Jeg synes du er så kjekk når du går med hatt, når du ikke har hatt tid til å barbere deg. Jeg synes du er så kjekk når du smiler, når du ruller på r-ene på akkurat samme måte som vokalisten i Travis, jeg synes du er så kjekk når du setter på Bob Dylan og forteller at dette for faen, dette er faen meg den beste sangen du vet om. Close your eyes, close your door, you don’t have to worry any more, I’ll be your baby tonight. Hvis jeg får en sigg av deg, skal jeg sette på en kopp kaffe til deg.

Men ikke sant, du har en sånn tendens til å ikke høre etter når jeg snakker.  Jeg har jo sagt til deg så mange ganger nå, at alt kommer til å ordne seg, hvis du bare hører etter. For vet du hva baby, hvis du bare gjør sånn som jeg sier, kommer absolutt alt til å gå bra. Det gjør det, så okey, jeg sier det en gang til.

Du må aldri glemme å puste.

 Når du merker at det prikker i hodet, når ting er alt for store, når jeg er alt for langt borte, så husk å pust baby. Pust inn med nasen, så godt du kan, ned til magen, også puster du ut med munnen.  Ikke sant, det går bra dette her, du merker det. Dette gjentar du så mange ganger du trenger.

Når det klør baby, så må du klø tilbake.

Når vi går nedover løkka, snakker jeg om at jeg alltid blir så redd for å bli voldtatt når jeg går i disse gatene. Jeg går nedover markveien med Christense.  Hun ler, og sier at det trenger jeg ikke være redd for. Vi er jo tross alt to meter sier hun, det er ingen som tør voldta oss.

Vi leker en lek, sier Christense. Når det går jenter forbi oss, sier jeg ja, eller så sier jeg nei, alt ettersom jeg tenker at det er noen jenter som kunne blitt voldtatt. Ja, sier Christense når vi går forbi ei jente med en liten hund. Men det ville vært enklere uten den hunden. Nei, sier jeg, når vi går forbi ei jente som er like høy som oss. Ja, sier Christense når vi går forbi ei bittelite jente, enig svarer jeg, men det ville vært enklere om kjæresten ikke hadde vært med.

.

Da jeg var sånn cirka åtte, kanskje sju år gammel, fikk jeg en kaptein sabeltannkasett av mamma, som jeg kunne ha med meg når jeg skulle på sommerferie til farmor og farfar. Kasetten ble hørt på skikkelig mange ganger. Historien var som følger: kaptein sabeltann kommer til kjuttaviga, prøver å finne gamle gabriels skatt, men han blir lurt av beboerne i kjuttaviga. Han må gå planken, og når kaptein sabeltann og all hans mannskap er dratt vekk, synger sunniva og gjengen en sang om hvor glad de er i plassen sin. Det finns mange vakre steder på vår jord, synger de, men det er her vi hører hjemme, det er her vi bor. Jeg liker fremdeles ideen om at en plass er mye bedre enn alle andre plasser, fordi at det er der du bor, det er der du har venna dine, og at det da kan være det samme hvor pene de andre plassene er. Hvis noen vet om de ansetter bibliotekarer i kjuttaviga for tida, så si i fra, jeg flytter med det samme.

Christense ringer meg, og gråter. Hun gråter, og herregud som hun gråter. Jeg blir livredd, jeg tror det har skjedd noe grusomt, nå har hun avslørt meg, jeg havner i fengsel. Jeg skriker til henne at hun skal si til meg hva som har skjedd, hva er det som har skjedd Christense, Christense hva er det som har skjedd! Da slutter hun, og så sier hun at hun husker bare de gode tingene. Jo, sier hun til meg, jeg liker ikke når hun bruker navnet mitt Hør på meg Jo, sier hun, jeg husker bare de gode tingene, og det har ikke bare vært gode ting, jeg vet at det ikke bare har vært gode ting. Jeg spør henne om om det er noe jeg bør si unnskyld for, jeg spør om hun är fortfarande arg, jeg spør om hun vil at jeg skal gi henne alle pengene mine. Hun sier at det går bra, hun sier at jeg ikke trenger det, og da skal jeg ikke tvinge dem på henne heller.  

Jeg er hos Plast. Vi drikker øl. Jeg er blakk, men Plast hadde fire bokser i kjøleskapet. Jeg setter på en belle and sebastian sang fra spotify på datamaskinen hans.  Dette er en sang fra den grønne plata, sier Plast. Jeg sier at det er jeg usikker på, jeg sier at jeg er temmelig sikker på at det er en fra den røde. Nei, det er feil sier Plast, jeg hadde bare den grønne belle and sebastian – plata, og den sangen var på der.  Is it wicked not to care when youve wasted many hours, talking endlessly to anyone thats there. Plast var student i Bergen på nittitallet, han jobba i en kaffebar i trondheim rundt milleniumskiftet, han deltok i samtlige demonstrasjoner mot verdensbanken, fra seattle til oslo2002.  Plast selger deg jeans de dagene du føler deg slank, han blir med deg hjem, når du er ensom på Mono. Jeg sovner på sofaen hans, om morgenen når han vekker meg for å si at jeg må komme meg hjem, spør han meg om jeg har penger. Jeg er blakk sier jeg, og da gir han meg 120 svenske kroner, som jeg går og veksler til norske kroner i en bank på Grønland lørdags morgen. Jeg får nitti norske spenn av dama i den utenlandske banken,  de bruker jeg til å kjøpe meg gule epler og et rundstykke, som jeg spiser før jeg går på jobb.

Herregud, så bra du ser ut naken.  På min liste over ti tusen grunner til å la være og ta livet av meg, så er å ta av meg klærne mine med deg, på en god femte plass.  Og det er det handler om, fylle opp lista med grunner til å ikke ta livet av seg. Hver gang jeg sender deg en sms halvfiretida på lørdagsnatta, der jeg spør om jeg ikke skal ta taxien opp til deg, og du svarer ja, kommer du en plass oppover på listen. (Du begynte ganske langt nede).

Når jeg går forbi noen på gata som snakker den dialekten, som de snakker i byen, som jeg flytta vekk fra når jeg var ferdig på videregående, blir jeg veldig ille berørt. Hvis det er noen ganger jeg skammer meg, så er det da, og da kan jeg skamme meg mye. Men når jeg kommer hjem til tøyengata, setter jeg bare på suede på spotify, og drikker et glass vann, mens jeg tenker at det går bra alikavel. Oh, here they come, the beautiful ones, the beautiful ones, la la la la.

Hvis jeg ber deg la være å stoppe på t-banestoppet mitt, kommer du til å la være med det også. Jeg vet at du ikke har noe annet å gjøre  på denne siden av byen, enn å gå opp bakken til huset jeg bor i, ringe på døra, og si hei du når jeg åpner den. Og jeg åpner jo døra, jeg må jo det når du har dratt helt ut hit, men hvis jeg sier at det ikke er noe poeng for deg å sette deg på t-banelinje det, og t-banelinje det, kommer du til å forstå hva jeg mener da. Jeg håper det, men jeg ber deg ikke la være enda, du kan godt kjøpe et månedskort til.

Jeg vet ikke hva det er. Tror jeg har lyst og sloss, eller så vil jeg bare ha sex. Det kan hende at det bare handler om at jeg trenger å grine, eller aller helst, at noen bare kan holde litt rundt meg

Jeg har meldt meg av eksamen.

Bruker tiden på å røyke åtte hundre sigg til dagen, og jobber halve døgnet på helt obskure plasser istedet.

Spiser ikke noe annet enn posesupper og godteri. Samme hvor mye jeg pynter meg før jeg går ut, ender jeg alltid opp med og se ut som en russisk prostituert. Hvis jeg ikke ser ut som det, ligner jeg på en narkoman. Venninnen min sier at det er jo fordi jeg lever på narkisdiett. De spiser jo ikke noe enn snop de heller, sier hun.

Det hender rett som det er at han skrur av telefonen, for å ikke ta den igjen på en måned. Da har jeg sporadisk sex med mannen som venninnen min sier ser ut som satan sjøl.

Hun sender meg tekstmeldinger, venninnen min, der hun skriver at vi kommer til å være like ensomme som nå, om ti år også. Det er den samme venninnen som steker løk til middag hver dag, for å klare å begynne å gråte.

Hun er eldre enn meg. Da hun var like gammel som jeg er nå, bodde hun i Bergen, og hadde med seg glitter når hun gikk på byen. Da hun sto på dansegulvet, kastet hun det rundt seg. En venn av henne var skalla, når han fikk det på seg, festet det seg på hodet hans, fordi han var så svett.

Når jeg gråter, prøver jeg alltid å finne grunnen til at jeg er så redd, men i det siste har jeg ikke klart å gi meg selv en god årsak.

Når det kommer inn fedre på butikken der jeg jobber, med masete småjenter på slep, har jeg så lyst å spørre om de kan ta meg med hjem.

I stua til foreldrene mine står det et lite bord. Da jeg var seks lekte jeg med papirdyr. De hadde filt på baksiden, og når man festet dem på det ene veggteppet vårt, hang de fast der. Da jeg var hjemme sist gang, så jeg etter om de fremdeles lå der. I skuffen var det helt tomt.

I et av fotoalbumene våre, er det et klassebilde med min far. Jeg vet ikke helt hva det er, men tror det er sommeravslutning på sosialhøyskolen. De står stilt opp i tre rekker. Foran sitter det noen jenter. Ei har gitar, og ei har med hunden sin. Pappan min står helt bakerst. Man ser bare halve ansiktet hans. Det ser ut som han skal til å gå.

Venninnen min sier at det er nå vi skal være lykkelige.

Om tjue år kommer vi til å være like ensomme som foreldrene våre. Hun spør om jeg ikke er redd for å ende som min mor. Jeg vil gjerne være like nydelig som henne når jeg er femti.

Vi drikker kaffe. Han inviterte meg på øl, men jeg bestilte en cappuccino. Jeg har pynta meg. Jeg spør om han vil ha en mentholrøyk. Selvfølgelig, sier han, og forteller om en kveld i sommer da han røyka tyve av dem, og ble skikkelig dårlig. Jeg ser på munnen hans når han røyker, og tenker på at K sier at hun får hetta av den. “Det ser ut som om han har sleika sin del av kvinnekjønn, for og si det sånn”.

Du er rar, du. Mannen kjente meg ikke, men han ledet seminaret jeg var på. Jeg sa det til han, at han hadde jo knapt snakket med meg. Han sa at man ikke trenger å snakke med meg for å forstå at jeg var rar, det holdt å bare se på meg. Jeg tok på meg et fornærmet ansikt, men han sa jeg ikke skulle bekymre meg. På hans topp ti liste over mennesketyper han likte var rare mennesker på topp. Jeg sa at han var ganske rar selv også. -Jeg vet, svarte mannen, – Det sliter jeg med. Da jeg sa at det var kanskje det vi hadde felles, strøk han meg på ryggen, og sa at det neste barnet hans skulle hete det samme som meg.

Om nettene er jeg naken i fremmede menns hjem, og tenker på hvordan de vil behandle våre fremtidige barn, og om de kommer til å elske meg når jeg er stygg.

Av og til sier de at de vil jeg skal bli. Når jeg går ut av sengene deres holder de rundt meg og sier vent.

Jeg røyker ikke lengre, svarer jeg når han spør om jeg vil være med på en sigarett. Jeg kan jo bli med ut, svarer jeg. Men jeg røyker ikke lengre. Han smiler til meg. Vi blir stående utenfor kafeen, og jeg ser på at han prøver å tenne røyken. Lighteren hans er nesten brukt opp, jeg ler, og gir han en gammel fyrstikkeske fra veska. Han prøver og spørre meg hvorfor jeg har fyrstikker når jeg ikke røyker lengre, men det fniser jeg bare bort.

Venninnen min sykler. Hun har spurt når jeg har tenkt å begynne med det. Jeg lo av henne når hun foreslo det, og spurte hva som hadde skjedd med å sitte på bussen, og være livredd for at det skulle kontroll.

Venninnen min som har bodd i Bergen, har en kassett hun tok opp når hun var var der. Det er av henne, som går omkring i Bergen by, beruset en lørdags kveld, og snakker inn i minidiscen sin om alle hun er glad i. Der sier hun at hun liker nesten alle. Hun er eldre nå.

En gang var det en mann som holdt rundt meg en hel natt, og spurte meg hvorfor han ikke hadde gjort det før. Jeg sa jeg ikke visste, også dro han.

På fjortenårsdagen min farget jeg håret mitt rødt med henna. Alle sa jeg var fin, men man kunne ikke se noe forskjell.

Jeg tok bussen til byen med en mann en gang. Han spurte hva jeg tenkte, hva jeg ville bli når jeg ble stor. Jeg sa jeg ikke var sikker, men at jeg var redd for å sitte fast. Han lo, og sa at det kom jeg aldri til å gjøre. Trodde det var et kompliment, men er det bra å ikke holde fast ved noe. Jeg vil hjem.

Skriv om smerten din, sa han til meg, når jeg sa jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre med livet mitt. Jeg vet du har den i deg, sa han, jeg vet du har hatt det vondt. Det stakk i beina mine, og jeg fortalte om å sitte oppe og se på de interaktive programmene på tvnorge. Alle har vært der, sa han til meg da. Alle har vært der. Da jeg gikk, så han på meg og sa jeg var råbra, og at jeg ikke måtte glemme det. Det ordner seg, sa han, det kommer til å gå bra.

En gang var jeg syk, og dro til legevakten i vestfossen, for og forsikre meg om at jeg kunne dra til Praha to dager etterpå. Da jeg kom inn til legen, så hun på meg, og sa at jeg ikke var syk. ”Du har angst, det er det du har”. Jeg sa at det hadde jeg ikke, høysnue og feber, det var det jeg var der for. Det stemmer ikke, sa hun. Kanskje jeg ikke forstod det nå, men jeg kom til og forstå det senere.

Jeg gikk bortover gaten. Dag Solstad går på den andre siden. Jeg vinker og smiler. Han nikker, og smiler tilbake.

Jeg har sluttet å legge meg. Jeg bare plutselig slokner. Samme hva klokken er. Jeg sover ikke så mye om nettene lengre. Jenta jeg ser i speilet ser sliten ut.

Når jeg er på jobb, og det kommer inn menn i trettiårsalderen med dress, blir jeg ekkel. Jeg tar meg selv i håret, smiler søtt til dem, hjelper de mer enn de fortjener, slik at når de går ut av butikken min, er de fornøyde. Når de setter seg i bilen, for å kjøre hjem til kona si, smiler de nok for seg i selv, og tenker at de klarte det i dag også.

Har planer om å begynne og rane gamle damer. Tenker på det når jeg sitter og venter på banen. Easy cash. Blir bekymra når jeg tenker på det, bli enda mer bekymra over hvor lite skremt jeg blir av tanken egentlig. Vil aldri studere. Vil bare tjene penger og bli lykkelig. Kanskje jeg skal gifte meg med en av dress-mennene.

Har begynt å få nikotinmerker på fingrene.

Når skal jeg sove?

Har tenkt i en uke at jeg må vaske hybelen.
Husker når jeg var liten og det sto i avisene om damer som bodde i leiligheter med søppel til taket. Var bilde av leilighetene på forsiden av VG, og pappa pleide å peke på dem og si at det kom til og bli meg hvis jeg ikke ryddet rommet mitt mer.

Jeg vil jo bare sove.

Bakgrunnen på telefonen min er setningen ”helst ville jeg være tip”. Når folk spør meg hva det er for noe, svarer jeg at det er favorittromansetningen min. Det de ikke vet, er at jeg husket setningen feil. Romanen handler om en mann som forelsker seg i en yngre vill pike. Han snakker en gang om at hvis han ville ligne noen, så ville det vært tip. Det er jeg som husker det som om han ville være henne.

Og hva jeg vil si er dette, det er dette jeg vil si, og det er dette jeg mener, og jeg mener ikke noe annet. Det jeg vil si er dette. Dette vil jeg si. Dette vil jeg frem med. Dette er budskapet. Budskapet er dette. Temaet er dette. Dette er dette jeg vil ha frem. Fremfremfrem. Jeg vil ikke noe mer. Ikke noe mer vil jeg. Neineineineinei.

For ett år siden, skrev jeg en novelle som starta med at jeg-personen lurte på om hun ville bli lykkeligere hvis hun begynte å spise kjøtt igjen. For hun hadde ikke spist kjøtt på åtte år, og folk har tross alt har spist kjøtt, så lenge menneske har vært menneske. Jeg tenker ikke slik lenger, nå tenker jeg bare at det på tide å begynne å spise det. Jeg har lyst på biff, jeg har lyst på nakkekoteletter, jeg har lyst på hamburgere, og blodige blodige biffer. Eller så vil jeg kanskje bare ha sex, det kan godt være. For ett år siden gikk jeg på blindern, nå har jeg slutta på universitetet, og skal begynne på høyskolen.

Janis Joplin synger om henne og bobby mcgee, og Whitney Houston spør hvor broken hearts går, om de finner veien hjem. I fjor sommer satt jeg på terrassen med mamma hver formiddag, og røyka, mens vi hørte på Joplin. I år har mamma slutta å røyke, dessuten har jeg brukt ferien i Oslo. Da jeg gikk i tiende klasse, skrev jeg et musikkprosjekt om Whitney Housten, og i fjor på denne tiden hørte jeg på henne hver kveld, mens jeg drakk whisky for å få sove. Jeg trenger ikke drikke whisky for å få sove. Jeg er ganske glad.

Vi går ut på byen i Stavanger. Jeg har lånt en kjole av storesøsteren min, og hun har retta ut håret mitt, jeg later som om jeg er henne. Søsteren min jobber på en nattklubb i sentrum, vi går der, og hun gir meg gratis mojitos. Da jeg går på toalettet møter jeg bestevenninnen hennes, og hun sier til alle jentene hun står med at jeg er lillesøsteren til søsteren min. Da sier alle sammen at det visste de, at når jeg gikk inn på klubben, så trodde de at jeg var henne. Det får meg til å smile hele kvelden.

Et år hadde jeg en hybel på andre sida av byen fra der jeg bor nå. Det var ikke en hybel, det var bare et rom, og jeg delte kjøkken og et lite toalett med tre andre mennesker. Jeg likte dem jeg bodde med, men jeg turte ikke snakke med dem, de skremte meg bare. Rommene våre lå ved siden av ved hverandre, og vi hadde alle sammen en hems hver, som var over gangen vår. Jeg likte tanken på at om natten sov alle etter hverandre over gangen. Det var en halvmeter fra madrassen min og opp til taket. På taket var det merke etter en hånd. Jeg pleide å ligge om natta, og se på den hånda. Hånda var mindre enn min hånd, og jeg pleide å tenke på at det var merke til hun som hadde bodd der før meg, eller kanskje hun som hadde bodd der før henne. Jeg likte tanken på at det hadde bodd studentjenter der siden femtitallet. Det hadde sikkert ikke det. En av jentene ihvertfall, hadde hatt med seg en kjærlighet opp i hemsen sin, og hadde hatt så bra sex at det hadde kommet merke etter hånda hennes. Som ikke gikk bort. Jeg prøvde å vaske det vekk. Jeg lå aldri med noen oppe på den hemsen. Det var en mann jeg hadde sex med inne i den leiligheten. Vi lå sammen på sofaen min. Han pleide å bare å komme å ringe på døren, og spørre hva jeg holdt på med. Sofaen var skitten. Den hadde sikkert stått der i flere år uten å ha blitt vasket.  Den var han som viste meg hånda. Han spurte om å gå se hvordan det var der oppe. Vi lå ved siden av hverandre, og da sa han at se, der er det et merke etter en hånd. Jeg lo. Han gikk etterpå, han sov aldri hos meg.  Jeg bor ikke på den siden av byen lengre. Vi ble kastet ut av leiligheten. Firmaet skulle pusse opp alle boligene sine. Det var kanskje like greit. 

I avisen så står det at ingen vil være en romanfigur. Det står at at ingen vil være en karakter i en bok i avisen, og det vet jeg ikke hva jeg skal gjøre med, for alle sammen i livet mitt er karakterer i tekstene mine, men tekstene mine er ingen roman, de er bare tekst, men romaner er også bare ord, akkurat som avisene bare er ord, og hvor går grensen. Finnes det noe grense, har det noe å bety, og når du lever i verden, må du da bare godta, at mennesker lager historier om deg. På tirsdag begynner jeg å studere norsk gramatikk på Blindern. Jeg skal bo på tøyen, og studere norsk gramatikk, og målet mitt med denne høsten er å få A på eksamen i det faget. Første dag jeg var på universitetet i Oslo er et år siden, da begynnte jeg og gråte, fordi jeg synes det var så svært, de andre sa at det kom til å forandre seg, universitetet kom ikke alltid til å være så stort, og det har gjort det, jeg synes ikke det er så skummelt lengre, men det er viktig å tenke på at fysiske bygninger kan ikke krympe. Det som skremmer meg mest for tiden er ufullstendige setninger, og jeg vet at når boka mi kommer, skal det ikke være en kort-tekst-samling, det skal ikke være poesi, det skal være en roman, og den skal ha begynnelse midt og slutt. Romanen skal ikke være meta, den skal være fysisk, den skal være jævlig fysisk, og det skal være plass til romanen min, den skal ha sitt eget rom, og sitt eget tempo, det er derfor jeg ikke har skrevet den enda, JEG ER ALLTID SÅ JÆVLIG TRIST!, men snart, jævlig snart, skal jeg rydde vekk noen ting, jeg skal rydde vekk nok ting, til at jeg får muligheten til å skrive den. Den skal ikke kunne leses i et rasendes tempo, slik alt som jeg skriver kan, den skal ha sitt eget tempo, sitt eget tempo skal den ha, og den skal kunne leses både fort og sakte, den skal kunne leses, uten å få vondt i hodet. Jeg skal skrive den uten å få vondt i hodet, derfor er det noen som må ryddes vekk før jeg begynner, men når det er ryddet vekk, så kommer den.