Det er godt du snudde deg nå, hvis ikke hadde vi sikkert starta å kysse. Det er Oslo Baby, og Tøyengata. Jeg er kassedama 4 life again, og jeg danser på rommet mitt, og håper noen ser på meg fra gata. Accidentally Kelly Street. Leonard Cohen konsert på bislett, og jeg griner til aint no cure for love, og jeg elsker Oslo. Jeg krangler på telefonen, og det gjør vondt, det er kanskje det som gjør mest vondt, men jeg er ikke sikker.

Jeg går nå. Ok, men jeg ringer deg kanskje. Gjør det. Jeg gleder meg til det. Jeg gleder meg og. Når jeg går fra deg nå, kommer jeg til å fnise, og tenne meg en sigarett, og glemme å røyke den.

Vi sover i solsteika i den botaniske hagen, og vi har drukket sprit for flere tusen kroner dagen i forveien. Når jeg våkner av at sola brenner nakkene våre, tenker jeg at nå er det like greit å dø. At det jeg vinner på å flytte meg til skyggen, ikke vinner over, det jeg taper på å ligge der et sekund til.

Hvor mye kan jeg si, uten å si noe som helst. Kan jeg si en ting, to ting, hvor mye kan jeg si, før jeg avslører meg. Når har du mest lyst å hoppe foran en trikk. Når sola steiker i den botaniske hagen, eller når det regner så mye, at du er sikker på at Gud prøver å straffe deg for noe. Du vet ikke hva det er.

Jeg har begynt å snakke litt med Gud, det er fint. Jeg tror jeg skal slutte å røyke.