Jeg spiller poker på internett. Det er ikke noe jeg liker å snakke om. Det er så mange som tror at man taper alle sine penger på å gamle på nettet. Jeg er ikke en av dem det går dårlig med, jeg er skikkelig flink.  På en sparekonto har jeg hundretusenvis av schmekas. Når jeg får inn en million skal jeg slutte. Da skal jeg dra til Bahamas.
Jeg er trettisju år, jeg er trettiåtte, jeg har en unge, nei jeg har to, og vi bor alle sammen i et hus, i en bygård, i en leilighet i Oslo, ikke i sentrum, men litt uttafor, disse barna min mann og jeg. I lunsjpausen på jobben forteller jeg morsomme historier om barna mine til kollegaene, og viser frem bilder av dem fra min mobiltelefon. Se, der gjør de sånn, se, der gjør de slik, er de ikke søte, de er mine, når de vokser opp skal de bli lykkelige.
Morten heter jeg, jeg er tretten, jeg bor i en forstad. Det er det som definerer meg, at jeg bor ganske nærme, men likevel alt for langt borte fra hovedstaden. Jeg er akkurat blitt tenåring, men jeg er ikke ungdom enda. Om noen år er jeg ferdig på ungdomsskolen, da skal jeg flytte hjemmefra. Jeg skal bo i byen, og gå på tegning form og farge på en sentrumsskole, jeg skal droppe ut av skolen etter et år, og begynne på en kafè fire dager i uken.

Jeg sitter på ellevetrikken hjem, og gråter når jeg leser den nyeste boken jeg har kjøpt meg. Jeg tørker demonstrativt mascaratårene, og håper at noen ser meg. Boken jeg leser er en novellesamling som har fått strålende omtale i alle medier, og jeg håper at de som ser meg forstår at jeg gjenomgår en kulturell opplevelse.

Her er et sitat fra en bok av den danske forfatteren Kirsten Hammann: «Vera Winkelvir ser positivt på tilværelsen. Hun får ikke noget ut af den , men hun synes den er pæn. Og godt fundet på.» , og dette er et tekstutdrag fra en sang av Beyonce og Alicia: «If you really need me like you say you need me/ baby better show me, baby, better come and say / say you love me, say you love me/ then put it in a love song.»‘ Jeg vet ikke hvilket jeg liker best.

Når jeg legger meg om kvelden må jeg puste med magen, og telle ned fra hundre til en, for å glemme hvor sliten jeg er av å ha prata hele dagen. Hver morgen begynner jeg med, med å si til meg selv at i dag skal jeg bare snakke når jeg blir snakket til, og ellers være stille.

I’m your biggest fan, I’ll follow you until you love me, papa-paparazzi baby, there’s no other superstar, you know that I’ll be your papa-paparazzi. Jeg er en av de jentene. Du vet hvilke jeg snakker om. De som sitter foran deg på trikken, og som lukter jente på en veldig jentete måte. En blanding av hårspray, prince mild, foundation og parfyme. Når du går forbi meg for å prøve å finne en plass å sitte, ser jeg ikke på deg. Du later som om du ikke ser på meg også, men herregud, vi merker jo begge at du ikke klarer la være stirre på meg. We are the crowd, we’re c-coming out, got my flash on it’s true, need that picture of you. Jenter som meg mangler ingenting. Vi er alltid på vei en plass. Vi skal på fest på den andre siden av byen, der skal vi møte menn som elsker oss, og vi skal møte jentene som elsker oss, og vi skal gå ut på byen etterpå, og der elsker alle oss. Og hvis de ikke elsker oss, er det ikke vår feil, for vi er fabelaktige.

Hallo. Det er meg. Er du der. Jeg kommer nå. Beklager at jeg tok så lang tid. Jeg ble en dag lenger i byen enn hva jeg trodde, en uventet fridag dukket plutselig opp, men nå er jeg på vei hjem.

Jeg sitter på toget. Ved siden av meg sitter det ei jente. Hun er fire, kanskje fem år gammel. Moren hennes sitter i setet på den andre siden av midtgangen. Hun holder en baby i armene. Jeg hører hun si til en av de andre mødrene i vogna at babyen er bare ti dager. Femåringen har en fargeleggingsbok, med tegninger av den lille havfruen, og hun har dyre fargeblyanter. Jeg ser på at hun fargelegger Ariel. På hver tegning er det bare henne hun fargelegger, og når jeg ser på henne fargelegge, tenker jeg at jeg ei jente som er så gammel som henne, burde være mye flinkere til å fargelegge innenfor strekene.

Det er på Sørlandsbanen jeg sitter. Jeg har vært i Stavanger. Der har jeg gjemt meg for alle sammen. Når toget kommer til Kristiansand, er det en pause på elleve minutter. Hvis du røyker, har du tid til to sigg. Jeg går ut av vogna, og stirrer på sola.

Da jeg kommer tilbake har femåringen satt seg på morens fang, den ti dager gamle babyen ligger i setet ved siden av. Da toget ruller igjen sier femåringen begeistret ”Nå beveger vi oss igjen!”, og da spør moren om hvordan barnet kan være så sikker på at det er toget, og ikke alt annet som beveger seg.

Okei. Dette var historien.

Dette er det jeg utelot:

Jeg er så glad i å kjøre tog. I hvert fall når jeg er blakk. På kafeen på toget går jeg og kjøper meg to flasker mineralvann, en svær pose seigmenn, et eple, og et dagblad magasinet, og alt sammen overtrekker jeg kortet mitt for. Jeg spiser seigmennene, som ikke er seigmenn, men som er seigdamer, med noe som skal ligne pupper, og som ikke har sukker rundt seg, mens jeg leser avisen. Da jeg kommer hjem til tøyengata, har jeg fest for meg sjæl, med gin, og mineralvannet jeg kjøpte på toget. Jeg røyker en sigarett, som jeg har gjemt i bokhylla mi, ut vinduet. På spotify hører jeg på pulp, og jeg tenker at jeg ikke skal på fest på mange timer enda, og lager meg en gin and tonic til.