mandag september 08th 2008, 02:44
Sortert under: Diverse
Jeg setter meg på banen, jeg skal ingen plass, men jeg har kjøpt meg en enkeltbillett, jeg sniker ikke. Jeg så ikke etter hvilket nummer det sto på toget før jeg gikk inn, men det gjør ikke noe, jeg kommer meg nok hjem igjen.
Det er en mann som sier til meg, at jeg ikke kan sitte å gråte i full offentlighet, i det banen kjører forbi det jeg vet er Majorstua t-banestasjon. Det er mannen ved siden av meg som prater, og slik finner jeg ut at jeg har satt meg på et tog som går mot vest, for selv om jeg ikke har bodd i denne byen så lenge, så har jeg da fått med meg at Majorstua ikke er på østsida, for det er på østsida jeg bor. På porten inn til gården jeg bor i, har noen skrevet eastside forever med store bokstaver.
Jeg spør mannen hvorfor jeg ikke kan grine, hvis det er det jeg vil, for akkurat nå er det faktisk å grine jeg har mest lyst til. Om det kanskje er en lov som sier noe i mot det. Er det kanskje ikke lov å gjøre slik i denne byen. Han sier at hvis jeg vil grine, så må jeg jo bare det, men det tar seg ikke helt ut. Jeg sier at i dag bryr jeg meg katten over hva som passer seg. Det er ingen som kommer til å elske meg likevel. Han spør hva jeg heter, og jeg sier at jeg heter Christense, når jeg spør hva han heter, svarer han Plast.
Ingen kan vel hete Plast, sier jeg. Nei vel, sier han, men det er ihvertfall mitt navn. Du har slutta å grine Christense, sier han til meg. Det er ikke på grunn av deg Plast, svarer jeg. Hva gjør du for at mennesker skal elske deg, jeg greier håret. Opptil flere ganger i uka. Jøss, sier han, greier du håret ditt. Da er det rart ikke flere vil ha deg. Jeg tenker at jeg ikke vil snakke med han mer, og sier at ironi er ganske nittitalls. Men du har fint hår da, sier han til meg. Det er fint håret ditt, det er det.
Jeg ser på han. Vi er nesten alene i vogna. Helt fremme sitter det en dame, hun er på min alder, og hun har med seg en liten gutt. Mor og barn. De har på seg turklær. Utenom det er det bare oss som sitter i vogna. Takk, sier jeg til han. Takk. Jeg liker håret mitt. Men jeg er ikke noe flink til å stelle det, jeg vasker det med butikksjampo, og jeg burde sikkert ha gredd det i hvert fall en gang hver dag.
Plast spør om jeg røyker sigaretter. Ikke så ofte, svarer jeg. Men, jeg er en røyker. Jeg røyker bare ikke så ofte. Dette er visst siste stoppested, og da forklarer Plast, at det vet han, for dette er hans stoppested. Banen begynner ikke gå igjen før om en halvtime. Skal du være med å ta en sigarett? Ja, det vil jeg. Plast sier vi skal gå bort til et vann. Vi må gå et stykke for å komme dit, på veien går vi forbi en studentby. Der bor jeg, sier han, og peker. Det øverste vinduet, til høyre, er mitt.
Jeg har ikke sigaretter, forresten. For selv om jeg er en røyker, røyker jeg jo egentlig ikke lenger. Det går bra, sier Plast, jeg har røyk jeg. Du har vel ikke Prince, sier jeg, for jeg liker ikke Prince. Jeg liker prince nesten like lite som jeg liker Kent, og hvis det er Kent du har, da kan det være det samme. Plast ler, jeg har Camel sier han, jeg ser at du er ei jente som liker Camel. Vi setter oss på en benk, han sier at han pleier å bade her om sommeren. Han ser på at jeg røyker, og sier at jeg ikke trenger å prøve ikke være en ikkerøyker, for det klarer jeg aldri likevel.
Det er mange som er ute på tur. Vi sier ikke så mye til hverandre, det er fint å se på menneskene som går forbi. Vi ler av de middelaldrene menneskene som jogger forbi oss, iført rosa sykkel skjorts. Han spør om jeg har det bedre nå, jeg sier at jeg har hatt det bra i hele dag. Du gråt for en halvtime siden. Vil du at du jeg skal gå, nei sitt her med meg. Hva tenker du på, spør han meg om, etter at jeg har vært stille en stund. Jeg sier jeg fryser, hva tenker du på. Jeg har lyst å kysse deg. Nei, men det får du ikke. Jeg fniser.
Hvorfor tror du ikke mennesker elsker deg. Jeg sier at jeg har stygge tenner. Jeg snur meg mot han og smiler, han sier at det ikke er en perlerad, det ser han og, men at hvis jeg bare bruker tanntråd, går det bra. Jeg er feit, sier jeg, og da fniser han, og rusker han meg i håret, akkurat som jeg var et lite barn. Du er ikke feit, sier han, et par kilo for mye kanskje, men det handler bare om å trene litt av og til. Hvem er du vil skal elske deg Christense, jeg vil at alle skal elske meg. Hvorfor vil du det. Jeg vet ikke. Jeg reiser meg fra benken, nå skal jeg gå. Du må gi meg penger til billetten, sier jeg, det var du som sa jeg måtte gå fra banen. Han sier at jeg kan jo bare bli, og jeg spør om han har kontanter. Selvfølgelig, sier han, gir meg femti spenn, og jeg går hjem igjen. Jeg snur meg ikke, men jeg hører at roper på meg, Jeg håper ikke jeg må vente lenge før banen kommer, og jeg lurer på hvilken av dem som går hjem til meg.
Sortert under: Diverse
8 september, 2008 klokken 21:43
Det var fint skrivet, så jäkla lakoniskt att jag blir lika torr i halsen som på dem tiden jag rökte Kamel, skit bra!
9 september, 2008 klokken 00:15
hehe-fin kommentar
takk
17 september, 2008 klokken 00:12
hallo barbro, det var fint da! veldig veldig fint. driv og flyt og fint. som et lite egg for tyske barn. en k som du kanskje vil bytte ut med en n i nest siste setning. men det er sånt dere kanskje ikke bryr dere så mye om her på internett. ikke vet jeg. liker diktningen din.