Ingen ble skada, du burde være takknemmelig.  Og at du ikke bryr deg, er faen meg dritekkelt. Du veit at jeg ikke kan la deg gå nå. Selv om alle vet hvem pappa’n din  er , så er det vel du som bestemmer over deg selv.

Det du er blitt, er en stein, på veien ned mot gjeld, tap og skam, baby.

Jeg sitter på Queens.  Det er midt i uka.  Jeg kan drikke øl midt i uka, fordi jeg er student. Studenter kan det, drikke øl midt i uka. Drikke øl midt i uka, gå på quiz hver eneste torsdag. Jeg er alene på Queens, det er og lov, for jeg bor på tøyen, og bor du i nærheten har du lov til å være alene på Queens.  Det er ingen som stiller spørsmål ved det, snart skal jeg kanskje gå ut å ta meg en sigarett, men det er bare kanskje, for jeg har jo tross alt slutta å røyke. Det kommer en mann bort til meg, han er ganske kjekk, han går med skinnjakke. Han spør meg om vi skal spille dart, jeg sier at det kan vi godt, jeg synes alltid menn i skinnjakker er heite.

Mannen i skinnjakke er dårlig i dart, jeg vinner over han, og det er festlig, for jeg er virkelig dårlig i dart. Etter ei stund, sier jeg til han at han er faen meg dårlig, så la oss drite i å spille mer, kjøp en øl til meg, så  setter vi oss istedet for. Jeg spør han hva han heter, han sier et navn, jeg spør hva han pleier å gjøre på, og han sier at han er begynt å henge nede på togstasjonen.

Nei, herregud, jeg går aldri på noe tog, jeg sitter bare der og ser på folk. De oppfører seg akkurat som biler, i  en bilkø i rushtiden, de forter seg, de snur, de skifter posisjoner, og jeg har bare lyst å skrike at alt er tull! Og om de ikkje kan se at  at alle disse livene er poengløse. Men så, så svikter knærne mine meg. Hodet mitt er svakt, og plutselig er det klart for meg, at det er ikke dem, det er meg, det er jeg som har mista meg selv.

Og jeg gjemmer meg bak disse bøkene jeg leser, mens jeg skribler poesi, i en tro på at kunst kan redde et vrak som meg.

Javel, sier jeg. Jeg er aldri ekte, sier han. Dette er bare en skisse av meg. Alt jeg lager er typisk, billig, og tap av tid. Herregud, ikke stress sier jeg, jeg ville bare drikke øl. Og kanskje spille dart med noen morsomme mennesker.

Hvilken musikk liker du, spør en ny mann i skinnjakke meg. Jeg var ikke interessert i å gå hjem enda, så jeg satt meg på mono istedet. Her går alle med skinnjakke. Jeg har hørt litt for mye på bright eyes i det siste, svarer jeg. Det går vel ikke an å høre for mye på han, sier skinnjakkemannen, alle sangene hans er jo faen meg geniale. Det kan godt være, sier jeg. Røykeplassen på mono, er det fineste med hele Oslo, skulle ønske jeg aldri hadde slutta å røyke.

Settingen er: Vi sitter på en takeawaysjappe, vi venter på maten vår. Vegetarvårruller og stekte nudler. Vi er tjueen år gamle, og det regner. Du sier at dette er den åttisyvende dagen det regner. På rad. Det regner alltid i denne byen. Jeg sier at jeg vet. Du har hatt nedtelling for meg, siden det var den tjuesjette dagen det regna, på rad. Jeg spør om maten vår kommer snart, du sier at det pleier aldri å ta så lang tid, som det har gjort nå. Jeg sier at det går bra, du spør om vi skal røyke. Det er vanskelig å røyke i regnet, men det er jo ganske fint. Vi setter oss ved vinduet, når vi kommer inn igjen. Jeg ser ned på hendene mine, og forteller om den røde flekken jeg har ved venstre tommel. Det er derfor jeg vet hva som er høyre, og hva som er venstre, sier jeg, for jeg har jo den flekken på hånda. Jeg fikk den, når jeg var to år gammel, ved å stikke en blyantspiss inn der. Når jeg var seks, gjorde jeg det på ny igjen. Det er derfor jeg har to røde flekker der. Jeg trodde ikke på at det gikk ann og få en rød flekk som varte, bare ved å trykke inn en blyant. Jeg måtte prøve på ny igjen. Du sier at du har hørt historien om hendene mine kanskje femti ganger før. Sorry, sier jeg, men hendene mine er jo alltid der fremfor meg, og du sier at det er greit.  Jeg spør om du tror maten vår kommer snart, og du sier at du vet ikke, så vi blir bare sittendes. Vi ser på gjestene som har kommet inn etter oss, og som får maten før oss. De går fra sjappa, mens vi sitter i vinduet, du spør om du skal gå å snakke med de, jeg sier at for min del kan vi godt vente en stund. 

Jeg forbeholder meg retten til å tro at alt jeg leser er løgn.

Jeg vil ikke vite hva som er selvopplevd, og hva som er fiktivt. Det spørsmålet kommer i veien for hva jeg trenger av litteraturen. Når jeg leser bøker vil jeg ikke tenke at det er noen som har opplevd, det jeg leser om. Jeg vil at det skal være jeg som opplever det som står i bøkene.

Forfatteren er død.

Det betyr ikke at jeg har noe imot bøker som er selvbiografiske, alt kommer jo fra en plass, hvis det ikke kommer fra forfatteren, kommer det jo ikke fra noen plass. Det trengs bare ikke gjøre noe poeng ut av det. Og jeg tenker på det når det kommer til blogger. Jeg tenker på det når jeg skriver bloggene mine, at jeg forbeholder meg retten til å lyge. I saker du måste komma ihåg, har jeg vanskeligheter med å svare på om det er selvbiografiske poster jeg skriver. Jeeg lyver som en rev, hele tida, selv om alt på denne siden, er like sant som meg. (Like sant som jeg er virkelig).

Samme om det er bøker som blir utgitt, om det er blogger på små avlukk på internett, eller om det er artikler i avisa, så er alt sammen bokstaver etterhverandre. Og ikke noe annet enn det. Forfatteren skylder meg ingen forklaring. Jeg vil ikke vite hvorfor eller hvordan forfatteren gjorde de tingene forfatteren skriver om i bøkene sine. Forfatteren skylder meg en god bok, det visst ikke jeg har fått noen nye tanker etter å ha lest den ferdig, forfatteren har kastet bort tiden min, om han har opplevd det selv eller ikke, har ikke noe med saken å gjøre.