Siden sist har jeg giftet meg. Siden sist har jeg vært i Tyskland og sagt ja til kjæresten som nå er min ektemann. Lenge siden, jeg vet, men åh så godt jeg har hatt det. Så fint det er å være i et ekteskap.
Jeg jobber fremdeles på en barneskole. Som bibliotekar for de alle sammen. Alle åtteåringene som leser Otto Monster, alle tiåringene som fordyper seg i bøker om andre verdenskrig, og alle trettenåringene som leser om kjærlighet, som leser om kjærlighet og narkotika og vampyrer og seksualitet.
Jeg leser alle bøkene som de leser også, uten unntak, mine norske favoritter er bøkene om Marlena Evensen. Jeg tar buss en time om morgenen. Det liker jeg. Snart er jeg ferdig som skolebibliotekar. Og det er greit, men jeg vil savne det. Når jeg nå tar bussen til jobb klokken null syv null en er det sol. Det er så fint at det er sol, og det er akkurat som om jeg ikke husker hvordan det var for bare et par måneder siden da det var så mørkt null syv null en at jeg ikke kunne lese boka mi mens jeg venta på at bussen kom. Nå skinner sola i ansiktet på meg når bussjåføren kjører meg til Bærum.
Men jeg hører fremdeles på the cardigans. Om morgenen før elevene har kommet på skolen, setter jeg på but that’s not an invitation that’s all I get if this is communication I disconnect, så høyt jeg bare tør mens jeg setter på plass bøkene de lånte i går.
«Jeg er Sirin, jeg er deilig, jeg er trettifire år, og jeg gjør det du vil jeg skal gjøre. Jeg er hun som gjerne ligger med deg. Jeg er jenta på kaffebrenneriet om morgenen, jeg gir deg dobbel cortado, jeg er bussjåføren som kjører deg til jobb, og jeg er sentralbordsdamen i bygningen din som gir deg nøkler når du har glemt dine. Jeg er hun som blir innstilt som nummer en på de jobbene du akkurat ikke får. Jeg er Alette, jeg er Synnøve, jeg er Agathe, jeg er Pernille. Jeg er din kjære. Jeg er atten, jeg er førti, jeg er nesten fjorten, jeg er tjueseks. Jeg er alle de som blir gravide mens du får mensen hver eneste måned. Jeg har bilde av mitt barn som profilbilde på facebook, jeg har bilde av min kjæreste som profilbilde på facebook, jeg har bilde av bygningen som jobben min ligger i som profilbilde på facebook. Jeg er hun som ikke har facebook. Jeg har gått over til noe annet for lenge siden. Jeg er Aisha, jeg er er deilig, jeg er akkurat litt eldre enn deg, jeg er Emma, jeg er akkurat litt yngre enn deg, jeg er hun som har den rumpa du alltid har hatt lyst på.»
Jeg spiller poker på internett. Det er ikke noe jeg liker å snakke om. Det er så mange som tror at man taper alle sine penger på å gamle på nettet. Jeg er ikke en av dem det går dårlig med, jeg er skikkelig flink. På en sparekonto har jeg hundretusenvis av schmekas. Når jeg får inn en million skal jeg slutte. Da skal jeg dra til Bahamas.
Jeg er trettisju år, jeg er trettiåtte, jeg har en unge, nei jeg har to, og vi bor alle sammen i et hus, i en bygård, i en leilighet i Oslo, ikke i sentrum, men litt uttafor, disse barna min mann og jeg. I lunsjpausen på jobben forteller jeg morsomme historier om barna mine til kollegaene, og viser frem bilder av dem fra min mobiltelefon. Se, der gjør de sånn, se, der gjør de slik, er de ikke søte, de er mine, når de vokser opp skal de bli lykkelige.
Morten heter jeg, jeg er tretten, jeg bor i en forstad. Det er det som definerer meg, at jeg bor ganske nærme, men likevel alt for langt borte fra hovedstaden. Jeg er akkurat blitt tenåring, men jeg er ikke ungdom enda. Om noen år er jeg ferdig på ungdomsskolen, da skal jeg flytte hjemmefra. Jeg skal bo i byen, og gå på tegning form og farge på en sentrumsskole, jeg skal droppe ut av skolen etter et år, og begynne på en kafè fire dager i uken.
Jeg er en klisjè, jeg er en bibliotekar, hver torsdag kveld jobber jeg i barneavdelingen på folkebiblioteket som ligger rett mellom brannstasjonen og dagligvarebutikken der alle i bygda handler. Jeg gir ”Mus” av Gordon Reece til ungdomsskolejentene som sier at de liker spenning, og jeg gir Sverre Henmo til mødrene som sier at gutta deres ikke leser noe som helst. Alle småbarnsforeldre får med seg Tore Renberg sine barnebøker hjem. He he, Hasse. Hver gang noen kommer og sier at de skal ha en bok som står i magasinet, hopper jeg opp, og sier jeg kan hente den for dem jeg. Magasinlukta gjør at jeg forbanner alle forandringene som skjer i biblioteket, og jeg skulle ønske jeg var bibliotekar for førti år siden, men så kommer jeg på at da må jeg vært førti år ryddigere enn det jeg er, så da blir jeg fornøyd med min egen tilværelse igjen.
Jeg sitter i kollektivtrafikk tre timer hver dag for å komme på jobb. I begynnelsen av min pendlerkarriere leste jeg lassevis av bøker på bussen hver uke, men nå har jeg sluttet å spise sukker, så nå sover jeg tre timer daglig ekstra i stedet. Det fineste jeg vet når jeg kommer hjem fra jobb er å sitte i verdens største sofa, og se en tvserie sammen med tyskeren min. Episode etter episode etter episode, også sovner jeg, og da må tyskeren se slutten alene.
Jeg er barneskolebibliotekar. Jeg gir faktabøker om dinosaurer og kroppen til seksåringene, og jeg gir tolvåringene bøker som du i hvert fall bør være seksten år for. Da jeg selv gikk i femte klasse, hang vi opp lapper på Sølvberget i Stavanger om de ikke kunne være så snille å kjøpe inn serien Grøsserne til biblioteket. På biblioteket mitt har jeg nå gjemt vekk alle de samme bøkene, slik at kidsa er nødt til å ta med seg noe annet hjem. Barneskolen jeg jobber på ligger på landet, jeg bor midt i byen. Etter arbeidsdagen er ferdig sitter jeg og venter på bussen, på det samme busstoppet som kidsa på skolen bruker. De blir helt perplekse av å se meg utenfor skolen. Av og til jobber jeg på folkebiblioteket som de bruker, det synes de er enda villere. Og jeg husker så godt hvordan det var og være liten og tenke at bibliotekaren bodde på biblioteket, at butikkdama bodde på prixen, at hallodama alltid satt inne i tven, og at læreren bodde på skolen.
Jeg er barneskolebibliotekar. Jeg har en sju år lang utdannelse, og det jeg bruker mest tid på jobben til, er å finne bøker med akkurat nok tekst, og i hvert fall bilder på hver side. Jeg rydder og setter på plass bøker, og jeg har ingenting å snakke med lærerne om i lunsjpausen. Men det gjør ingenting, for jeg leser barnebøker hele dagen, og jeg synes de er kjempefine. Og jeg kjøper de inn til biblioteket, og jeg sier til kidsa at de er fine, og de tar de med seg hjem, også kommer de tilbake til meg og sier yes! boka var dødsbra!, og da, da blir jeg fornøyd.
God lesning, sier jeg til dem, når de går fra meg på biblioteket, med Samartin under armen, med Hotellet på hjørnet av bitter og søt under armen, med Saras nøkkel under armen, med Jo nesbø under armen, med Hislop under armen, god lesning ønsker jeg dem, jeg sier til dem også, nå håper jeg du koser deg, sier jeg til dem, god lesning. Av og til spør jeg, om jeg ikke kan få anbefale dem en roman som jeg har likt så godt, denne er så fin sier jeg, så gir jeg dem Fosse, også gir jeg dem Rishøi, også gir jeg dem Christiansen, og av og til tar de dem ikke med seg hjem, men ganske ofte gjør de det, og da er jeg en fornøyd bibliotekar, og ønsker dem god lesning.
Etter dagen er ferdig drar jeg hjem til slottet i Trondheimsveien, som jeg eier sammen med banken, og tyskeren som skal gifte seg med meg, da ligger jeg hele kvelden i den store sorte sofaen vår og leser bøker som jeg skal anbefale dagen etterpå på jobb. Jeg leser dagens ungdomsbøker og rødmer, og tenker at disse er veldig forskjellig fra Bøgenes og Plath som jeg leste da jeg var 14. Og jeg leser krim og tenker at jeg ikke forstår hvordan mennesker klarer å lese bøker som det skjer så mye i, men jeg forsetter og forsetter. God helg sier jeg til lånere på fredagen når de går hjem, håper du får en fin uke sier jeg til dem når mandagen kommer.
Jeg sitter på ellevetrikken hjem, og gråter når jeg leser den nyeste boken jeg har kjøpt meg. Jeg tørker demonstrativt mascaratårene, og håper at noen ser meg. Boken jeg leser er en novellesamling som har fått strålende omtale i alle medier, og jeg håper at de som ser meg forstår at jeg gjenomgår en kulturell opplevelse.
Her er et sitat fra en bok av den danske forfatteren Kirsten Hammann: «Vera Winkelvir ser positivt på tilværelsen. Hun får ikke noget ut af den , men hun synes den er pæn. Og godt fundet på.» , og dette er et tekstutdrag fra en sang av Beyonce og Alicia: «If you really need me like you say you need me/ baby better show me, baby, better come and say / say you love me, say you love me/ then put it in a love song.»‘ Jeg vet ikke hvilket jeg liker best.
Når jeg legger meg om kvelden må jeg puste med magen, og telle ned fra hundre til en, for å glemme hvor sliten jeg er av å ha prata hele dagen. Hver morgen begynner jeg med, med å si til meg selv at i dag skal jeg bare snakke når jeg blir snakket til, og ellers være stille.
Mary Jo is living alone, synger Belle and Sebastian, drinking gin with the telly on. Jeg er på jobb. Jeg setter opp bøker I hyllene, og er ferdig student om fire måneder. She want’s, she don’t know what she wants. Jeg er ikke Mary Jo, jeg var det kanskje før, men nå har jeg sluttet å iscenesette meg selv. Femten timer i uken setter jeg opp bøker i hyllene på HiO, mens jeg hører på musikkspilleren min. Jeg elsker jobben min. Om fire måneder er jeg ferdig med å være student, da har jeg heller ikke jobben på høyskolen lenger. Da må jeg få meg en ordentlig jobb, en sånn som man må stå opp om morgenen for å gå til, jeg gleder meg.
Vi har litteraturtimer på skolen, og de gjør meg forbannet. Og jeg skammer meg slik, jeg skammer meg over at jeg blir så forbannet. I litteraturtimene snakker vi om bøker, om mine klassekamerater begrunner hvorfor de liker bøkene de liker, med å si at det er ”på grunn av at de kjenner seg sånn igjen i dem.” Hver eneste time reiser jeg meg opp og står på pulten min. Da knytter jeg neven, og roper at ”HERREGUD, DERE KAN IKKE BEDØMME OM LITTERATUREN ER GOD ELLE IKKE, UTIFRA OM DERE ER ENIG I HOVEDPERSONENS VERDIVALG, ELLER OM DERE SELV HAR HATT DE SAMME FØLELSENE SOM HOVEDPERSONENS LILLEBROR!”
Jeg må begynne å søke etter jobber snart, men jeg klarer ikke starte. Jeg lurer sånn på hvordan jeg skal la potensielle arbeidsgivere forstå hvor kul jeg er / hvor bra jeg er / hvor himla viktig Litteraturen er for meg! Kanskje jeg skal bli kassedame igjen. Hver gang jeg setter nye bøker ut i hyllene på biblioteket, så er det med en debutantbok fra en jente i tjueårene som har prøvd å lage litteratur av livet sitt i servicebransjen. Jeg er så glad i jobben min. Det hender ofte jeg tenker at det å sette opp bøker i hyller, mens jeg hører på musikk, er det eneste jeg er mentalt kapabel til.
Vi snakker om musikk. Christense sier hun ikke liker det lenger. At hun har slutta å høre på. Vi er på en kneipe i Mitte. Christense, Plast, kjæresten min og jeg. Jeg kjenner verken Christense eller Plast. De er kjæresten min sine venner, og nå konkurerer de om hvem jeg skal like best av dem. Jeg liker Amy Winehouse, sier jeg. Det gjør jeg og, sier Plast. Christense pareerer at det bare er fordi han er en emo-kid. Jeg ler, Christense er morsom. Plast og Christense er kjærester. Det var de før også, men så hadde de åtte måneder da de ikke var det. De bodde sammen før, det gjør de ikke nå lenger.
Jeg hørte på Amy Winehouse, og gråt hver dag i åtte måneder, sier Plast. Was? Christense er forskrekka, gråt du hver dag? Plast nikker, og jeg får ikke lyst til å le. De ser forelskede ut når de ser på hverandre. Vi hadde en regel, ikke sant, sier Plast. Man må ha regler når man bor sammen. Kjæresten min går og kjøper øl til oss alle sammen. Jeg tror han har hørt historien før. Sikkert flere ganger.
Da vi ikke var kjærester mer, men fremdeles bodde sammen hadde vi en regel, og det var at ingen av oss skulle ta med noen andre menn eller damer hjem. Og det trodde jeg var helt kult ikke sant, men så var det en morgen jeg kom hjem. Plast begynner å plystre, for å vise i hvor godt humør han var, den morgenen han var på vei hjem til seg og Christense. Og når jeg kommer inn døra, så står det en mann der, en mann! Og han sier hei til meg, Jeg sier ikke hei tilbake, for å si det sånn. Plast er snurt. Jeg gikk inn på soverommet, og var der resten av dagen. Kjæresten min kommer tilbake. Det er en trykket stemning. Christense sier at det er klart hun var dum, men at det var hun ikke alene om.
Han slapp en katt inn en gang. Jeg ler igjen. Du forstår kanskje ikke hvorfor det var så ille at han slapp inn en katt, spør Christense. Men jeg hater katter, sier hun, eller ihvertfall er jeg veldig redd dem. Plast ser ikke snurt ut lenger, nå ser han derimot veldig fornøyd ut. Jeg sto i dusjen, ikke sant, også hører jeg at det er en katt inne på badet. Christense sier at hun ble, seriøst livredd. Og det verste var, forteller hun, det verste var at da jeg kom inn i stua, så satt han så fornøyd. Han satt og gnei seg i hendene, og jeg var så rasende at jeg ikke visste hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg begynner å fnise igjen, og tenker at det er fint å være på ferie. Skål sier jeg, Christense vant.
Vi er i Berlin. Vi spiser ute hver dag, og drikker drinker pä nye plasser hver kveld. Jeg snakker ikke tysk, men denne mannen som jeg er her med kommer herfra. Av og til er det vanskelig at jeg ikke har spräket eller kjenner byen som han, men mest er det kjempefint og bli tatt med pä fest og eventyr. Om morgenen i parken skriver jeg dikt som gär slik som dette: Dette er en pinne. Du er et tre. Jeg bygger en hytte i toppen av deg. Vaer sä vennlig og stig pä, jeg byr pä saft og kjeks. När vi sitter pä banen, eller när denne mannen snakker pä tysk med sine venner og familie, eller vi venter pä at maten skal komme leser jeg böker. Den siste boken jeg leste ferdig var Jenny, og jeg tenkte i store deler av den at den ikke var sä veldig anderledes fra rosa bökene som jeg er flau over ä lese.
En gang kommer du til å se tilbake på den personen du er nå, og savne deg selv mer enn hva du kan forstå på dette tidspunktet i livet ditt, er den første setningen jeg leser i boka jeg plukker fra gulvet på biblioteket jeg jobber på. Det var vel litt bombastisk tenker jeg, mens jeg setter boka på plass igjen i hylla igjen.
Jeg går på jobb om morgenen, og låner ut favorittbøkene mine til hver person som spør om å få en anbefaling. Denne liker jeg, sier jeg, og jeg har trykk på jeg når jeg sier det, og de kan ikke gjøre noe annet enn å ta med seg bøkene hjem etterpå. Selv skal jeg ta en pause i å lese romaner. Siden april har jeg lest femti stykker, og jeg vet ikke lenger hvor den ene begynner og den andre slutter. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre nå, kanskje begynne å strikke.
Da jeg var tjue, var jeg fem år yngre enn det jeg er nå. Jeg ser på bilder av meg selv på en blogg på internett, og tenker at da hadde jeg kortere hår. Da jeg var ti, var jeg femten år yngre enn det jeg er nå. Jeg blar igjenom albummene hjemme, og jeg tenker at da hadde jeg finere kjoler enn hva jeg har nå. Jeg har slutta å røyke igjen, og begynt å spise kjøtt i stedet for. Jeg er blitt skikkelig glad i biff. Og hamburgere.
Herregud, hva er det du maser om, jeg er her fremdeles, jeg har alltid vært her, og jeg har ikke tenkt til å dra med det første heller. Det har sluttet å gjøre vondt å puste. Jeg er hun jenta som sitter bak deg på trikken, som klapper deg lett på skulderen, og sier når du snur deg at kanskje du skulle tatt og skrudd ned lyden på den spilleren din, vi er mange som sitter i denne vogna her, du er ikke alene, men det kan hende det bare er deg som fremdeles liker house fra nittitallet. Håper du ikke tar deg nær av det, det er ikke personlig, jeg er bare så glad i å ha det stille på vei hjem, eller på vei ut, eller bort, veien blir til mens jeg går.
Jeg er i fengselet. Hver dag går jeg opp egon olsen aleen, og nynner du-du-du-du-dududududduduuu mens jeg venter på at betjentene skal låse opp døra og slippe meg inn. Om natta drømmer jeg at jeg har glemmer å levere nøklene når jeg skal gå hjem for dagen, at de fremdeles ligger i veska mi, og at jeg ikke har telefonen på, slik at jeg kan ikke ta den når sjefen ringer for og si at de har ettersøkt meg, og at når jeg kommer på fengselet neste morgen ligger det en regning på flere millioner der til meg, fordi de har vært nødt til å bytte ut alle låsene sine.
Jeg er ferdig på skolen for dagen, ikke sant, nå er det helg. Jeg tar heisen ned fra femte til første etasje i pilestredet førtiåtte, og går ut døra. Det snør fremdeles. Jeg går ned pilestredet til jeg kommer til akademikabutikken, der snur jeg til høyre og går mot holbergsplass. Jeg har musikk på ørene. Jeg hører på ting jeg hørte på da jeg gikk på videregående. Da jeg går over veien på holbergsplass, for å komme til trikkeholdeplassen, er det en bil som kjører mot meg. Det er rød bil. Jeg har aldri vært så god på bilmerker så jeg vet ikke hvilken type det er, jeg tror det er en audi, men jeg ser ikke bilen, så det kan være det samme, jeg går på rett på samme hva jeg støter på ut i gata, og bilen klarer ikke stoppe.
Så bilen kjører på meg, treffer meg med panseret, og akkurat som på film blir jeg slengt opp i lufta, og mens jeg er oppi lufta tenker jeg på å være åtte år gammel. Pappa og jeg er på hytta sammen, det er begynt å bli vår, vi er allerede ferdig med påsken. Vi har vært på skitur opp til kvitevatn. Det har vært en fin dag, på den siste store bakken ned til hytta igjen, kjører pappa først. Vi deler alltid opp denne bakken i fire deler. Pappa renner først, slik at jeg vet at det er trygt, å renne akkurat der han gjør det. Og rett før jeg har kommet helt ned til enden av bakken, kjører pappa videre inn mot hytta, og jeg blir kjempeforvirra, og stuper fremover, og tar salto med både ski og staver.
Ambulansen er på vei, jeg hører at det er en bil som har sirene på seg, jeg lurer på hvem det er som har ringt, det kan ikke være bilføreren av den røde audien i hvert fall, for han griner. Det gjør han, jeg ligger kanskje tretti meter fra der han står, men jeg hører at han griner. Skulle ønske noen kunne få han til å stoppe, det gjør skikkelig vondt i hodet å høre på. Går det bra med deg, er det en mann i ambulanseuniform som spør meg, han klapper på ansiktet, jeg åpner øyene og sier at det gjør det, men han hører ikke etter. Det går bra, sier jeg, og setter albuene i bakken for å reise meg opp. Jeg tenker litt på å gå å ta trikken, men klokka er jo fire en fredags ettermiddag, den er sikkert kjempefull, så jeg lar det være. Jeg går innom deli de luca, og kjøper meg en tipakning malboro gold. Jeg har slutta å røyke, men jeg tenker at herregud mann, jeg må få lov til å ha en sigarett på veien hjem i dag.
Hun bor ikke her lenger. Det er lenge siden hun flyttet. Jeg vet dessverre ikke hvor hun er nå. Dette huset hadde stått tomt et halvt år før vi flyttet inn. Men det kommer post til henne hele tiden. De konvoluttene som kommer som har en avsenderadresse, sender jeg tilbake, men det er ganske mye av posten som ikke har det. Hun har en egen hylle her inne hos oss som jeg ligger alt det andre i. Du har kanskje lyst å ta med deg bunken hjem, ja for jeg mener, hvis du kjenner henne, kan du kanskje levere den til henne. Du kommer jo sikkert til å finne henne til slutt. Men for all del, ja herregud, du trenger ikke ta den med, posten hennes ligger trygt her, det er hennes hylle. Det er ikke meningen å stå her å la deg fryse, har du kanskje lyst å være med inn.
Stuen vår er veldig fin. Det er hun som bodde her før som har pusset den opp. Hun har malt trettitre forskjellige fugler rundt om kring på veggene. Det er akkurat som fugleværelset som de har på slottet. Sønnen vår lærte å telle, ved å telle dem. Vi pleide å gjøre det hver kveld etter at barne-tv var ferdig. Han kom til forskjellige antall hver gang, men det nevnte vi aldri. Vil du har en kaffe, jeg skulle akkurat til å ta meg en kopp, har du barn. Jeg synes det er så fantastisk at du kjenner hun som bodde her før. Hun var en søster, var hun ikke, eller var hun kanskje en venninne, noen ganger er det akkurat det samme, er det ikke. Det er så rart med disse husa som bare blir leid ut, det er så mange andre som har sittet slik som meg og drukket kaffen sin, på akkurat dette kjøkkenet. Trenger du sukker, jeg må alltid ha tre biter oppi koppen min.
Mannen min kommer hjem snart, blir du til middag, Jeg skal ha middagen klar kvart over fire. Du blir, ikke sant. Du trenger selvfølgelig ikke hjelpe til, bare sitt der, hva synes du jeg skal lage. Mannen min liker kjøtt, han er ikke så glad i grønnsaker, men han liker kjøtt. Jeg lager kjøttkaker, det gjør jeg. Kjøttkaker i brun saus, kokte poteter, også rasper jeg gulrøtter. Husmannskost, det er jeg glad i. Alle andre er så glad i pesto og tapas, og slike ting, men jeg spør meg selv, hva er galt med de gode gamle norske rettene. Jeg lager kake til dessert. Uff nei, må du gå. Er du sikker på det, har jeg prata for mye nå. Ja, i så tilfelle, så sier jeg beklager, det var virkelig ikke meningen. Men du, la posten hennes ligge her, så kommer du innom en annen dag og henter den. Jeg synes det var så hyggelig å prate med deg.
Forever young, synger Beyoncè, Michael you’ll be forever young. Hun star på et podium foran scenen og synger mot med en monitor med et stort bilde av han. Forever young, Michael, you’ll be forever young, but your music will live forever. Dette er ekstranummeret på Beyoncèkonserten som tyskeren har tatt meg med på. Hun har laget om Halo til en tribute til Mr. Jackson. Hun holder armen sin ut mot bildet av han, når hun synger Halo, halo, Michael I can see your halo halo, I pray your music won’t fade away.
Tyskeren gav meg beskjed om at jeg måtte skulke skolen på mandagen, og ikke måtte gjøre noe på mandagen, så tok han passet mitt, og sa ikke mer. Og det var ikke før jeg gikk gjennom passkontrollen like før avgang, og mannen som kontrollerte passet mitt, spurte hvor jeg skulle ,at jeg fikk vite at jeg skulle til Irland. Og ti minutt før vi var på konserten, gikk vi forbi en mann som solgte t-skjorter med bilde av frøken knowles på, og det var slik jeg fant ut av verdas finaste kjærast skulle ta meg med til pophimmelen.
Jeg tenker ganske ofte at jeg jeg skal skrive et innlegg på den denne bloggen. At jeg liker å skrive på denne bloggen. Det er bare det at jeg har det så himla godt. Jeg tar opp word-dokument, etter word-dokument, men jeg føler at alt jeg skriver blir cheazy, så jeg gjør ikke noe med det. Men nå, akkurat nå, skal jeg slutte å bry meg om det. Dette er den beste høsten på lenge. Når jeg nå tar trikken til skolen om morgenen, betaler jeg alltid billett. Jeg har det så godt for tiden, så jeg tør ikke gamble for mye med lykken.
I’m your biggest fan, I’ll follow you until you love me, papa-paparazzi baby, there’s no other superstar, you know that I’ll be your papa-paparazzi. Jeg er en av de jentene. Du vet hvilke jeg snakker om. De som sitter foran deg på trikken, og som lukter jente på en veldig jentete måte. En blanding av hårspray, prince mild, foundation og parfyme. Når du går forbi meg for å prøve å finne en plass å sitte, ser jeg ikke på deg. Du later som om du ikke ser på meg også, men herregud, vi merker jo begge at du ikke klarer la være stirre på meg. We are the crowd, we’re c-coming out, got my flash on it’s true, need that picture of you. Jenter som meg mangler ingenting. Vi er alltid på vei en plass. Vi skal på fest på den andre siden av byen, der skal vi møte menn som elsker oss, og vi skal møte jentene som elsker oss, og vi skal gå ut på byen etterpå, og der elsker alle oss. Og hvis de ikke elsker oss, er det ikke vår feil, for vi er fabelaktige.
Jeg liker så mye bedre når du har håret ditt sånn. Jeg liker så godt å høre på no doubt på spotify. Vil du være med meg å se på fotobøkene på tronsmo. Jeg vil ikke at du skal si, at jeg ikke får lov til å leke med de andre ungene i gata. At jeg har husarrest, og må legge meg uten kveldsmat.
Føttene dine ser ganske store ut i de skoene. Er du sikker på at du har lest avisen ferdig. Det er bare idiota som bare leser tegneseriene. Hva er din favoritt tom waits sang. Min er den derre christmas card from a hooker, fra en eller annen plass, tror det er minneapolis.
Bekkefaret og jeg er ute og drikker. Jeg er på ferie hjemme i denne byen som jeg kommer fra. Vi kjøper vin på bøker og børst, vi drikker sprit på denne derre nye homobaren, som ligger redd ved siden av den derre andre baren som vi pleide å gå på før. På sting drikker vi kaffe med whisky, mens vi spiser sjokoladekake, på cementen drikker vi øl, og på checkpoint danser vi, og later som om vi er tjue år igjen. Det er ikke så lenge siden vi var det. Jeg husker det godt.
Tyskeren og jeg er på biblioteksbaren på bristol. Vi drikker varm sjokolade, og han gir meg to cder. Han har hode fullt av krøller, og han har verdens største ører. Jeg har ikke kjent han lenge. Han har ikke hørt historiene mine før. De historiene som alle mine venner har hørt en million ganger, hører tyskeren nå for første gang. Og han ler når jeg forteller dem, og jeg ler også. Hvis jeg har lyst å fortelle den samme historien en gang til, så tror jeg han synes det er helt ok.
Av og til, ikke sant, så står jeg der og dusjer. Også fryser jeg fremdeles, og det er jo ikke sånn det skal være, herregud, da går jo hele poenget med å dusje bort. Jeg dusjer jo for å bli varm, herregud, jeg vet ikke hvilken annen grunn jeg skulle hatt til å gjøre det. Også tenker jeg, ikke sant, du vet, at noen av de andre jeg bor med, har brukt opp alt det varme vannet. At det er derfor jeg står og dusjer og fryser. Jeg blir irritert bare på en måte av tanken, ikke sant, jeg kan jo ikke vite. Så jeg tar hånden min over hodet mitt, for å kjenne ordentlig etter på vannet, og vannet er kjempevarmt, det er ikke derfor jeg fryser, herregud.
Dette er en video av meg, filmet i sepia. Jeg har aldri hatt så langt hår, som det jeg har her. På den ene foten har jeg et stort sår. Det ser ut som om noen har klødd meg til blods. Som om noen har leita etter noe, klort meg med et mål for øye. Jeg sitter på et spisebord. Jeg dingler med bena utenfor. Jeg rekker ikke ned til gulvet. Musikken man hører i bakgrunnen er fra et band som var indie på begynnelsen av dette tiåret. Mye gitar og sterk vokal.
Jeg sitter på bussen til jobb. Dette er den syvende natta på rad jeg skal være nattevakt. Det er nesten ikke flere gjester igjen på campingplassen. Synes du jeg ligner på en hest, ringer jeg til Plast og spør. Hæ, svarer han. Ja, sier jeg. Det er ikke det at jeg har trodd før at jeg ligna på en, men nå er det en som har lagt ut et bilde av meg på facebook, der jeg er prikklik det dyret. Du har ikke hestetryne du, sier Plast til meg. Sarah Jessica Parker har det, men jeg har aldri tenkt over at du har det. Jeg er ikke enig med Plast, jeg har lyst å krangle. Men har du sett det bilde, sier jeg. Jeg sitter litt fremoverbøyd, og viser enormt mye tenner. Da ligner jo alle på det, sier han da. Jeg føler at i og med at han innrømmer det, så har jeg vunnet, så jeg sier at nå er jeg fremme på jobb, og at jeg må legge på nå, men at vi snakkes sikkert.
Det er noen som har glemt avtaleboken sin i trappeoppgangen i bygården jeg bor i. En sort moleskin. Den har ligget der i nesten en uke. Jeg har lest igjennom den. Hun heter Anne, hun som eier den. Anne er en travel dame. Hun går på yoga hver tirsdag. Anne har mange venner. Hver gang en av dem har bursdag, har hun skrevet det opp i kalenderen. Stig 20 år, står det i ett hjerte den tjuefemte oktober. Ved siden av hjerte står det FEST med utropstegn bak. Jeg lurer på hvor festen er. Jeg har lyst å gå der. Jeg skulle tatt med meg en boks after eigth i bursdagsgave. Anne har skrevet telefonnummeret sitt på første siden i boka. Jeg burde kanskje ringe til henne, jeg burde kanskje sagt at boken hennes ligger i trappeoppgangen min, jeg håper virkelig ikke at hun glemmer å gå på yogatimene sine, bare fordi kalenderen ikke kan minne henne på det.
Jeg skal på fest til hennes og mauritz. Jeg er på vei. Hun bor på toppen av løkka, jeg bor på Tøyen. Jeg er sent ute. Jeg går fort. Når jeg kommer til schaus plass, er det en mann som begynner å gå ved siden av meg. Han ser svensk ut. Jeg hører på musikk, han ser svensk ut. Etter en stund begynner han å snakke med meg, jeg tar ut høretelefonene, han snakker østlandsk. Vil du være med meg å ta en drink, spør han, eller er jeg kanskje mest glad i å røyke. Jeg vet at det er hasj han snakker om, men jeg velger å overse det. Det er kult å røyke da, svarer jeg. Vil du kanskje ha en sigarett. Ja, han vil jo det, han røyker ikke egentlig, men siden jeg spør. Han spør hva jeg skal, jeg skal på fest sier jeg. At jeg har skogsbærcider, og smirnoff ice i veska. Jeg har ti gram pot og en sekspakning øl svarer han. Jeg begynner å synes at han er hyggelig, jeg tenker litt på å ta han med på fest, men så kommer jeg på at hennes og mauritz sikkert ikke ville likt det. Hadem sier jeg til han, tar i høretelefonene igjen, og strener videre oppover løkka.
Etter at jeg har kjørt et stykke vekk fra Kristiansand, stopper jeg ved en matbutikk. Det forundrer meg alltid hvor store butikker som ligger på all slags avsidesliggende plasser i dette landet. Hei, sier jeg når kommer inn i butikken, hei. Hei svarer mannen i kassen, fint å se deg. Jeg føler meg sett av mannen i denne grønne uniformen. Er det derfor alle sier at de på bygda er så mye lykkeligere enn de i byene, for at bygdefolk har en relasjon til butikksjefen.
Ville jeg kanskje vært enda lykkeligere om jeg spiste kjøtt tenker jeg. Jeg slutta å spise kjøtt da jeg var fjorten. Da var jeg så redd for okser som vokset seg større enn vi noen gang hadde sett før, og jeg begynte å gråte hver gang de viste noe om kyllinger på dagsrevyen. Nå vet jeg ikke lenger hvorfor jeg ikke gjør det.
THE EXPERIMENT DID WORK OUT, BUT MADE NO IMPRESSION ON PRACTICE IN GENERAL.
Jeg er den pene jenta, som sitter innerst i lokalet. Se på meg. Hun har på seg rød leppestift. Der legger hun på et nytt lag. Jeg sitter alene. Hvorfor går du ikke bort til henne. Jeg synes du skal det. Gå bort til henne. Gjør det, gjør det. Spør om hun vil ha et glass vin. Jeg kommer til å si nei. Nei, svarer jeg, jeg har jo kaffe. Men du kan godt slå deg ned. Hvis du vil. Hva gjør du for noe, spør han meg, hva er det du jobber med. Jeg er museumsarbeider, hver dag går jeg på jobb og lærer ungdom om historie.
Det er mennesker som danser på kafeen dere er på, spør om hun vil danse, men hun svarer at nei, hun gjør ikke det. Men hyggelig at du spør, ja virkelig. Det er jo så mange søte jenter her, kan vi ikke bare sitte å se på dem.
Av og til, forteller jeg fjortenåringene som kommer for å lære historie av meg, løgner. Jeg bytter av og til bare ut et årstall her og der, men noen ganger er jeg rett og slett en bedrager. Den pene jenta, er dritpen. Jeg har gjort det så lenge, sier hun, jeg begynte å gjøre det for moro skyld, nå gjør jeg det for å ikke sovne. Når er det jeg lyver, når er jeg ekte, og har det noe å bety. Jeg fryser sånn, det er nok fordi jeg er så trett, jeg skal snart gå hjem, men hvis du kjøper den vinen du snakket om, blir jeg nok lenger.
Jeg er på tyskerfest på Moloch på løkka. De spiller tysk musikk, og alle menneskene er pene i tøyet. Vi drikker øl fra flasker. Jeg har på meg en sort kjole. Når jeg danser tar tyskeren som jeg er der med, og stryker meg på siden av magen. Han får meg til å le. Nå er det sommer 2007: Vi er i Stavanger, og på Checkpoint Charlie. Der har jeg også på meg sort kjole. Øyværingen filmer meg med telefonen sin. Dagen etterpå viser han meg videosnutten. Den begynner med at han filmer bena mine. Jeg ser ikke med det samme at det er meg. Han filmer videre, og jeg ser kjolen, håret, og at det er meg.
Jeg står for meg selv midt på dansegulvet. Vennene mine står bak meg. Jeg beveger bena frem og tilbake. Jeg er tjueen år gammel, det er ferie, og i bakgrunnen spilles Jokke. Og når jeg kommer hjem den natten lager jeg meg en blogg, og begynner å legge ut all slags tekst der.
Jeg er fremdeles i Tromsø. Jeg har blitt venner med a big old Englishman, som kjøper drinker til meg. Vi er på et utested der dj-en spiller de samme sangene hele tiden. Til nå har shewoolf av shakira vært tre ganger. The englishman spør meg hvorfor det koster penger for å komme inn på en slik plass som dette. We have so much oil, svarer jeg. We have the money they want. Han har hotellrom i tiende etasje, og når du ser ut vinduet fra rommet, kan du se utover hele byen. Jeg er veldig fornøyd med byen. Han spør meg om hvordan det er å bo i Oslo, han har aldri vært der. Jeg spør han om han har lest en bok som heter Hunger, av en som heter Knut Hamsun. Det har han ikke, så før jeg går fra han søndags morgen skriver jeg opp tittelen på en lapp og legger den ved siden av sengen hans. Det er slik det er å bo i hovedstaden.
And so what, I’m still a rockstar , synger superstjerna p!nk. Hun har a brand new attitude , forteller hun, og hun har tenkt å wear it tonight . Så tøff du er p!nk, tenker jeg. Skikkelig tøff. Det er ingenting som stopper deg. Jeg er på jobb, jeg rydder alle bøkene på høyskolebiblioteket, slik at de står etter riktig deweynummer. Mens jeg gjør det, hører jeg på p!nk synger at hun tror hun har lost his husband, at hun ikke vet where he went. Veldig bra p!nk, veldig bra.
Rødhette og jeg på restaurant. Vi er på byens eldste kinarestaurant. Jeg bestiller frityrstekte reker i søtsursaus. Rødhette vil ha kylling, og hun vil ha den i peppersaus, men det eneste som står i menyen er pepper og ananassaus, og det funker ikke. Men en annen plass i menyen står det om svin i peppersaus, og det er det hun sier til servitøren at hun vil ha. Men de må bytte ut grisen med kylling, og ta vekk alle grønnsakene. Hæ, sier han, men han gir Rødhette det hun vil ha, ris og saus, og kyllingbiter. Vi blir fornøyde begge to, vi liker veldig godt å gå på restaurant. Vi skåler i eplemos, og er enige om at det har vært en fin helg. Men jeg går med dagslinser, og jeg har ikke bytta dem siden jeg kom til byen, og de begynner å bli veldig tørre. Jeg håper virkelig ikke at jeg ender opp blind.
