For ett år siden, skrev jeg en novelle som starta med at jeg-personen lurte på om hun ville bli lykkeligere hvis hun begynte å spise kjøtt igjen. For hun hadde ikke spist kjøtt på åtte år, og folk har tross alt har spist kjøtt, så lenge menneske har vært menneske. Jeg tenker ikke slik lenger, nå tenker jeg bare at det på tide å begynne å spise det. Jeg har lyst på biff, jeg har lyst på nakkekoteletter, jeg har lyst på hamburgere, og blodige blodige biffer. Eller så vil jeg kanskje bare ha sex, det kan godt være. For ett år siden gikk jeg på blindern, nå har jeg slutta på universitetet, og skal begynne på høyskolen.

Janis Joplin synger om henne og bobby mcgee, og Whitney Houston spør hvor broken hearts går, om de finner veien hjem. I fjor sommer satt jeg på terrassen med mamma hver formiddag, og røyka, mens vi hørte på Joplin. I år har mamma slutta å røyke, dessuten har jeg brukt ferien i Oslo. Da jeg gikk i tiende klasse, skrev jeg et musikkprosjekt om Whitney Housten, og i fjor på denne tiden hørte jeg på henne hver kveld, mens jeg drakk whisky for å få sove. Jeg trenger ikke drikke whisky for å få sove. Jeg er ganske glad.

Vi går ut på byen i Stavanger. Jeg har lånt en kjole av storesøsteren min, og hun har retta ut håret mitt, jeg later som om jeg er henne. Søsteren min jobber på en nattklubb i sentrum, vi går der, og hun gir meg gratis mojitos. Da jeg går på toalettet møter jeg bestevenninnen hennes, og hun sier til alle jentene hun står med at jeg er lillesøsteren til søsteren min. Da sier alle sammen at det visste de, at når jeg gikk inn på klubben, så trodde de at jeg var henne. Det får meg til å smile hele kvelden.

Et år hadde jeg en hybel på andre sida av byen fra der jeg bor nå. Det var ikke en hybel, det var bare et rom, og jeg delte kjøkken og et lite toalett med tre andre mennesker. Jeg likte dem jeg bodde med, men jeg turte ikke snakke med dem, de skremte meg bare. Rommene våre lå ved siden av ved hverandre, og vi hadde alle sammen en hems hver, som var over gangen vår. Jeg likte tanken på at om natten sov alle etter hverandre over gangen. Det var en halvmeter fra madrassen min og opp til taket. På taket var det merke etter en hånd. Jeg pleide å ligge om natta, og se på den hånda. Hånda var mindre enn min hånd, og jeg pleide å tenke på at det var merke til hun som hadde bodd der før meg, eller kanskje hun som hadde bodd der før henne. Jeg likte tanken på at det hadde bodd studentjenter der siden femtitallet. Det hadde sikkert ikke det. En av jentene ihvertfall, hadde hatt med seg en kjærlighet opp i hemsen sin, og hadde hatt så bra sex at det hadde kommet merke etter hånda hennes. Som ikke gikk bort. Jeg prøvde å vaske det vekk. Jeg lå aldri med noen oppe på den hemsen. Det var en mann jeg hadde sex med inne i den leiligheten. Vi lå sammen på sofaen min. Han pleide å bare å komme å ringe på døren, og spørre hva jeg holdt på med. Sofaen var skitten. Den hadde sikkert stått der i flere år uten å ha blitt vasket.  Den var han som viste meg hånda. Han spurte om å gå se hvordan det var der oppe. Vi lå ved siden av hverandre, og da sa han at se, der er det et merke etter en hånd. Jeg lo. Han gikk etterpå, han sov aldri hos meg.  Jeg bor ikke på den siden av byen lengre. Vi ble kastet ut av leiligheten. Firmaet skulle pusse opp alle boligene sine. Det var kanskje like greit. 

I avisen så står det at ingen vil være en romanfigur. Det står at at ingen vil være en karakter i en bok i avisen, og det vet jeg ikke hva jeg skal gjøre med, for alle sammen i livet mitt er karakterer i tekstene mine, men tekstene mine er ingen roman, de er bare tekst, men romaner er også bare ord, akkurat som avisene bare er ord, og hvor går grensen. Finnes det noe grense, har det noe å bety, og når du lever i verden, må du da bare godta, at mennesker lager historier om deg. På tirsdag begynner jeg å studere norsk gramatikk på Blindern. Jeg skal bo på tøyen, og studere norsk gramatikk, og målet mitt med denne høsten er å få A på eksamen i det faget. Første dag jeg var på universitetet i Oslo er et år siden, da begynnte jeg og gråte, fordi jeg synes det var så svært, de andre sa at det kom til å forandre seg, universitetet kom ikke alltid til å være så stort, og det har gjort det, jeg synes ikke det er så skummelt lengre, men det er viktig å tenke på at fysiske bygninger kan ikke krympe. Det som skremmer meg mest for tiden er ufullstendige setninger, og jeg vet at når boka mi kommer, skal det ikke være en kort-tekst-samling, det skal ikke være poesi, det skal være en roman, og den skal ha begynnelse midt og slutt. Romanen skal ikke være meta, den skal være fysisk, den skal være jævlig fysisk, og det skal være plass til romanen min, den skal ha sitt eget rom, og sitt eget tempo, det er derfor jeg ikke har skrevet den enda, JEG ER ALLTID SÅ JÆVLIG TRIST!, men snart, jævlig snart, skal jeg rydde vekk noen ting, jeg skal rydde vekk nok ting, til at jeg får muligheten til å skrive den. Den skal ikke kunne leses i et rasendes tempo, slik alt som jeg skriver kan, den skal ha sitt eget tempo, sitt eget tempo skal den ha, og den skal kunne leses både fort og sakte, den skal kunne leses, uten å få vondt i hodet. Jeg skal skrive den uten å få vondt i hodet, derfor er det noen som må ryddes vekk før jeg begynner, men når det er ryddet vekk, så kommer den.