For ett år siden, skrev jeg en novelle som starta med at jeg-personen lurte på om hun ville bli lykkeligere hvis hun begynte å spise kjøtt igjen. For hun hadde ikke spist kjøtt på åtte år, og folk har tross alt har spist kjøtt, så lenge menneske har vært menneske. Jeg tenker ikke slik lenger, nå tenker jeg bare at det på tide å begynne å spise det. Jeg har lyst på biff, jeg har lyst på nakkekoteletter, jeg har lyst på hamburgere, og blodige blodige biffer. Eller så vil jeg kanskje bare ha sex, det kan godt være. For ett år siden gikk jeg på blindern, nå har jeg slutta på universitetet, og skal begynne på høyskolen.

Janis Joplin synger om henne og bobby mcgee, og Whitney Houston spør hvor broken hearts går, om de finner veien hjem. I fjor sommer satt jeg på terrassen med mamma hver formiddag, og røyka, mens vi hørte på Joplin. I år har mamma slutta å røyke, dessuten har jeg brukt ferien i Oslo. Da jeg gikk i tiende klasse, skrev jeg et musikkprosjekt om Whitney Housten, og i fjor på denne tiden hørte jeg på henne hver kveld, mens jeg drakk whisky for å få sove. Jeg trenger ikke drikke whisky for å få sove. Jeg er ganske glad.

Vi går ut på byen i Stavanger. Jeg har lånt en kjole av storesøsteren min, og hun har retta ut håret mitt, jeg later som om jeg er henne. Søsteren min jobber på en nattklubb i sentrum, vi går der, og hun gir meg gratis mojitos. Da jeg går på toalettet møter jeg bestevenninnen hennes, og hun sier til alle jentene hun står med at jeg er lillesøsteren til søsteren min. Da sier alle sammen at det visste de, at når jeg gikk inn på klubben, så trodde de at jeg var henne. Det får meg til å smile hele kvelden.

Jeg vil ikke være her mer. Jeg er så svimmel, jeg tror jeg omkommer. Du er alltid så dramatisk. Store følelsesmessige reaksjoner. Det er tegn på at du er ute å kjøre, men herregud hør på meg da! HØR PÅ MEG DA!

Jeg går fra Blindern til Tøyen. Jeg har på meg ullgenser, og når jeg kommer til sagene begynner det å regne. Du er bare halvveis, det kan ikke begynne å regne nå. Våt ull, er våt hund, våt hund er dritekkelt. Håret ditt er stålull, men shut up already, hvor mye skal du snakke om det jævla håret ditt. Jeg tror du har snakka nok om det nå. Når du er kommet til Sagene er du ikke halvveis hjemme enda, jeg skulle ønske jeg bodde på Sagene.

I Herman går pappaen og Herman og vasker seg før hver gang de spiser. Det holder ikke å vaske hendene, de tar av seg skjorta og vasker seg på overkroppen også, selv om de bare skal spise en brødskive til ønskekonserten. Pappaen til Herman sitter oppe i en heisekran hver dag. Der kan han nesten se til Afrika. Jeg husker ingenting. Jeg husker ingenting. Jeg bruker tida mi på å komme på bruddstykker av bøker jeg likte som barn.

EG VEIT IKKJE KORLEIS EG SKAL KLARE Å REISA MEG. KANSKJE EG ALDRI KJEM MEG HEIM I DAG. EG DØYR OM EG MÅ GÅ TO SKRITT.

Du er alltid den samme. Du fornyer deg aldri. Du er drit. Du skriver bare en emo-blogg som hver eneste fjortenåring kunne ha skrevet. Jeg skal gjøre noe bedre, jeg må bare begynne å sove litt mer om natta. Jeg må bare kunne ha muligheten til å sovne i senga mi, og ikke være nødt til å ligge rett ut på gulvet for å få det til. Nakken min dreper meg, det er jo fordi jeg sover på gulvet, fordi jeg ikke klarer bruke pute. En gang skal jeg bli bra.

Jeg skal slutte å røyke, og jeg skal slutte å høre bare på Morrisey, og jeg skal slutte å høre på Bob Dylan, og jeg skal slutte å bruke SAKER DU MÅSTE KOMMA IHÅG som en emosjonell søppelplass, og jeg skal begynne å begynne setninger med noe annet enn ”og”, og ”jeg”. Jeg skal i hvert fall slutte å røyke.

Jeg forbeholder meg retten til å tro at alt jeg leser er løgn.

Jeg vil ikke vite hva som er selvopplevd, og hva som er fiktivt. Det spørsmålet kommer i veien for hva jeg trenger av litteraturen. Når jeg leser bøker vil jeg ikke tenke at det er noen som har opplevd, det jeg leser om. Jeg vil at det skal være jeg som opplever det som står i bøkene.

Forfatteren er død.

Det betyr ikke at jeg har noe imot bøker som er selvbiografiske, alt kommer jo fra en plass, hvis det ikke kommer fra forfatteren, kommer det jo ikke fra noen plass. Det trengs bare ikke gjøre noe poeng ut av det. Og jeg tenker på det når det kommer til blogger. Jeg tenker på det når jeg skriver bloggene mine, at jeg forbeholder meg retten til å lyge. I saker du måste komma ihåg, har jeg vanskeligheter med å svare på om det er selvbiografiske poster jeg skriver. Jeeg lyver som en rev, hele tida, selv om alt på denne siden, er like sant som meg. (Like sant som jeg er virkelig).

Samme om det er bøker som blir utgitt, om det er blogger på små avlukk på internett, eller om det er artikler i avisa, så er alt sammen bokstaver etterhverandre. Og ikke noe annet enn det. Forfatteren skylder meg ingen forklaring. Jeg vil ikke vite hvorfor eller hvordan forfatteren gjorde de tingene forfatteren skriver om i bøkene sine. Forfatteren skylder meg en god bok, det visst ikke jeg har fått noen nye tanker etter å ha lest den ferdig, forfatteren har kastet bort tiden min, om han har opplevd det selv eller ikke, har ikke noe med saken å gjøre.

 ^{Nils Øyvind Haagensen skriver at han må dø en gang hver dag.
Rune Christiansen skriver at helst ville han være tip. 
Og Rebecca Kjelland skriver at repetisjonane gjer fraværet større.}

eksamen gikk ikke så  bra nei det gjorde ikke det eksameneksemen  jeg er ikke blindernberte jeg er ikke akademikerspire akademiskanemisk jeg vet ikke hva jeg er eksamen gikk ikke bra begynne å grine utfor sophus bugge med den gamle damen kjøpte julegaver etterpå to julegaver de eneste gavene jeg har lyst å gi bort i år men jeg skal kjøpe fem gaver til skal ikke studere mer etter jul ikke gjøre noen ting eksamen gikk så dårlig tekst amen eksamen ekstasen

men kom og sett deg ned ved siden av meg og si at det ordner seg sett deg bli sittende ved siden av meg der du satt kom og sitt se meg og bli sittende håper noen gir meg drömfakulteten til jul jeg må gre håret mitt snart

stryk det som ikke passer jeg står opp hver morgen det er fast hver morgen står jeg opp av og til har jeg ligget naken nydusjet i rent og stivt sengetøy i hemsen under taket da venter jeg med og røyke til jeg har laget kaffe på kjøkkenet andre ganger våkner jeg av at jeg har sovnet på sovesofaen med alle klærne på det som oftest prixskjorta det er snakk om jeg røyker med en gang øynene glir opp stryk det du ikke liker hvis dagen er god lager jeg meg kaffe på kjøkkenet er dagen dårlig kaffe på evita er dagen sånn som den pleier kaffe til åtte kroner på kafeen på humanistisk fakultet

er det et mål i seg selv og leve variert er målet og kunne si du er impulsiv og vill og gal er det nok å stå opp drikke kaffe å gå på en forelesning eller to jeg vet ikke det er ikke plass til mer i livet mitt har jeg et lite liv

jeg går på fylla ikke så ofte men ofte nok fylla er alltid en repitisjon av forrige fyll å gå på byen skaper ikke mange overraskelser det gjør ikke noe jeg blir full for å være full på samme måte som jeg har vært det på før og hver måned blør jeg i en uke hver måned blør jeg samtidig som andre venninner akkurat som dyr en gang sluttet ikke kroppen min å blø jeg var sikker på at den ville si meg noe jeg var på sykehuset og de gav meg tabletter slik at kroppen sluttet med det stryk over det du ikke vil skal stå

å nei jeg liker ikke studenter og studier jeg vet ikke hva jeg holder på med jeg vet ikke vet ikke hva jeg holder på med blindern gir meg lyst til å ta livet av meg hva er best hoppe utfor en bru eller gå inn på sophus bugge jeg holder en knapp på det første UNIVERSITY IS STEALING MY BEST PARTS jeg passer ikke til noe annet enn å spise jeg spiser og spiser jeg passer best med å spise med å ligge på sovesofaen med en pute under magen jeg ligger på magen jeg passer best til å ligge under dyna på sovesofaen mens jeg spiser jeg passer til å ligge under dyna på sovesofaen mens jeg ser på forskjellige videoer på youtube because of you i never stray to far from the sidewalk blindern er en bygning blindern er en bygning flere bygninger og jeg vil dø å nei det går ikke bra det går ikke bra ikke bra men mye annet går bra jeg har jævlig fint hår og det går bra jeg gredde meg her en dag det har vært litt tynnere etter jeg gredde det men det gjør ikke noe jeg har mer enn nok å ta av ta av sommeren før jeg begynnte på folkehøyskole sa pappaen til meg mens vi satt på stranden orrestranden at han trodde jeg hadde adhd at når jeg var liten var han faktisk ganske sikke på det og jeg klarer ikke fokusere på forelesing etter pausen jeg klarer bare å høre etter førtifem minutter av gangen jeg må slutte å røyke jeg kan ikke sitte og tenke på å røyke i hver forelesning begynte å røyke når jeg var nitten det er det teiteste jeg har gjort på lenge men jeg liker det jeg liker å røyke hva skal jeg gjøre hvis ikke jeg vil bare stå opp om morgenen spise frokost gå på jobb og gå hjem for litt siden fant jeg en blogg jeg skrev på folkehøyskolen der har jeg skrevet ett innlegg der det står at NÅ ER DET ET HALVT TIL JEG BLIR TYVE JEG BEGYNNER Å FÅ DÅRLIG TID og jeg har ikke klart å sove etter jeg leste den bloggen for jeg lurer sånn på hvorfor jeg hadde så dårlig tid hva det var jeg trodde jeg skulle gjøre det er et år jeg blir tjuetre to år til jeg blir tjuefire tre år til tjuefem og det har vel strengt tatt ingen verdens ting å bety because of you i never stray to far from the sidewalk beacause of you i’m so ashamed of my life because its emty så hold rundt meg da jeg spør ikke om mer jeg spør ikke om mer jeg spør ikke om det heller en gang og mammaen og søsteren var på besøk hos meg og vi var og spiste men når vi skulle gå hjem gikk vi feil men det var ikke feil vi skulle bare gå bortover gaten jeg hadde bare glemt det ut

Fra en gammel skrivebok 

Hvis du er over hundre og nitti centimeter, og spør om jeg vil være med deg hjem, svarer jeg ja. Jeg er ikke så kresen lengre. Men ikke lag frokost til meg, eller spør om telefonnummeret mitt, det får jeg hetta av. Hvis du sier at du skal bli forfatter/kunstner/skuespiller, så vil jeg ikke snakke med deg. Da blir jeg kvalm.
Hvis du går på blindern, jobber i en frivillig organisasjon, liker bare indierock, blir jeg forøvrig også kvalm. Vi trenger nok ikke snakke så mye sammen. Jeg regner med at du er enig med meg i det.

Jeg liker pop, trenger ikke være indiepop eller noe ingen andre har hørt om, liker musikk jeg synes er fin. Jeg leser aviser. Det hender så klart at jeg leser klassekampen og morgenbladet, men det er dagblad og vg jeg bruker mest penger på. Jeg leser samtidslitteratur.

Har jeg valget mellom kanon og noe fint som ble gitt ut av en forfatter i fjor, velger jeg i åtte av ti tilfeller det siste. Griner av de samme sangene jeg gråt av når jeg var sytten. Går bortover gaten med en kunstvenninne. Vi går forbi et galleri, og hun forteller om den dødsbra kunstneren som holdt utstilling der sist måned. Jeg spør om hun var var på utstillingen, og hun ler og sier nei, men at hun leste om den på internett. Jeg sier at det er samme forhold som jeg har til bøker. Trenger ikke lese dem, holder å være på en opplesning en gang i blandt, så har man noe å snakke om. Da ler vi begge to. Det er ikke sant. Jeg hater litteraturopplesninger.

(Jeg har prøvt å pushe robyn på to mennesker. Begge veldig oppegående, og begge to har sagt at nei de liker ikke henne, de er litt mer sånn indiekids de. Ja men faen da! Robyn er faktisk indie, hvis det skal ha så mye å bety. Hun gjør alt sjæl, og gir det ut på eget plateselskap. Jeg liker Robyn.)

Jeg henger på blindern. Jeg veit ærlig talt ikke hvorfor. Jobber på den lokale coop’en, og skal skrive en roman om det en gang. Jeg sniker på trikken. Jeg røyker sigaretter om nettene, mens jeg drikker saft. Jeg bruker alt for mye penger på doble cortados, og jeg elsker det, til og ta med, og med lettmelk. Jeg går for mye på litteraturopplesninger, og jeg leser for lite bøker.

Jeg røyker sikkert for mange sigaretter.

Du ser ut som en overklassejente som har begynnt på narkotika, sier trønderjenta, når jeg spør henne om hun synes jeg ser rock and roll ut. Vi har kjøpt hasj på eventyrbrua, alle sier vi er teite når vi går der, for det område er visst fullt av sivilpoliti og dårlig cannabis. Det gjør oss ikke noe. Vi blir stein, og ser på ally mcbeal på den dårlige kanalen som følger med tv3.

Har begynt på blindern igjen. Allerede skulka en forelesing. Jeg skal ikke gjøre det mer. Men det var fint å spise iskrem med peter på st. hans haugen. Har aldri sett på skolegang som så viktig, så jeg forstår ikke hva jeg har å gjøre på universitetet.

_{Kontaktannonse: Om du vil ha meg, samme hvem du er, så kan du få meg, så lett, det er bare å ringe, det er bare å komme, det er bare å ta meg, jeg er her jeg, villig til å ta, og villig til å bli tatt. Men det er nå du må komme, det funker ikke etterpå, nå må du komme, nå må du ta meg, og du må ta meg så jævlig hardt, men hvis du tar meg hardt nok, nå, så er jeg din, så er jeg yours to keep forever.}

I avisen så står det at ingen vil være en romanfigur. Det står at at ingen vil være en karakter i en bok i avisen, og det vet jeg ikke hva jeg skal gjøre med, for alle sammen i livet mitt er karakterer i tekstene mine, men tekstene mine er ingen roman, de er bare tekst, men romaner er også bare ord, akkurat som avisene bare er ord, og hvor går grensen. Finnes det noe grense, har det noe å bety, og når du lever i verden, må du da bare godta, at mennesker lager historier om deg. På tirsdag begynner jeg å studere norsk gramatikk på Blindern. Jeg skal bo på tøyen, og studere norsk gramatikk, og målet mitt med denne høsten er å få A på eksamen i det faget. Første dag jeg var på universitetet i Oslo er et år siden, da begynnte jeg og gråte, fordi jeg synes det var så svært, de andre sa at det kom til å forandre seg, universitetet kom ikke alltid til å være så stort, og det har gjort det, jeg synes ikke det er så skummelt lengre, men det er viktig å tenke på at fysiske bygninger kan ikke krympe. Det som skremmer meg mest for tiden er ufullstendige setninger, og jeg vet at når boka mi kommer, skal det ikke være en kort-tekst-samling, det skal ikke være poesi, det skal være en roman, og den skal ha begynnelse midt og slutt. Romanen skal ikke være meta, den skal være fysisk, den skal være jævlig fysisk, og det skal være plass til romanen min, den skal ha sitt eget rom, og sitt eget tempo, det er derfor jeg ikke har skrevet den enda, JEG ER ALLTID SÅ JÆVLIG TRIST!, men snart, jævlig snart, skal jeg rydde vekk noen ting, jeg skal rydde vekk nok ting, til at jeg får muligheten til å skrive den. Den skal ikke kunne leses i et rasendes tempo, slik alt som jeg skriver kan, den skal ha sitt eget tempo, sitt eget tempo skal den ha, og den skal kunne leses både fort og sakte, den skal kunne leses, uten å få vondt i hodet. Jeg skal skrive den uten å få vondt i hodet, derfor er det noen som må ryddes vekk før jeg begynner, men når det er ryddet vekk, så kommer den.