Kjøttet

Jeg tror det er russisk de snakker. Guttene som sitter foran meg på toget. Hvis det ikke er russisk er det nok et annet østeuropeisk språk. Jeg forstår ikke hva de sier, men jeg skjønner at de er norske. Av og til kommer det inn et norsk ord. De snakker om siviltjenesten. Det er sikkert ikke så lett å vite hva det er på russisk. De er to stykker. Han ene, han som snakker mest, er ganske søt. Han andre har på seg en stygg caps, og er ganske feit. Jeg tenker litt på at jeg har lyst å gå å sitte ved siden av dem. Skulle ønske jeg bodde i øst-europa. Skulle ønske jeg ikke forsto hva de rundt meg sa.

Gardinene mine er røde. Det var søstera mi som kjøpte dem til meg, når jeg flytta inn. Jeg har like både på soverommet og i stua. De har prikker på. Svarte. Søstera mi sier at det skal være blomster, men når jeg ligger i senga mi, ser de bare svarte ut. Det er ikke så mange prikker, kanskje førti, kanskje mer. Jeg prøver å telle dem hver natt, men jeg får alltid forskjellig antall. På kjøkkenet mitt har jeg ikke gardiner.

Togkonduktøren er ikke fornøyd med billetten min. Det har fallt av en bit, og han sier at den ikke er gyldig, at jeg burde visst bedre, og at jeg må kjøpe ny billett av han. Det koster førti kroner. Etter at han går, tenker jeg at det er slike som meg, som gjør dagen hans dårlig. Det er slike som meg han klager til kona si til om kvelden. Det er på grunn av dette at jeg ikke tar toget, jeg begynner å bite negler, og tenker at alle som snakker om hvor bra kollektivtrafikk er, virkelig er ute å kjøre. Jeg skal jo bare på jobb. Er ikke det lov lenger.

Jeg har bodd en stund i den leiligheten. Kjøpte den etter at jeg ble ferdig på videregående. Alle sa at jeg kom til å spare så mye penger på det, men prisene på boliger har rast i denne byen etter på. Jeg er ikke så nøye på det. Jeg har råd til å betale lånet, og har en plass å sove om natten. Skulle bare ønske jeg sov litt mer. Dette var fjerde natten jeg ikke sov. Har begynt å se på mess tv igjen. Det plager meg. Jeg hater programlederne.

Jeg går av toget på samme plass som russerne. Togturen tok kanskje ikke mer enn åtte minutt, men jeg har aldri savnet bilen min så mye som nå. Jeg tar ut en sigarett av veska. Han feite med capsen gir meg fyr før jeg klarer å leite etter min egen ligther. De spør hvor jeg skal, om vi skal ta følge, og jeg tenker at jeg likte de mye bedre når de snakka russisk. Når jeg går inn på kontoret hiver sjefen nøklene mine bort til meg. Jeg klarer ikke å ta dem i mot, hun ler, og sier takk får lånet.

Ville jeg vært lykkeligere om jeg spiste kjøtt. Jeg er i butikken, og ser på kyllingvingene som ligger i delikatessedisken. Mennesker spiser kjøtt hele tiden, og det har de gjort så lenge de har vært mennesker. Jeg har ikke en gang spist en pølsebit på snart åtte år. Dama som står bak bak disken, spør om jeg skal ha noe. Jeg ser på skoene mine, og hun sier at kyllingen er veldig god, på tilbud er den også. Det er like greit å bare ha en margaritapizza til middag i dag også, så jeg sier nei takk, og går for å betale.

Gutten som sitter i kassen smiler til meg. Han er like gammel som meg, kanskje litt yngre, og har nok mange venner. En søt kjæreste, også. Hun og han spiser nok middag sammen hver dag. De går sikkert på konserter i helgene med band som ingen har hørt om. Utenom dem. De har begge to t-skjorter med bilder av bandet på.

Jeg spør om og få tyve malboro, og blir forbauset når han spør når jeg begynte og røyke det. Han smiler, gir meg pakken, og sier at jeg har jo aldri kjøpt noe annet enn lucky av han før. Kanskje ikke, svarer jeg, og prøver og smile tilbake, men jeg tror ikke jeg får det til.

Jeg tar en sigarett ut av pakken, og begynner å leite etter ligther. Jeg tenker på at jeg kanskje må gå inn i butikken igjen for å kjøpe en ny, på at han kommer til å tro at jeg kommer tilbake bare fordi han smilte til meg, at en lighter koster bare ti kroner, og at det er dumt å betale et så lite beløp med kort. Det er nesten mer i gebyr enn beløp, men jeg har ikke kontanter.

Jeg setter meg inn i bilen, og begynner å kjøre. I jakken ligger det fyrstikker. Det irriterer meg at jeg røyker. Jeg slutta og spise kjøtt fordi jeg ikke likte kyllingindustrien, det var skummelt med okser som var tre ganger større enn for tretti år siden, og vi ville fått en mye mer rettferdig verden hvis vi hadde fått ned kjøttproduksjonen. Jeg lurer på hva som ville skjedd hvis vi alle hadde sluttet å røyke.

Når jeg kommer hjem, ser jeg at jeg glemte å kjøpe kaffe, så må drikke pulverkaffe i dag også. Når vannet er ferdig kokt, tar jeg opp kjøleskapdøren for å ta melk i koppen, men det er en av de nye melkekartongene, en slik som har skrukork. Jeg prøver å åpne den med en hånd, for i den andre har jeg jo kaffekoppen, men det ender bare med at jeg søler ut resten av det som var igjen av melken, og hva er vitsen med å drikke kaffe nå. Det er jo bare pulverkaffe, og jeg har jo ikke melk en gang. Neste gang skal jeg kjøpe en vanlig kartong.

Jeg sovner, og drømmer at jeg er på burger king og spiser en dobbel hamburger. Det eneste som er feil, er at de har tatt sylteagurk på, enda jeg hadde presisert at jeg ikke ville ha det. Gutten fra kassen er der også, han er naken og drikker milkshake, og sier at fra nå av er jeg hans. Bare hans. Hold rundt meg da, sier jeg, men da er han plutselig ikke naken lengre, men står bak disken på burger king i klærne fra butikken han jobber i, og spør om jeg skal ha noe mer.

Enten går det bra, eller så går det over, står det malt med store sorte bokstaver på veggen foran meg. Jeg er inne på en kafe, som søsteren min sa jeg måtte gå på. Hun bor ikke her lengre, men hadde lest om plassen i avisen. Det er sol ute. Når jeg går ut av toalettet skal jeg gå å sitte i bakgården, og alt kommer til å gå fint. Det banker på døra, så jeg går og bestiller en kaffe. Over disken står det piker, vin og sang, og jeg svarer ja når bartenderen spør om jeg skal ha i melk. Bartenderen er nesten en kjendis, og jeg tør ikke se han i øynene. Jeg går og setter meg rett under et skilt der det står “røyking påbudt” i bakgården, tenner en marlboro, og tenker at det er litt ekkelt at jeg er her, men at det går jo fint.

På bordet foran meg sitter det en jente og en gutt. Gutten er kanskje to år eldre enn jenta, og det ser ut som om de prøver å være kjærester. Eller prøver å finne ut om de kan være det. Gutten drikker kaffe, og jenta drikker te. Han røyker, og hun ser på. Jeg har lyst å si til dem at til slutt går det over. De snakker lavt, jeg hører nesten ikke hva de sier. Jeg tenker at det gjør de bare fordi de tror at kjærestepar som går på kafé skal snakke lavt sammen, enda i hvert fall jenta har lyst til å fnise og le høyt. Hun har nok lyst til å si morsomme ting som gutten kan le høyt av, og tenke at det er en fantastisk jente han har. Jentene vil jo at guttene skal synes at de er det, fantastiske. Gutten har sikkert lyst til å lage brekelyder eller bjeffe, og at hun skal svare med å mjaue, men siden hun ikke sier noe morsomt, så lar han det være.

Det ligger et magasin på bordet. Søsteren min trodde sikkert at jeg kom til å like meg her fordi det handlet om litteratur og slikt. Familien min liker å snakke om hvor god jeg var i norsk. Jeg så at det sto bøker inne i hyllene på kafeen. Jeg slår opp på en vilkårlig side i bladet. Det er en litteraturquiz. Jeg leser igjennom hele, men jeg kan ikke svare på noen av spørsmålene, utenom at jeg er temmelig sikker på at det var Hamsun som skrev sult. Kjæresteparet reiser seg for å gå, og jeg tenker på at det er lenge siden videregående. Det går ikke an og være sytten og et halvt for alltid.

Bartenderen kommer ut og setter seg på trappa. Han ruller seg en røyk, og begynner å snakke med meg. Han vil ha en ligther, og spør om jeg har vært her før, hva jeg synes om plassen, og om jeg kommer til å anbefale den til andre. Jeg svarer som best jeg kan, men jeg finner hele settingen unaturlig, og klarer bare å tenke på filmene jeg har sett han spille i, og et teaterstykke han hadde hovedrollen i, som jecg gråt av en uke. Etter hvert sier jeg at jeg må gå, at jeg skal rekke en buss, og han sier velkommen igjen.

Kafeen ligger i det som må være den mest fargerike gaten i byen. Alle husene er malt i forskjellige pastellfarger, og om sommeren stimer turistene til for å se. Naboen til kafeen er Hipp frisør. Søsteren min gikk der jevnlig når hun bodde her. Jeg tenker på og kanskje gå å bestille en time, men så går det opp for meg hvilken klisjé det er. Klippe håret i en kul frisyre, for å få en forandring på tilværelsen min. For det er det jeg vil ha, er det ikke. Det er det menneskene gjør når de vil ha forandring, det er derfor frisører kan ta blodpris på tjenestene sine, det gjør meg kvalm, og jeg tenker at jeg kan klippe meg selv.

Om kvelden ringer søsteren min, jeg sier at jeg har vært på kafeen, at det var fint, og at jeg var der med to stykker fra videregående. Hun forteller at hun kanskje tar seg en tur til byen snart.

Hun flytta til hovedstaden, søsteren min, og fikk seg mann og barn. Jeg har to nieser, og de kommer til å være helt annerledes enn søsteren min og meg. De kommer til å gå på skole i hovedstaden, og når de drømmer om en større plass, kommer de til å tenke større enn oss, og kommer til å ville dra til andre land. Jeg har ikke vært og besøkt dem enda. Pappaen deres, er kunstner, eller han later i hvert fall som om han er det. Han hadde en utstilling en gang. Søsteren min er smart, hun tror i hvert fall at hun er det. De ser på Skavland sammen hver fredag, og hver søndag går de tur i skogen sammen.

Hun ringer meg mens jeg er på jobb en dag, og sier at i dag kommer de. Hæ, sier jeg, men hun sier igjen at de kommer. Hvem er det som kommer, sier jeg, og hun svarer at jeg må hente dem på flyplassen klokken ti over fire. Det er greit, sier jeg, også legger jeg på. Det er greit, hvorfor sa jeg at det var greit, jeg merker at jeg blir irritert. Ti over fire er bare litt over en time til, og innen den tid er det syttifire brev som må få et stort kryss over adressen sin, og en ny adresse klistra opp ved siden av. Jeg klarer ikke tenke, det får bare vente til i morgen. Jeg sier til sjefen at jeg er dårlig, og at jeg må komme meg hjem.

Sjefen er mindre enn meg. Alle de jeg jobber med er for så vidt også det. Hun og jeg, er de eneste som jobber der fulltid, de andre er videregående skoleelever som jobber der om ettermiddagen. Jeg har tenkt å få meg noe annet en dag, men jeg har litt for mye å tenke på for tiden til å gjøre noe seriøst med det. Sjefen sier at det er viktig at jeg ikke kommer for langt bak med arbeidet mitt, men at det er greit, jeg kan bare gå.

Da jeg setter meg i bilen begynner jeg å lure på hvem som kommer. Det har pleid å være alle, eller bare henne som har kommet før, men hun sa jo ingenting. Jeg bestemmer meg for at vi skal spise pizza i kveld, og kjører inn til butikken, for å kjøpe det jeg trenger. Tar med meg en korg, legger oppi en pizzabunn, en full pose med fersk sopp, en boks hakkede tomater, og når jeg ser at de har kjøttdeig på tilbud til bare nitten nitti, det må vel være billig, så kjøper jeg det også.

Da jeg ser hvem som sitter i kassen, vet jeg ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg tenker at jeg må kjøpe røyk, om det var malboro eller lucky jeg kjøpte forrige gang jeg handlet her, og hva det var han sa jeg pleide og røyke. Jeg blir usikker på om jeg egentlig røyker i det hele tatt, men da han spør meg om jeg skal ha tjue lucky også, smiler jeg tilbake og sier ja. - Spiser du kjøtt, sier han til meg når han ser kjøttdeigen. -Jeg var sikker på at du var vegetarianer jeg. Jeg sier at det er jeg, men har besøk nå, så bra at jeg hadde rett da, sier han, og jeg tenker at han er galnere enn meg, men at jeg liker han enda bedre.

På flyplassen, får jeg øye på søsteren min med en gang. Jeg er et kvarter for sent, og det første hun bemerker er hvoor tynn jeg har blitt.

Det ligger mais i toalettet. Jeg kaster opp for andre gang i natt. Jeg lagte pizza til dem i kveld, tok kjøttdeig på, og sa at joda, nå var jeg blitt voksen og hadde fått vanlige spisevaner. Det er ikke mer mat igjen i magesekken, jeg spyr bare opp syre. Det gjør så jævlig vondt i hodet. Jeg spiste ikke mer enn et stykke, og så sa jeg at jeg var mett. Jentene var fra seg av begeistring, de kunne spise så mye de ville. Det banker på døra, søsteren min står utenfor og spør om vi skal gå ned i stua og røyke.

Hun setter på kaffen, og sier at jeg prater aldri med henne lengre. Jeg føler at jeg befinner meg i en norsk film, men det kan jeg ikke si til henne, det er et godt påfunn av henne dette her. Vi snakket mer sammen før. Jeg spør hvordan det går med mannen hennes, men da sier hun at jeg skal holde opp, og at vi har vel andre ting å snakke sammen om. Jeg vet ikke hva det skulle vært sier jeg, og hun svarer at det gjør vel ikke hun heller. - Jeg savner deg, sier hun. -Jeg tenker ikke så mye, svarer jeg.

Jeg svarer ja, på spørsmålet hennes om jeg vil ha en mentholsigarett. – Trodde bare det var han som røyka det jeg, trodde du synes det var ekkelt.

Når jeg drar til jobben, kjører jeg forbi en kiosk som har en plakat med en hamburger som er to meter høy på den ene veggen. Lyst på noe godt? står det under, og når jeg kommer på jobben må jeg forte meg på toalettet og kaste opp en gang til. Sjefen spør hvorfor jeg er så blek, men jeg har ikke noe godt svar på det.

Jeg sovner med hodet på pulten, og gutten fra butikken ligger naken ved siden av. Dyna vi har på oss har et trekk, som jeg ikke har brukt siden jeg bodde hjemme. Han holder meg hardt fast. Kysser meg i nakken, jeg klarer ikke å røre meg, og han kysser meg igjen. Han biter meg, kjenner at han biter seg fast i skulderen min, det gjør så jævlig vondt, og jeg tenker at jeg vil aldri vil at han skal slutte.

Sjefen vekker meg, og sier at hvis jeg er dårlig så får jeg bare dra hjem. Først blir jeg veldig overrasket over hvor vennlig hun er, men da jeg ser at jeg har tygget hånda mi til blods forstår jeg at hun bare ble forskrekket. Jeg tenker at jeg kan jo ikke gå hjem nå, gikk jo en time tidligere i går. Ute på gangen har vi en kaffemaskin, jeg tar meg en kopp og begynner å jobbe igjen.

Når jeg kommer inn på kontoret ligger det en bunke med nye konvolutter på pulten. Det er brev som er kommet tilbake der den nye adressen heller ikke er riktig. I begynnelsen når jeg jobbet her så trodde jeg at det var fordi menneskene hadde flytta en gang til, etter at adressen var blitt bytta, men det stemmer jo selvfølgelig ikke. Det hele handler om at det er vi som har kløna, og klistra feil lapp på brevet når det har vært hos oss første gang.

Jeg kjeder meg. Jeg leker med stemmen min. Hver gang det kommer en kunde som ikke har vært hos meg før, prøver jeg å ha en ny måte å snakke på. Det skremmer de av og til. Av og til legger jeg varene oppi posene deres selv. Det skremmer de enda mere. For litt siden var det ei hiphop jente på kanskje tretten år, som kjøpte seg en liter melk, cornflakes og sukker. Pluss en svær melkesjokolade og en kilo smågodt. Du kan bare spise salat istedet for sukker, hadde jeg så lyst å si til henne. Da slipper du å kaste opp etter middag. Hun har vært på butikken et par ganger etterpå, hun kjøper en kilo sukker hver gang hun er der. 

Jeg har vært narkoman, men jeg er det ikke lenger. Når jeg kjøper meg en is på den lokale coop’en, flørter jeg så godt jeg kan med kassedame. Heldigvis er det ikke lenge til lønn, sier jeg, når jeg ser at  jeg fikk godkjent denne gangen også. Kassedama spør om jeg får lønn den første. Jeg svarer at jeg får penger den tjueåttende, men at mor mi får lønn allerede etter helga, så da får penger fra hu. Det er godt med mødre, sier kassedamen, og jeg sier at ja, det er det. Jeg sier at jeg pleier å spise middag hos henne tre ganger i uka, kassadama sier at det er trist å spise alene. Det er det, sier jeg, så går jeg.

Pantemaskinen uler. Det er uler, den gjør, men det er ikke min oppgave å fikse den, for jeg jobber ikke her. Jeg skal bare kjøpe øl, og så skal jeg gå. Klokka er over åtte, jeg springer til kassen. Jeg har jobba i butikk selv, sier jeg til dama i kassen. Jeg vet hvordan det er, jeg må få lov til å kjøpe selv om klokka er over åtte. Det er ikke noe stress, sier hu, klokka er jo bare litt over sju. Kassadama går fra kassen før jeg har pakka varene, det er ikke slik det skal være.

Når jeg var ute på lørdag, var det en mann som kom bort til meg, og sa at rundstykkene jeg laga til lunsjen hans var fantastiske. Jeg ble med han hjem. Jobben min er på et bakeri på det lokale kjøpesenteret. Sjefen min er sjuk, det er jeg som tar bestillingene denne måneden. Denne tyvende i hver måned får kundene våre trygda si, da passer vi alltid på å bestille et ekstra lass med napoleonskaker.  De er i godt humør, kundene, som oftest, ihvertfall. Det er en dame som sitter her hver eneste mandag. Jeg prøver av og til å snakke med henne, og si takk for sist, men hun later alltid som om hver mandag er den første mandagen hun sitter på det tredje bordet til venstre og spiser en napoleonskake, mens hun drikker en kopp kaffe, og leser aftenposten. Jeg lurer på hva hun gjør etter hun har vært her.

Jeg er en gammel dame. Jeg er seksti år. Vi sitter på taket på operaen. Alle menneskene rundt meg snakker i telefonen. Vet du hvor jeg er, sier de, de sier det alle sammen, vet du hvor jeg er, jeg er på taket på operaen. Der skulle du vøri Karl.  Et ektepar spør om jeg kan ta bilde av dem. De stiller seg på kanten av bygget, og jeg tar bildet av dem og himmelen. Når de kommer hjem, kommer de til å si til alle at de var på toppen av operaen. Og vise fram bildet. Der har kongen vært.  Det er ingen som kommer til å bry seg. Jeg er en gammel dame. Når jeg kommer hjem til bygda, skal jeg henge opp bildet av mannen min og meg på operaen, ved siden av porselenstallerkenen med bildet av Kong Olav på.     

Jeg er tolv år, jeg er tolv år, og vi har pysjamasfest i kjellerstua vår. Vi ser på the craft på tven, og vi har kjøpt sure peacemerker for hundreogfjorten kroner på essoen. Godteriet har vi lagt utover en tallerken og hatt inne i mikrobølgerovnen i ti minutt. Vi spiser det med gaffel. Det er tre venninner jeg har på besøk. Jeg hadde filmen, og vi måtte betale tjueåttefemti hver for snopet. På mandag som kommer skal vi gå å sitte i vålandskogen og late som vi påkaller ånder. Når klokka er tolv viser de porno på tv1000. Det er een stor svart flekk på skjermen, men vi ser litt på sidene, og vi synes det er kjempespennende.     

Jeg er nitten år, og ligger naken ved siden av en mann, og spør om vi ikke bare kan sove. Jeg er fire år, gammel og skal kjøpe slikkepinne på en kiosk på spiterstulen. Mannen bak disken er østlandsk, og spør om det er en kjærlighet jeg skal ha. Jeg blir rasendes, og sier til bror min at han må kjøpe det for meg. Jeg er atten år gammel, og ligger med en mann som skriker AT HAN KJÆÆÆM når han kommer.  Jeg er ti år gammel, og mister den ene skien min, slik at den renner ned i elva.  Jeg er elleve år gammel, og pappaen ser den ligger i elva fremdeles, og går ned og henter den for meg. 

Jeg vil ikke være her mer. Jeg er så svimmel, jeg tror jeg omkommer. Du er alltid så dramatisk. Store følelsesmessige reaksjoner. Det er tegn på at du er ute å kjøre, men herregud hør på meg da! HØR PÅ MEG DA!

Jeg går fra Blindern til Tøyen. Jeg har på meg ullgenser, og når jeg kommer til sagene begynner det å regne. Du er bare halvveis, det kan ikke begynne å regne nå. Våt ull, er våt hund, våt hund er dritekkelt. Håret ditt er stålull, men shut up already, hvor mye skal du snakke om det jævla håret ditt. Jeg tror du har snakka nok om det nå. Når du er kommet til Sagene er du ikke halvveis hjemme enda, jeg skulle ønske jeg bodde på Sagene.

I Herman går pappaen og Herman og vasker seg før hver gang de spiser. Det holder ikke å vaske hendene, de tar av seg skjorta og vasker seg på overkroppen også, selv om de bare skal spise en brødskive til ønskekonserten. Pappaen til Herman sitter oppe i en heisekran hver dag. Der kan han nesten se til Afrika. Jeg husker ingenting. Jeg husker ingenting. Jeg bruker tida mi på å komme på bruddstykker av bøker jeg likte som barn.

EG VEIT IKKJE KORLEIS EG SKAL KLARE Å REISA MEG. KANSKJE EG ALDRI KJEM MEG HEIM I DAG. EG DØYR OM EG MÅ GÅ TO SKRITT.

Du er alltid den samme. Du fornyer deg aldri. Du er drit. Du skriver bare en emo-blogg som hver eneste fjortenåring kunne ha skrevet. Jeg skal gjøre noe bedre, jeg må bare begynne å sove litt mer om natta. Jeg må bare kunne ha muligheten til å sovne i senga mi, og ikke være nødt til å ligge rett ut på gulvet for å få det til. Nakken min dreper meg, det er jo fordi jeg sover på gulvet, fordi jeg ikke klarer bruke pute. En gang skal jeg bli bra.

Jeg skal slutte å røyke, og jeg skal slutte å høre bare på Morrisey, og jeg skal slutte å høre på Bob Dylan, og jeg skal slutte å bruke SAKER DU MÅSTE KOMMA IHÅG som en emosjonell søppelplass, og jeg skal begynne å begynne setninger med noe annet enn ”og”, og ”jeg”. Jeg skal i hvert fall slutte å røyke.

Jeg forbeholder meg retten til å tro at alt jeg leser er løgn.

Jeg vil ikke vite hva som er selvopplevd, og hva som er fiktivt. Det spørsmålet kommer i veien for hva jeg trenger av litteraturen. Når jeg leser bøker vil jeg ikke tenke at det er noen som har opplevd, det jeg leser om. Jeg vil at det skal være jeg som opplever det som står i bøkene.

Forfatteren er død.

Det betyr ikke at jeg har noe imot bøker som er selvbiografiske, alt kommer jo fra en plass, hvis det ikke kommer fra forfatteren, kommer det jo ikke fra noen plass. Det trengs bare ikke gjøre noe poeng ut av det. Og jeg tenker på det når det kommer til blogger. Jeg tenker på det når jeg skriver bloggene mine, at jeg forbeholder meg retten til å lyge. I saker du måste komma ihåg, har jeg vanskeligheter med å svare på om det er selvbiografiske poster jeg skriver. Jeeg lyver som en rev, hele tida, selv om alt på denne siden, er like sant som meg. (Like sant som jeg er virkelig).

Samme om det er bøker som blir utgitt, om det er blogger på små avlukk på internett, eller om det er artikler i avisa, så er alt sammen bokstaver etterhverandre. Og ikke noe annet enn det. Forfatteren skylder meg ingen forklaring. Jeg vil ikke vite hvorfor eller hvordan forfatteren gjorde de tingene forfatteren skriver om i bøkene sine. Forfatteren skylder meg en god bok, det visst ikke jeg har fått noen nye tanker etter å ha lest den ferdig, forfatteren har kastet bort tiden min, om han har opplevd det selv eller ikke, har ikke noe med saken å gjøre.

Og når Trond Espen Seim sier til ambulansesjåføren i Hawai Oslo at han aldri må slutte å reddde de, at han må gå tilbake til dama han henta. Hun som han henta, etter at hun hadde tatt en overdose, i en bygård, i vakre vakre Oslo.

But she breaks just like a little girl, denne dama til Bob Dylan, som makes love just like a woman.

Vi snakker om å være voksne mennesker. ”Er det å bli voksen å late som alle de kjipe tingene ikke skjer.” Selv om hun tar tingene som en dame denne dama til Bob Dylan, og selv om hun har det vondt som ei dame, er det som ei lita jente hun knekker sammen. 

I fjor sommer drakk jeg whisky om kveldene for å få sove. Nå ligger jeg på gulvet i tøyengata og hører på blonde on blonde. Det hjelper ikke like mye. Jeg tenker at jeg vil også ha one more cup of coffe for the road. Gulvet mitt er skittent. Det brukes som askebeger. Jeg orker ikke plukke opp alt alltid. Jeg mista meg selv her for ei stund sida, jeg vet ikke hvordan jeg skal komme meg opp.

Kan du holde på en hemmelighet?

 -I´m just as weak as you.

 Ting går ikke så bra, jeg tror ikke ting går så bra, jeg tror de med fordel kunne gått mye bedre. Jeg vet at jeg gjentar meg selv. Jeg savner deg. Jeg savner å kjenne deg inne i meg. Hvis jeg sier det mange nok ganger, blir det nok til noe annet til slutt. Det er derfor jeg gjentar meg selv. Prøv det selv. Lek den leken som vi alle lekte med oss selv når vi var små. Si et ord mange ganger etterhverandre. Du skal se at det mister betydningen sin ganske kjapt.I fjor jobba jeg i en bokhandel.

Når det kom fedre inn I butikken som hadde med seg småjenter, hadde jeg alltid så lyst at pappaene skulle ta med seg meg også hjem igjen. Jeg skulle love å være stille. Ting går ikke så bra, gjør de vel, nei, jeg tror ikke det. Jeg regner med at det er ikke slik som dette, det skal være, når ting går bra.

En hemmelighet: Jeg hører på Amy Winehouse og You know I`m no good ihvertfall en gang til dagen, men etter at hun har sunget at hun cried for you on the kichen flooor, skrur jeg av sangen. 

Alarmen ringer midt på natten. Jeg begynner å grine. Klokka på telefonen viser 0447, men jeg ser ingen alarm, jeg skrur den av, og den ringer igjen klokken åtte. Slik den alltid gjør. Når jeg sitter på banen lurer jeg på om jeg har sovet noe som helst hele natta, og jeg er egentlig ikke sikker. Men jeg dusjet, jeg håper jeg dusja. Jeg stryker meg selv på håret, og kjenner at det ikke er riktig tørt enda, så jeg har ihvertfall vasket det.

Kaffe på Georg Sverdrups. Jeg er så trett. Kø i en time. Jeg er så trett. Det føles som en time. Jeg er så trett. Jeg tviler på om jeg har vært på dette universitetet før. Jeg tror ikke jeg har gått over denne plassen før. Jeg burde sove, jeg er så trett. Jeg er ikke sikker på om jeg noen gang har sovet før. Køen tok så lang tid, forelesning begynner snart, jeg rakk ikke sitte og drikke kaffen, jeg må gå å drikke den samtidig, det sliter meg ut. Det gjør meg trett. 

På forelesning kjenner jeg på håret mitt. Det er langt, jeg kan ikke huske at det har vært så langt før. Jeg kjenner på det, og fletter to fletter, og tar de ut igjen. Jenta ved siden av meg spør meg om jeg klarer å se hva som står på powerpointpresentasjonen som læreren bruker. Ikke sjangs i helvete sier jeg, hun ler, og jeg sier jeg begynner å bli blind.  Jeg tror jeg lukter svette. På banen hjem setter jeg ved siden av ei jenta, og med en gang jeg setter meg, reiser hun seg.

Jeg lager middag. Koker poteter. Det er sjelden jeg koker poteter. Ris og pasta spiser jeg, men i dag koker jeg poteter. Jeg lager brun saus, og jeg spiser mens jeg leser morgenbladet. Jeg bruker en gaffel til å kneppe potetene ned i sausen, og har grønne erter ved siden av. Til dessert har jeg en kopp nescafe kaffe, med vaniljesmak. Den smaker plastikk, men jeg regner med at jeg liker det. Jeg tror jeg liker det, helt siden jeg flytta fra meg selv har jeg drukket det, når jeg skal ha noe godt.  Har bodd alene mange år nå. Kaffen smaker plastikk, jeg lurer på om det alltid har smakt slik, jeg tror ikke det. Kaffekoppen lar jeg stå halvtom igjen ved vasken, jeg burde vaske opp med det samme.

Jeg lurer på om jeg dusjet i morges. Jeg tror jeg dusjet, men jeg er ikke sikker. Det er ganske sannsynlig at jeg dusja, jeg pleier å gjøre det før jeg går på skolen, og jeg har vært på Blindern i dag, jeg vet det.Det er ikke flere håndklær igjen, jeg setter meg naken ned på sovesofaen. Når jeg reiser meg, er det en stor blaut flekk etter meg. Jeg ser på størrelsen på flekken og tenker at jeg er feit. Jeg går og ser meg i speilet og tenker at jeg er skikkelig feit, men at det ikke gjør noe. Det gjør ikke det, jeg lurer på om jeg begynner å bli blek. Jeg setter på en cd, og tenker at jeg er sliten. At jeg er så sliten, så sliten, så jeg legger meg ned på gulvet. Jeg våkner midt på natten av at telefonen ringer, det er sikkert alarmen, men når jeg ser på telefonen vises inget alarmsymbol, men klokka er 0448. Jeg ser ut vinduet, og klarer ikke sovne igjen.     

Tell me what you don’t like about yourself. Hvor lenge kan man gå uten å bli sett, uten å bli usynlig. Jeg elsker tøyengata, men når tøyengata er det eneste du ser, hvor lenge kan man isolere seg der, uten at gata dreper deg. What to do to prevent yourself from commiting suicide. What do do to prevent yourself from going mad.  Når slutter det som omslutter deg med å være fint, til å være det som forhindrer deg fra å puste. Make me beautiful.

Eller kanskje ikke noe skal omslutte deg. Kanskje det ikke er det som er å være det de kalle å være fri. Freedom is just another word for nothing left to lose.  

Jeg sitter i kassa på coopen, og har imaginære samtaler med mennesker som ikke finnes. Jeg sier ting som “I miss being close to you”, “I really miss you” og “I want you to lay on top of me tonight” Det er ingen mennesker jeg sier det til. Jeg sier det til meg selv, og jeg blir irritert når det kommer kunder og skal kjøpe toalettpapiret og hundematen sin.   

I remember a girl, sitting beside a boy, outside a cafe, mens hun sa til han at han måtte høre den første sangen på den nyeste mixtapen til minidiscen hennes.  Han lo når han hørte på den, og sa at den var fin, men at hun ikke bare måtte høre på slike ting. Det er mange år siden. Når jeg gikk hjem fra jobb i kveld, kom den plutselig opp på ipoden min, og det stakk i magen. Sangen er embrace med my weakness is none of your business, og jeg tenker at sytten og et halvt år gamle jenter er de fineste som finnes.  Det er bare det at man kan ikke være sytten og et halvt for alltid.

     I Stavanger er det et utested som heter Gnu, de har lokalene til gamle Sjenkestuen, som alle i Stavanger hadde et forhold til. Over døra til Gnu er det noen som har skrevet med tusj at JA VI VET ALT VAR MYE BEDRE FØR. Ved siden av baren har de en svær plakat av Richard Ashcroft, der han er herionsjuk og tynn, jævlig og vakker. På plakaten står det I STAND ACCUSED JUST LIKE YOU FOR BEING BORN WITHOUT A SILVERSPOON.  Første gang jeg så det var jeg full på fernet, og ringte en venninne og sa at jeg synes det bildet var absolutt intoxicating. Hun spurte hvorfor jeg synes det, for både jeg og henne var jo født med en silverspoon, mente hun. Det kan være det samme, but oh my god, han er vakker.

 Når jeg spør deg om this is as good as it gets, så mener jeg det in the best way possible. Jeg vil at det skal være slik, som det er nå, for alltid.  Eller ihvertfall, en god stund fremover.

Trønderjenta og jeg går nedover karl johan, og jeg stopper opp utfor free record shop, de spiller morrisey, og jeg sier at vi skal sitte på trappa. Trønderjenta synes jeg er idiotisk, og går inn i butikken. Jeg sitter i sola og røyker, og ser på menneskene som går forbi. Det går mange feite jenter på gata, og jeg ser på dem, og tenker at de er feitere enn meg, noen av dem er ganske mye feitere også, men de går med bukser alle sammen. Jeg går ikke med bukser, jeg går med skjørt, og når jeg ser de feite jentene gå med buksene sine har jeg så lyst å spørre dem om det finnes noen butikker som ingen har fortalt meg om. Alle venninnene mine er skinny som helvete.  

Når jeg ringte kontofonen så jeg at jeg hadde brukt seksten hundre kroner siden lørdag. Jeg har ikke kjøpt noe som helst.  Jeg er sint. Jeg vet ikke hvorfor.

Det er ikke de feite jentene sin skyld. Heller ikke at jeg ikke har noen penger. Jeg ble sint i går, og har vært det siden da. Jeg pleier ikke være sint, men jeg er det nå. Det tar så mye energi, det gjør meg så sliten, jeg vil ikke tro at det bare er tirsdag i dag. Selv om jeg nettop var hjemme, tenker jeg kanskje å dra tilbake igjen, neste helg. Men kanskje jeg begynner å bli for gammel til å rømme hjem til mammaen. Det er bare så mye. Jeg er veldig glad i Oslo, men av og til er det bare som byen gjør alt den kan for å jobbe mot meg. Jeg skal ikke dra hjem, jeg skal ikke det, jeg har bare veldig lyst.