Jeg er ferdig på skolen for dagen, ikke sant, nå er det helg. Jeg tar heisen ned fra femte til første etasje i pilestredet førtiåtte, og går ut døra. Det snør fremdeles. Jeg går ned pilestredet til jeg kommer til akademikabutikken, der snur jeg til høyre og går mot holbergsplass. Jeg har musikk på ørene. Jeg hører på ting jeg hørte på da jeg gikk på videregående. Da jeg går over veien på holbergsplass, for å komme til trikkeholdeplassen, er det en bil som kjører mot meg. Det er rød bil. Jeg har aldri vært så god på bilmerker så jeg vet ikke hvilken type det er, jeg tror det er en audi, men jeg ser ikke bilen, så det kan være det samme, jeg går på rett på samme hva jeg støter på ut i gata, og bilen klarer ikke stoppe.

 Så bilen kjører på meg, treffer meg med panseret, og akkurat som på film blir jeg slengt opp i lufta, og mens jeg er oppi lufta tenker jeg på å være åtte år gammel. Pappa og jeg er på hytta sammen, det er begynt å bli vår, vi er allerede ferdig med påsken.  Vi har vært på skitur opp til kvitevatn. Det har vært en fin dag, på den siste store bakken ned til hytta igjen, kjører pappa først. Vi deler alltid opp denne bakken i fire deler. Pappa renner først, slik at jeg vet at det er trygt, å renne akkurat der han gjør det. Og rett før jeg har kommet helt ned til enden av bakken, kjører pappa videre inn mot hytta, og jeg blir kjempeforvirra, og stuper fremover, og tar salto med både ski og staver.

Ambulansen er på vei, jeg hører at det er en bil som har sirene på seg, jeg lurer på hvem det er som har ringt, det kan ikke være bilføreren av den røde audien i hvert fall, for han griner. Det gjør han, jeg ligger kanskje tretti meter fra der han står, men jeg hører at han griner. Skulle ønske noen kunne få han til å stoppe, det gjør skikkelig vondt i hodet å høre på. Går det bra med deg, er det en mann i ambulanseuniform som spør meg, han klapper på ansiktet, jeg åpner øyene og sier at det gjør det, men han hører ikke etter. Det går bra, sier jeg, og setter albuene i bakken for å reise meg opp. Jeg tenker litt på å gå å ta trikken, men klokka er jo fire en fredags ettermiddag, den er sikkert kjempefull, så jeg lar det være. Jeg går innom deli de luca, og kjøper meg en tipakning malboro gold. Jeg har slutta å røyke, men jeg tenker at herregud mann, jeg må få lov til å ha  en sigarett på veien hjem i dag.

Jeg sitter i vinduskarmen. Enda jeg har fortalt jenta jeg deler leilighet med, at jeg aldri mer skal gjøre det, røyker jeg sigarett etter sigarett, og hiver de ned på bakken når jeg er ferdig. Jeg gråter, og tenker på ord. Vi oversetter å krangle til to fight, men det er jo ikke krangle vi gjør, vi kjemper mot hverandre, og gir oss ikke før begge ligger døde igjen.

La oss dra på fest. Vi tar på oss lebestift. Jeg vil røyke pot, og danse til det dj-en spiller. Noen skal spørre meg om jeg blir med på nachspiel, men det skal jeg takke nei til. Takk, som byr, men nei takk. Jeg går hjem alene, kjøper en falafel i brugata, spiser halvparten, og kaster resten når jeg kommer inn på Grønlandsleiret. Remember those walls I built, well baby they’re tumbling down, they didn’t even make a sound

Jenta som sitter foran meg på forelesing har med seg en plastikkboks Kavli Fullkorn Rugkjeks. Jeg ser på henne. Hun vipper av lokket, tar ut en kjeks, og holder den i hånda mens hun ser på den. Det kommer til å bråke når hun spiser den, tenker jeg, det kommer til å bråke veldig mye. Jeg blir veldig overasket når det ikke gjør det, jeg bøyer meg så langt frem mot jenta som jeg klarer, men hun tygger faktisk helt lydløst. Hun lukter godt.

Når jeg sier at du skal gå, så går du. Du var aldri videre interessert i å være her likevel. Alt var bare en lek, sier du, om jeg ikke fikk med meg det. Nei, baby, det gjorde jeg ikke, jeg er sikker litt treig. Men jeg skal ikke være vanskelig, I wish you nothing but the best. I morgen skal jeg skulke første time. Det er salg på favorittskobutikken min. Jeg skal kjøpe meg et nytt par støveletter. Hvis jeg har flaks, kan jeg kanskje få et par småsko også.

Da jeg var yngre så jeg på det å skrive om oppkast, som vulgært og klisjefullt. Nå er jeg blitt eldre. Det kan aldri skrives for mye om kroppslige reaksjoner. Jeg satser alle pengene mine, på den personen som kan gi det å spy den litterære behandlingen handlingen fortjener.

Men når du sier det på den måten, så vet jeg ikke hva jeg skal svare. Alt forandrer seg jo nå, nå snakker vi jo ikke om det samme lenger, dette baby, er en helt ny sak.

Jeg er ikke så flink til å spise lenger. Jeg var mye flinkere før. Når jeg nå spiser et helt brød, når jeg kommer hjem fra skolen, får jeg hjertebank, og jeg begynner å svette. Jeg sovner, og våkner sånn at jeg akkurat rekker PARADISE HOTEL.

Er ikke Rune søt. Jeg synes han er skikkelig søt. Hæ. Så du det i går, var han ikke DRITSWEET når han begynte å grine når han var drita. Jeg synes han var OMG SÅ SWEEEEET.

Jeg hører på Morten Abel, i flere timer av gangen. Åh, jeg elsker Morten Abel!  Jeg våkner pluselig av dama som snakker mellom sangene på SPOTIFY sier at at nå har jeg ikke lov til å høre på dude of all dudes flere ganger.

Jeg er skikkelig kvalmen, oj så kvalmen jeg er, jeg burde nok sove en time til.  Det er alt for varmt her, jeg svetter, kan du ta opp vinduet for meg.

Men du tilgir meg snaaaart,
 gjør du ikke,
 alt ordner seg etter hvert ,
 det er slik vi funker,
 ikke sant.

Nei. Det går det ikke mer,
nå nåå nååå går jeg vekk fra deg.

Det har du ikke lov til å si, det er ikke derfor jeg er din bror.
Det er ikke derfor jeg er din far, og det er ikke derfor jeg er din mor. 
JEG ER NABOEN DIN. JEG HAR GITT DEG GAVER TIL BURSDAGER HELE DITT LIV.

 
Vi er jo  sånn jeg og du,
 jeg driter meg ut og du elsker meg på ny,
 og så er vi close as ice igjen.

Du er min eldste venninne,
 du er den beste kameraten jeg har,
 jeg har ingen andre venner enn deg.  

Ikke vær sinna,
det hjelper
 ingen og ingenting,
 kyss meg på pannen,
 si at jeg er håpløs,
jeg er håpløs,
men si
 at jeg kommer meg,
 at jeg heeeele tiden kommer meg,
 og at du, at du, at du aldri kan være sint på meg for lenge av gangen.
Ikke mer enn en måned,
ikke mer enn en uke,
 ikke mer enn en dag,
og i hvertfall ikke mer enn en time.

 Og nå baby, nå har du vært sint på meg alt for lenge.

Jeg kommer til å synge denne sangen, helt til du blir møkklei den.
Nananaanananananaaannaaa naaana naanana naaaaaaanaannaanaa. 

Jeg har ingen penger, og jeg har satt opp budsjett. Jeg kan bruke to hundre kroner til dagen, jeg bruker åtte hundre. Jeg går ikke så ofte på fest, men hver gang jeg gjør det, drikker jeg alt for mye vin, og jeg blir like sint hver gang jeg merker at jeg har drukket altformasse vin igjen. Jeg lager meg pannekaker til middag, av egg fløte og proteinpulver. Vinner jeg fem hundre tusen kroner  på skrapelodd skal jeg kjøpe meg et lager med hårspray og pudder.

Jeg liker tv så godt, jeg. Det er ikke så viktig hva det er for noe, men jeg liker lyden av flimrende bilder med tilhørende musikk.  Det er så trygt og godt, det. Det minner meg om å være et barn. Jeg har ikke tv på rommet mitt i tøyengata, men jeg har en tromsø etageseng. Før jeg legger meg om kvelden, pleier jeg å skru på et tv-program jeg finner på internett på datamaskinen min. Når jeg ligger oppe i tromsø etasjesengen min, kan jeg nesten ta på taket mitt (det må jeg male snart, jeg har lovet huseier det), kan jeg ikke se datamaskinen min, men jeg hører lydene fra tv-programmet, og dermed faller jeg lettere i søvn.  Jeg liker norsk film. 

Jeg har vondt i magen Jo. Jeg har skikkelig vondt i magen. Du må stoppe, jeg kan ikke gå lenger, kan du hente noe å drikke til meg. Noe vann, jeg er så tørst. Det kan være du må gå videre alene, jeg kan ikke gå mer, jeg kan ikke gå videre nå. Jeg har så vondt i magen Jo, jeg kan ikke gå mer nå, men hvis du venter på meg, så er det fint, jeg vil at du skal vente på meg, vent.

Vi står og ser på en pike, hun gråter. Hun sitter på en seng, hun er naken, hun gråter. Jeg spør om vi kanskje skal gå bort til henne. Jo sier at det skal vi ikke, vi skal ikke det sier Jo. Dette er lyden av et menneske i oppløsning, sier han, dette er lukten av et bilde som råtner. Hør etter, jente.  Noen har hatt hennes hode i sine hender, også har de sluppet. Man må ikke slippe, sier Jo, ikke når man først har begynt å holde dem. Da må man bare forsette å holde dem. Piken slutter ikke å gråte, hun ser på meg, og spør hva det er jeg glor på. Jeg sier til henne, at man må aldri la noen bære hele vekten av seg selv, at man må passe på at man bærer noe selv også. Hun ser like lei seg ut fremdeles. Jo sier at vi skal gå videre nå, at vi har stått der lenge nok. Jeg spør han om vi oppførte oss feil, skulle vi gjort noe anderledes. Vi kunne ikke gjort noe, sier Jo. Samme hva noen sier, og samme hva noen gjør kommer pikene til å forsette og gråte, og guttene kommer aldri til å forstå at det er helt uungåelig.

Venter du lenge nok, tar hun nok av klærne sine, for deg. Venter du lenge nok, begynner hun sikkert å elske deg også. Venter du lenge nok, får du A på eksamen, du kommer inn på master, alle har lyst å høre på deg igjen. Venter du lenge nok, slutter det å snø. Det slutter å snø, det slutter å snø, det slutter å snø. Det slutter alltid å snø til slutt, det gjør alltid det. Hodet er helt igjen da, når sommeren kommer, det er klart til å bli lagt i noen andre sine hender. Og etter sommeren er ferdig knuses det på ny, og det er slik det skal være, og da vet vi hvordan vi skal oppføre oss. Venter du lenge nok, lærer også du deg, hvordan du skal oppføre deg.