Martha møter Tom Frost, ikke sant. Det er førti år siden, førti år for faen, siden de hang sammen sist, så når han ringer henne nå, og når han spør henne, om de ikke kan ta en kaffe ihvertfall, hva skal hun gjøre da, hva er det meningen at hun skal si. Det er jo ikke akkurat som om hun kan si nei, det er jo ikke akkurat som om hun kan si sorry mac, det passer ikke, prøv igjen senere. Pene piker gjør som de blir fortalt.
Det er jo Tom, det er jo Tom Frost som ringer til henne, stemmen hans sprekker, og han spør om de skal drikke kaffe. De er jo faktisk begynt å bli ganske gamle begge to. Så hun sier ja til å møte han, hun kjører inn til sentrum søndags formiddag klokka ett, hun skal møte han på den faste kafeen sin klokka to, men hun passer på å være der i god tid. Martha er en pen pike, hun har kanskje ikke alltid vært det, men hun har blitt det nå, og pene piker kommer tidsnok. Hun må sitte helt til kvart over to, før Tom Frost kommer, og Martha merker at hun synes det er kjipt. Det er ikke hun som har ringt han, det er han som har ringt henne, så da kan han godt komme tidsnok. Han gråt når han la på.
Hvor fikk du telefonnummeret mitt fra, er det første Martha spør om, etter at Tom har satt seg. Han ser gammel ut, det gjør hun også. Men det gjør ingenting. Jeg ringte til opplysningen, svarer Tom. Du heter jo fremdeles det samme.
Har du hatt det bra, spør hun. Martha spør Tom om livet hans har behandlet han okei. Selv har jeg hatt et godt liv, sier hun. Tom Frost tar hånda til Martha og sier at han har savnet henne. Jeg har det, sier han, jeg har savnet deg så masse. Martha sier nei, hun sier at det har hun faktisk ikke, når han spør om hun ikke har savnet han. Jeg gjorde det kanskje en gang, sier hun, da jeg var ung. Men jeg er ikke ung lenger, sier hun, og det er ikke du heller. Kanskje din kone ikke er med deg lenger, sier Martha, kanskje mannen min har gått fra meg, sier hun, men det betyr ikke at vi kjenner hverandre. Jeg er en helt annen person, enn det jeg var da, sier hun, og det er du også.
Hvorfor kom du hit da, sier Tom. Jeg vet ikke, sier Martha. Enten så er det fordi det aldri er noen som har lest dikt høyt for meg om natten utenom deg. Eller så er det fordi jeg har lyst å kysse deg på pannen og gå. Også gjør Martha det, hun kysser Tom Frost på pannen, sier at det var fint å kjenne deg, også går hun. Hun tar med seg vesken, og går ut av kafeen, setter seg inn i bilen, også kjører hun hjem. Martha er en pen pike, hun var kanskje ikke det når hun var ung, men hun er det nå, og pene piker vet når de skal gå. Pene piker kjenner sin besøkelsestid, det tenker Martha på når hun kjører opp veien inn til huset hennes, hennes besøkelsestid var over nå.
