Dette var dagen, da jeg ikke klarte å stå opp. Onsdag den tjuesyvende august klarte jeg ikke stå opp. Det er ikke sant, jeg sto opp, men det hadde vært en god begynnelse på et blogginnlegg.

Dette var dagen jeg sto opp, for jeg gjorde det, jeg gjorde ikke så mye annet, men jeg gjorde det, jeg gikk og dusja klokka sju, og leste en tekstmelding. Leste en tekstmelding, og lot være å gå på skolen. La meg på sovesofaen, og sov til halv tre. Må ikke lese tekstmeldinger før du er våken. Det er viktig. Jeg tenker at du ikke tar vare på deg selv, og at jeg egentlig ikke forstår vitsen. Jeg tenker at hvis du ikke forstår vitsen kan det være det samme. Jeg er en dårlig kollektivsamboer, jeg hører på de samme minor majority sangene førti ganger etterhverandre, men jeg har begynt å stå opp om morgenen. Jeg går på skolen, egentlig hver dag. Hver dag tilstår jeg, at jeg har levd, og at det er det jeg holder på med. Dette var dagen, da jeg ikke klarte å kle på meg.  Jeg har ikke kledd på meg enda, men jeg dusja i morges.

Jeg vil bare sitte her, og lukte på håret ditt i hele kveld. Det er på tide at du går nå. Jeg er ikke sint på deg. Et nytt semester har begynt, og igjen så har jeg begynt å  notere ting ned i bøkene mine, som aldri kommer til å hjelpe meg på eksamen. Men som jeg synes er fine, og som jeg skriver over i gullboka som ligger ved siden av puta mi når jeg kommer hjem. 

Jeg kunne skrevet et blogginnlegg om den siste kule filmen jeg så, men jeg tror ikke jeg ser filmer lenger. Kunne ha skrevet om den siste boka som Shocked My World, men jeg tror kanskje de har slutta å gjøre det. På tirsdag begynte jeg på høyskolen, men jeg har tannverk, og tannlegeskrekk, så jeg vil ikke det heller. Om to dager skal jeg til tannlegen, og hun kommer til å trekke alle tennene mine, og gi meg et gebiss istedet for. 

Jeg skal visst bli bibliotekar, jeg er ikke systematiker. Heite kunden har kommet hjem fra ferie igjen, så det gjør meg ikke så mye å være kassedame.

Jeg hører på de samme sangene om igjen. Jeg har ikke impulskontroll. Jeg liker å lese morgenbladet på kafe mens jeg drikker cortado. Jeg er bibliotekarstudent. Jeg har fint hår. Jeg har dårlige tenner. Jeg skriver blogg. Jeg er kassedame. Jeg bor på tøyen. Jeg har en fin rød kjole. Jeg har lest kanskje femten bøker i bags of fun serien. Jeg ser på hotel cæcar. Jeg likte ikke å gå på blindern. Jeg elska høyskolen i telemark. Jeg er veldig høy. Mamma er min beste venninne. Jeg kommer fra Stavanger, men liker Oslo bedre. Jeg røyker. Det har jeg gjort i fire år. Jeg var gammel nok til å kjøpe sigaretter når jeg begynte. Det var på folkehøyskolen jeg begynte å drikke øl også. På videregående var jeg hun jenta som går på fest med en flaske rødvin under armen. Jeg er ganske kul. Jeg liker kule mennesker. Jeg har begynt å like mennesker som har det bra. Før likte jeg bare mennesker som ikke hadde det bra. Veldig glad i emoer fremdeles. Jeg liker svenske syngejenter, jeg har ingen sære musikkting jeg kan flørte med deg med. Den beste boka jeg har lest det siste året er bondestudentar.

Strekkmerkene på  innsiden av lårene mine er begynt å bli blekere. Men jeg har tannverk, og tenker egentlig bare på det. 

For ett år siden, skrev jeg en novelle som starta med at jeg-personen lurte på om hun ville bli lykkeligere hvis hun begynte å spise kjøtt igjen. For hun hadde ikke spist kjøtt på åtte år, og folk har tross alt har spist kjøtt, så lenge menneske har vært menneske. Jeg tenker ikke slik lenger, nå tenker jeg bare at det på tide å begynne å spise det. Jeg har lyst på biff, jeg har lyst på nakkekoteletter, jeg har lyst på hamburgere, og blodige blodige biffer. Eller så vil jeg kanskje bare ha sex, det kan godt være. For ett år siden gikk jeg på blindern, nå har jeg slutta på universitetet, og skal begynne på høyskolen.

Janis Joplin synger om henne og bobby mcgee, og Whitney Houston spør hvor broken hearts går, om de finner veien hjem. I fjor sommer satt jeg på terrassen med mamma hver formiddag, og røyka, mens vi hørte på Joplin. I år har mamma slutta å røyke, dessuten har jeg brukt ferien i Oslo. Da jeg gikk i tiende klasse, skrev jeg et musikkprosjekt om Whitney Housten, og i fjor på denne tiden hørte jeg på henne hver kveld, mens jeg drakk whisky for å få sove. Jeg trenger ikke drikke whisky for å få sove. Jeg er ganske glad.

Vi går ut på byen i Stavanger. Jeg har lånt en kjole av storesøsteren min, og hun har retta ut håret mitt, jeg later som om jeg er henne. Søsteren min jobber på en nattklubb i sentrum, vi går der, og hun gir meg gratis mojitos. Da jeg går på toalettet møter jeg bestevenninnen hennes, og hun sier til alle jentene hun står med at jeg er lillesøsteren til søsteren min. Da sier alle sammen at det visste de, at når jeg gikk inn på klubben, så trodde de at jeg var henne. Det får meg til å smile hele kvelden.