men bara om min älskade väntar
Dette er en sann historie: Jeg er trettiseks år gammel, og nå skal jeg gifte meg, jeg har kjøpt brudekjole. Mannen jeg skal gifte meg med, har jeg ikke hatt sex med, jeg har ikke kysset han en gang. For jeg har ikke gjort slike ting, jeg er en av den som tror på bibelens ord, jeg vet ikke om min fremtidige mann har kysset noen, jeg tror han kanskje har det, kanskje har han det ikke, men det er meg han skal gifte seg med.
Dette er også en sann historie: Jeg er førtitre år gammel, og hører på en youtubevideo med elvis, der han synger bridge over troubled water. Jeg gråter over alle mine forspilte sjangser, og alle de sjangsene jeg ikke tok. Jeg drikker rødvin, rett fra flaska, og røyker grønne kent. I wanne be a silvergirl, sier jeg til meg sjæl, jeg vil at du skal være sailing right behind.
Dette er derimot, det jeg finner på: Jeg er tjuetre år gammel, og vakker. Jeg vet hva jeg vil med livet mitt, og er fornøyd med utdanningen jeg tar, hver - eneste - dag. Jeg hører på minor majority som jeg kjøper fra itunes for åtte kroner sangen, og blir ikke det minste stressa over å høre Pål Angelskår synge at jeg might be good-looking, men at jeg just don`t look right.
isthisit
And this is it, she says. Skal jeg oversette for deg. Forstår du ikke hva hun mener, kanskje. Det er dette vi snakker om, når vi snakker om kjærlighet, sier Raymond Carver. Og når vi snakker om noen andre, snakkker vi egentlig om oss sjæl. Men når du snakker om meg, snakker du om noen som ikke finnes. Jeg vil finnes.
Dette er ikke en bok, og ikke et forsøk på en heller. Det er ikke et angrep, og det er ikke kritikk. Jeg er ikke passiv-agresiv. Det er ikke me and you and everyone we know, og det er ikke en blogg. Det er ikke en blogg, det er en gammel italiensk dame som går og griner i gatene, mens hun roper på guiseppe. Hun har aldri kjent noen som heter det.
Det er en gammel enke som venter på mannen, som døde i krigen, som aldri var. Du ser meg, når jeg går bortover gata, og du ser meg i speilet om morgenen. Jeg er der alltid. Dette er ikke et forsvar, ikke en unnskyldning. Dette er prikk prikk prikk etter en setning. Prikk prikk prikk, etter min setning. Jeg bestemmer hvordan den skal avsluttes. Denne setningen slutter nå.
i wait for you to stop waiting
Rekk opp hånda. Alle som venter. It’s me, listen. Vet du hva det er du venter på. Jeg venter. I didn’t meen it. Det er dette bloggen min handler om. Å ta det tilbake. Det du mente. Look, I’m not upset alright. Jeg har en svart topp, der kunstvenninna har brodert inn EMO med et perlekjede. Are you there? Jeg vil at du skal være der. For meg. Are you listening? Hører du. Hva jeg sier til deg. Det er til deg, jeg sier det. Jeg vet bare ikke helt hvem du er. Det er dette alt handler om. Det var ikke meningen å såre deg, sa han., er en setning som i innføring i norsk syntaks blir kalt en Type C setning. I setningen er det subjekt, og å såre deg potensielt subjekt. Vi kan skifte om på leddene, og sette Å såre deg i forfeltet, og da får vi setningen Å såre deg var ikke meningen, sa han, og da er Å såre deg, blitt subjekt.
På Checkpoint i går var så iskalt, at jeg trodde jeg skulle besvime. På tirsdag drar jeg til Oslo. Dagen etter skal oppgaven inn. Jeg mangler ord.
