Bursdagspike, og champagne og makroner hele dagen. Om jeg skal si det som det er, så synes jeg det er litt slitsomt at bursdagen kommer hvert år, men jeg fikk pene gaver. I recived an email, telling me it was over. I did’nt know how to respond. It was almost as if it hadn’t been meant for me. It ended with the words, “”Take care of yourself”. And so I did. (Jeg tenker at selv om jeg hadde bursdag i går, har jeg vært voksen en stund nå, den siste pakken med sjokoladepålegg fikk stå i skapet i mange uker.) Når jeg ble atten år gammel var jeg på en kjøpesenterkafe med en mann, som fikk meg til å gråte. Når jeg ble nitten gikk jeg på folkehøyskole, og hadde brukt natten før på legevakten i hokksund. Tjue år bodde jeg i bø, søsteren min sendte meg armbånd i posten, som var så pent at jeg gråt i to timer etterpå. Venninna tok meg med og spiste på naboen, også var det fest. Klokka to gikk vi for å gå på nachspiel i ei hytte i skogen, venninna fant en vinkartongballong på bakken som hadde som en niste til vi kom oss til hytta. I fjor gikk homoen og jeg og spiste frokost på sandakersenteret, kaffe og napoleonskake, og vi hadde bursdagsvorspiel om kvelden, med hårspray, rødvin, og do I look like a slut, aha, shut up. I asked one hundred and seven woman, including two made from wood and one with feathers, chosen for their proffesion or skills, to interpret this letter. To analyse it, comment on it, dance it, sing it. Dissect it. Exhaust it. Understand it for me. Answar for me. It was a way of taking the time to break up. A way of taking care of mye self.