Jeg drømmer en drøm om trøst, der jeg går bortover brugata, og merker at beina svikter under meg. Hjelp, sier jeg, jeg vet det er en drøm, men jeg sier det for det om, hjelp, kan noen hjelpe meg, noen må hjelpe meg, og noen hjelper meg.  Noen kommer, jeg vet ikke hvem de er, jeg vet ikke hvor de kommer fra, men de kommer, og hjelper, slik at jeg ikke faller. De sier at, at, at, det er nok nå, det er nok nå, sier de, og så setter de meg inn i en bil, og begynner å kjøre, og de kjører og kjører og kjører, og jeg gråter og gråter og gråter, også våkner jeg, og jeg gråter fremdeles, mens jeg lurer jeg på om det var drømmen jeg synes var fæl, eller om jeg er sliten med tanke på at det ikke var en drøm.

Ringer til sjefen og sier at jeg er syk, sier at jeg ikke kan komme på jobb, at det er veldig viktig at jeg ikke går på jobb, i dag, hun spør hva som er ille, jeg spør om hun virkelig vil vite.  Det vil hun, så jeg svarer. Finanskrisen, svarer jeg, at Kristin Halvorsen sier vi må bruke så mye penger, sier jeg, enda vi er midt i ei miljøkrise, sier jeg. Er det noen andre grunner enn det til at du ikke kan gå på jobb, spør sjefen meg, og jeg sier at jeg er stygg på håret.  Jeg har klippa meg, sier jeg, gjorde det i natt, hadde ikke sovet på ei stund. Klippa meg forann speilet i gangen, men jeg kunne ikke ha lyset på, for da ville jo de jeg bor med ha våknet. Sjefen sier at jeg får gå til frisøren da, og komme på jobb etterpå, jeg sier at da må jeg nok si opp. Og at det er dumt, for hun har nesten ingen til å jobbe for seg, hun sier greit, ta deg en dag fri, men du må komme i morgen.

Jeg er kassedame, ikke sant. I natt drømte jeg at jeg ble sparka, at jeg kom inn på kontoret, og at sjefen sa at vi måtte snakke sammen. Det prosjektet som du er ansatt i, sa hun til meg, nå er det ferdig, og vi trenger ikke tjenestene dine lenger. Ok sa jeg, så tok jeg av meg navneskiltet, og gikk hjem. Men det var jo bare en drøm, jeg er fremdeles kassedame, og jeg skal på jobb nå, om en halvtime, i går var jeg ikke på jobb. Da hadde jeg ferie, jeg tenkte på finanskrisa

De kodene jeg slår inn på kasseapperatet mitt, når du kjøper ting som ikke har strekkode, heter PLU-koder.  PLU står for price look up.

Jeg sier dere til kjærestepar som kommer i kassa mi, hvis de ser ut som om de virkelig ikke har lyst å bli tiltalt som enhet på det tidspunktet. Det synes jeg er morsomt. Kjærestepar krangler mye når de er i butikken min, ihverfall hvis de har noen barn springendes rundt føttene sine. Det er ikke alle kjærestepar som krangler, noen er forelsket, de diskuterer. Skal vi ha den paprikaen, eller den paprikaen, eller kanskje den paprikaen, hvilken har du mest lyst til å spise, var ikke det en fin paprika. Når de kommer i kassen min, kaller jeg dem ikke noe, jeg velger som oftest å la være å se på dem. En pose, sier jeg, og da sier de alltid nei, for de har med seg handlenett.

Jeg er kassedame, jeg trykker 5530 PLU på kasseapperatet mitt når noen skal ha grønn paprika, og jeg trykker 5526 når de skal ha rød. Hvis kunden skal ha gul paprika, trykker jeg 5528 PLU, og hvis kunden skal ha en hvit paprika trykker jeg 5532.Men det er aldri noen som kjøper hvit paprika.  

Jeg kjeder meg. Jeg leker med stemmen min. Hver gang det kommer en kunde som ikke har vært hos meg før, prøver jeg å ha en ny måte å snakke på. Det skremmer de av og til. Av og til legger jeg varene oppi posene deres selv. Det skremmer de enda mere. For litt siden var det ei hiphop jente på kanskje tretten år, som kjøpte seg en liter melk, cornflakes og sukker. Pluss en svær melkesjokolade og en kilo smågodt. Du kan bare spise salat istedet for sukker, hadde jeg så lyst å si til henne. Da slipper du å kaste opp etter middag. Hun har vært på butikken et par ganger etterpå, hun kjøper en kilo sukker hver gang hun er der. 

Jeg har vært narkoman, men jeg er det ikke lenger. Når jeg kjøper meg en is på den lokale coop’en, flørter jeg så godt jeg kan med kassedame. Heldigvis er det ikke lenge til lønn, sier jeg, når jeg ser at  jeg fikk godkjent denne gangen også. Kassedama spør om jeg får lønn den første. Jeg svarer at jeg får penger den tjueåttende, men at mor mi får lønn allerede etter helga, så da får penger fra hu. Det er godt med mødre, sier kassedamen, og jeg sier at ja, det er det. Jeg sier at jeg pleier å spise middag hos henne tre ganger i uka, kassadama sier at det er trist å spise alene. Det er det, sier jeg, så går jeg.

Pantemaskinen uler. Det er uler, den gjør, men det er ikke min oppgave å fikse den, for jeg jobber ikke her. Jeg skal bare kjøpe øl, og så skal jeg gå. Klokka er over åtte, jeg springer til kassen. Jeg har jobba i butikk selv, sier jeg til dama i kassen. Jeg vet hvordan det er, jeg må få lov til å kjøpe selv om klokka er over åtte. Det er ikke noe stress, sier hu, klokka er jo bare litt over sju. Kassadama går fra kassen før jeg har pakka varene, det er ikke slik det skal være.

Når jeg var ute på lørdag, var det en mann som kom bort til meg, og sa at rundstykkene jeg laga til lunsjen hans var fantastiske. Jeg ble med han hjem. Jobben min er på et bakeri på det lokale kjøpesenteret. Sjefen min er sjuk, det er jeg som tar bestillingene denne måneden. Denne tyvende i hver måned får kundene våre trygda si, da passer vi alltid på å bestille et ekstra lass med napoleonskaker.  De er i godt humør, kundene, som oftest, ihvertfall. Det er en dame som sitter her hver eneste mandag. Jeg prøver av og til å snakke med henne, og si takk for sist, men hun later alltid som om hver mandag er den første mandagen hun sitter på det tredje bordet til venstre og spiser en napoleonskake, mens hun drikker en kopp kaffe, og leser aftenposten. Jeg lurer på hva hun gjør etter hun har vært her.