg var full, men som jeg kastet vekk når jeg ikke trengte han, og det var kanskje den snilleste mannen av dem alle. Vi hørte på ipoden med en høretelefon hver, og når better be kom, så sa han at han ikke villle høre på mer. Vi skulle gå av når vi kom til en bygd på østlandet, bussen gikk videre til Bergen, jeg spurte han om vi ikke bare skulle sitte på ferdig, han svarte nei, jeg lurer på hva som hadde skjedd hvis vi hadde prøvt å kjøre mer. I need new friends to forgive me.