Det er en klisje å gråte over fyrverkeri, men når det regner gull over vålandstårnet, klarer jeg ikke la være. Jeg er på nyttårsfest med jenter i pene kjoler, og gutter i eiendomsmeglersko. Dette er ikke en historie om Pedro som jeg ikke ble kjent med når jeg tok litteraturvitenskap på blindern, og den handler verken om Christense, Plast, eller noen andre jeg ikke kjenner. Ikke en venninne, og ikke noen som har lukta godt, og gått forbi meg på gaten. Dette er meg, og jeg snakker med en mann som spør meg, om det er slik som dette jeg pleier å feire nyttår, og jeg må svare nei, ingen av dem jeg har vært med på nyttårsaften de siste årene er jeg med i dag. Han spør meg hvorfor jeg ikke er med dem, og jeg sier at det vet jeg ikke, at jeg ikke helt forsto hva som skjedde, men at jeg liker å være der jeg er nå . Det er godt, sier han. Godt nyttår.

Jentene som sitter i sofaen på festen, har på seg hudfarga strømpebukser. De holder rundt hverandre, mens hu som sitter i midten av dem tar bilde av de alle tre med mobiltelefonen sin. De ler når de ser resultatet. Når jeg går hjem fra fest, prøver jeg å komme på alle kveldsbønnene jeg kan. Kjære Gud, jeg har det godt/Takk for alt som jeg har fått/Du er god du holder av meg/Kjære Gud, gå aldri fra meg/Pass på liten og på stor/Gud bevare far og mor og alle barn på jord. Etterpå prøver jeg å be fadervår, men jeg tar alltid og forveksler når de forskjellige setningene skal komme, så da gir jeg det opp.

Nå skal jeg sove. Jeg har all tro på 2009 blir et bedre år enn 2008. The sky is the limit,(eller noe sånn.)

Jeg ligger på gulvet i tøyengata og ser filmer på maskinen min. Den står på pulten. Jeg har et par puter i nakken, hvis ikke blir jeg svimmel når jeg skal se opp.    Jeg tenker på scenen i me and you and everyone we know der Miranda står inne i heisen med dama på museumet og sier at  hun har med seg en video som hun vil at hun skal se. Og dama sier at hun må sende den i posten, og Miranda sier at hun er jo her nå. Jeg har tatt av ovnen, vinduene står oppe, men jeg er så varm, jeg tror jeg svetter, kanskje jeg har feber, jeg er ikke sikker.  På døra inn til rommet mitt har jeg et sitat fra Gerd-Liv Valla som jeg har klippa ut av dagbladet magasinet. ”Jeg kan ikke gå rundt å ta ansvar for andre menneskers følelser.” Dessuten er jeg tilbake i Oslo, og Oslo er ikke Stavanger, men jeg er meg, samme hvor jeg er.  Det virker ikke lenger. Jeg ser på shortbus, og på dansevideoer på youtube. Du synes jeg er ekkel. Jeg synes jeg er ekkel. Håret mitt er fett. Jeg står foran speilet og tenker på å klippe det av. Kommer du til å elske meg da? Jeg vet ikke hvem jeg snakker til.  

You know my wandering days er over, og nå er det Oslo, det er Oslo baby. Har sluttet med å gå på fylla hver dag, nå er jeg sjuk, og har begynt å bruke dagene til å ligge under dyna og svette til Elvis og Bruce Springsteen. Noe som strengt tatt er det samme som jeg gjør når jeg er bakfull også. Jeg spiser ost og kjeks, og drikker appelsinjuice eller kulturmelk med jordbærsmak. Etter du har fått sansen for gin&juice, smaker ikke appelsinjuice like godt lengre. Da jeg var liten elsket jeg å drikke vanlig kulturmelk med en hel drøss sukker oppi. You made me forget my dreams, og jeg har en stumtjener på rommet mitt, i går da jeg lå i feberdus på gulvet mitt, var jeg helt sikker på at toppen på den, var den hånda som går opp på vinduet under sexscenen i titanic.Ut på kafè! Ut å møte mennesker! Drikk kaffe! Snakke! Hygge seg! Jeg kjøpte ikke kaffe i dag, jeg kjøpte kakao, og jeg har ikke drukker varm sjokolade på så lenge jeg kan huske, og jeg ble ikke fornøyd, den smakte jo ingenting. Jeg spiser ost og kjeks. Ritzkjeks og Brie. (Brien kjøpt på coop mega tøyen, tilbud trettisjunitti for for et ganske stort stykke). Ritzkjeks var den kjeksen jeg likte å spise når vi var på klassetur med barneskolen, men jeg er skuffa over den nå, den har ikke den tykke sølvpakningen som den hadde før, nå er kjeksene bare pakka inn i litt plastikk. Etter jeg har ligget lenge nok og tenkt at jeg befant meg på den eneste båten som ikke kunne synke, når det begynte å gå opp for meg at jeg bare fantaserte, tenkte jeg at alt kommer til å gå bedre, at hvis jeg får en ny person å elske snart, kommer alt til å gå så mye bedre. Men jeg vet ikke om jeg vil, jeg vet ikke om jeg er noe som helst innteresert i å få det noe bedre. Jeg tror jeg er fornøyd med å ha det sånn, passe.