Dette var dagen, da jeg ikke klarte å stå opp. Onsdag den tjuesyvende august klarte jeg ikke stå opp. Det er ikke sant, jeg sto opp, men det hadde vært en god begynnelse på et blogginnlegg.

Dette var dagen jeg sto opp, for jeg gjorde det, jeg gjorde ikke så mye annet, men jeg gjorde det, jeg gikk og dusja klokka sju, og leste en tekstmelding. Leste en tekstmelding, og lot være å gå på skolen. La meg på sovesofaen, og sov til halv tre. Må ikke lese tekstmeldinger før du er våken. Det er viktig. Jeg tenker at du ikke tar vare på deg selv, og at jeg egentlig ikke forstår vitsen. Jeg tenker at hvis du ikke forstår vitsen kan det være det samme. Jeg er en dårlig kollektivsamboer, jeg hører på de samme minor majority sangene førti ganger etterhverandre, men jeg har begynt å stå opp om morgenen. Jeg går på skolen, egentlig hver dag. Hver dag tilstår jeg, at jeg har levd, og at det er det jeg holder på med. Dette var dagen, da jeg ikke klarte å kle på meg.  Jeg har ikke kledd på meg enda, men jeg dusja i morges.

Jeg vil bare sitte her, og lukte på håret ditt i hele kveld. Det er på tide at du går nå. Jeg er ikke sint på deg. Et nytt semester har begynt, og igjen så har jeg begynt å  notere ting ned i bøkene mine, som aldri kommer til å hjelpe meg på eksamen. Men som jeg synes er fine, og som jeg skriver over i gullboka som ligger ved siden av puta mi når jeg kommer hjem. 

I går så vant jeg femti spenn på flaxlodd.  

Jeg tenker at du lyge når du er stille, jeg tenker at du lyge når du ikke sier noe, og jeg tenker at det er stygt å lyge. Jeg tenker at det kjempestygt å lyge, og for hver dag som går, uten at du sier noe, lyge du bare enda mere. Og om du lyge til meg, hvem er det du forteller sannheten til da.

Jeg har bare ikke flere setninger igjen, skal jeg si de samme setningene på ny da. Jeg har jo sagt alle setningene mine flere ganger, hvor mange ganger skal jeg si de samme orda. Det er grenser for hvor mange ord jeg kan. Men jeg har sagt at du får lære meg en ny måte, å bruke disse ordene på. Gjør det da.

 En historie:

Jeg og kollektivvenninna mi  går fra operataket, og til tøyen over oslo s. Det er en tysker som stopper oss. Han sier at han og kameraten hans, har følgt etter oss ei stund nå, og han lurte om vi kanskje ha litt sex, eller litt gøy. Jeg visste ikke hva jeg skulle svare, men kollektivjenta svarte nei. Og det hender fremdeles jeg tenker litt på tyskeren, og lurer på hva han ville gjort hvis vi hadde svart ja. 

 Jeg hører på Oasis hele dagen.   

Hva er favoritt Spice Girls sangen din?  Jeg vet ikke, alle er så bra.  Jeg liker best Say you’ll  be there. B og jeg synes de som sier space girls, istedet for Spice Girls er teite. Og det er ganske mange av dem.

Snart er det sommer i stan, og jeg og P skal til Stockholm og spise glaserte epler. Jeg tror ingen av oss liker det, men jeg liker historien, om å dra til Stockholm og spise det. Jeg hører på Oasis, og tenker at det er faen så bra! 

At nittitallet var kult, men så kommer jeg på at når Oasis sang at Sally can wait, var jeg mest opptatt av å høre på the spice girls.  B var Melanie Brown, jeg var Emma. Jeg hadde verdens lengste brune hår, men jeg hadde en lyseblå kjole.

To historier om meg og B:

Vi er ti år gamle. B er med meg på hytta, hun har ikke gått så mye på ski før, for det er vår hytte. Jeg kan ploge ned bakker, det kan ikke B, så hun fullfører en bakke på to sekund. Jeg renner ned den samme på kanskje ti minutter. B faller til slutt, det gjør ikke jeg.

Telefonkatalogen ligger foran oss, vi ringer vilkårlige nummer, og ler oss i hel. Vi er hjemme hos meg, og er kanskje tolv år. Til slutt er det en mann som ringer tilbake, B tar den, og det er en mann som sier at vi må slutte å tulleringe. Det ringer på døra vår etter ei stund, og ingen av oss tør åpne.  Men det er bare broren min.

Subjektet er sammen med predikatet, det som danner grunnstammen i en setning. Objektet er utfylling til subjektet. Om objektet har form av en preposisjonsfrase, er det et preposisjonsobjekt. Et verb kan ha flere nominale utfyllinger, og da er det første indirekte objekt, og det andre direkte objekt. Direkte objekt, kan godt bare hete objekt. Hvis preposisjonsfrasen har eget innhold, er det et bundet adverbial. Vel og merke, om det er utfylling til verbet! Frie adverbialer kan derimot modifisere hele predikativet. Predikativet er setningsledd som beskriver eller identifiserer subjektet eller verbal. Verbalet er egentlig ikke en frase eller ett setningsledd, men kjernen i predikativet. I en setning er verbal og subjekt de eneste obligatoriske leddene, uten om i imperativsetninger, der subjektet ofte sløyfes!

I en gammel skrivebok jeg har, står det at en ny form oppstår ikke fordi den vil fremstille noe nytt, men fordi den forrige formen er utslitt.

Jeg savner deg mer nå, enn hva jeg kommer til å gjøre i kveld. I kveld så kommer jeg til å savne deg mer enn hva jeg kommer til å gjøre i morgen.

Til slutt kommer du ikke til å vite hvem jeg er. På neste side i boka står det at la femme n’existe pas.

Jeg lar boka gli igjen. Det er du som ikke finnes, hvisket en mann til meg en gang. Midt på natta. Setter ikke boka tilbake i hylla. Fortjener ikke stå der. Jeg legger den under pulten min. Der ligger det også et askebeger, to tomme malboropakker og et speil som er knust. 

når er man over top, kanskje eg er det allereie, kjem du til å se meg snart, forstå at eg lyg, eg vil at du skal se at eg lyg, eg vil at me skal lyge samen, la oss vere bloody hardcore, eg vil at du skal kome i andletet mitt HVOR TRIST GÅR DET ANN Å VÆRE LOV Å VÆRE PÅ EN SCALA FRA EN TIL TI NÅR ER MAN FOR TRIST HAR MAN LOV TIL Å LIGGE PÅ NUMMER FEM HVIS MAN HAVNER PÅ NUMMER SEKS ER DET FOR MYE ER NUMMER EN FOR LITE Jenta ligg i parken. Med skoa av. Ved siden av ho ligg ein pakke malboro. Jeg finner ikke ligtheren min. Har ikke røyka på to timer. Tør ikke spørre noen av dem som går forbi om å låne fyr. Eg er den som blir sett, og jeg er den som ser. To stykk er eg, eg ikkje kven som har det best. Ingen av dei har nokon som ligg ved siden av ho. kjem aldri til å elska han på ny eller til å gå med kleda ho gjekk med når ho var sytten kjem aldri til å drikke kaffe på kafeane (dei finns ikkje) kjem aldri til å gjere det livet var før no er livet noko anna    

han sier kom jeg sier you love me when you’re drunk han sier kom jeg sier si at du elsker meg han sier you only hear what you want to

jeg har sort hår     det er ikke sort det er brunt         og jeg har ekstra sort hår om morgenen         jeg tar på meg et sjal og skjuler håret         ser meg I speilet         tenker at jeg er blitt en annen         at jeg vil være en annen jeg går med en lilla topp         og et gult skjørt         jeg har sort hår         jeg sitter i parken i sola         og du vet ikke hvem jeg         jeg vil at du skal vite hvem jeg er

det er sol i parken

trodde ikke vinteren skulle bli ferdig

det er sol og sigaretter

og jeg liker ikke noe av det

jeg hører på Please Read the Letter og tenker at Stavanger er ferdig

at jeg har bodd på østlandet i fire år

men at det er nå denne byen er min

One more song just before we go

Remember baby

All the things

We used to know

Please read my letter

And promise you’ll keep

The secrets and the memories and

Cherish in the deep

På femtitallet, i nittenfemtitre tror jeg det var, er den eneste gangen den norske stat har gått inn og gjort noe med talespråket vårt, sier jeg, når han sier at jeg skal fortelle han noe. Det laget en reform som sa at vi skulle si tjueto istedet for to og tyve. De tenkte at det var en reform som de skulle få gjenom på et par år, men de har enda ikke fått det til. Vi tar alle sammen og bruker begge formene å telle på. Er det det mest utfordrende du kan si til meg, spør han, jeg svarer ja.

Vi sitter på operataket, homoen og jeg. Han forteller meg at på datamaskinen hans, har han en mappe med alle profilbildene han har funnet på gaysir.no som folk har tatt av seg selv, akkurat der vi sitter. Han har kanskje tyve bilder i den mappa. Jeg tok feil, det er jo ikke en datamaskinen han har, det er jo en mac.

Jeg ligger alene på gresset utfor deichmanske. Jeg har ikke sko på, og jeg røyker en sigarett. Det kommer en mann med sorte klær, og en gitarkasse på ryggen bort til meg, og spør om jeg har en røyk han kan låne. Selvfølgelig, sier jeg, bare ta to. Da sier han at det skulle vært flere mennesker som meg.

Jeg sitter inne på biblioteket. Det er ikke sant, stryk det. Jeg går rundt omkring på biblioteket, og leser ikke. Skoene mine står under pulten. Jeg er mett, jeg vil spise, jeg er sulten, jeg vil sove. I morgen er det en ny dag, og dagen etterpå det, er også ny. Jeg er våken, jeg vil sove, jeg drikker kaffe, jeg vil røyke. En gang skal jeg skrive en bok. Du sier, at jeg bare hører det jeg vil høre. Jeg er fra nittitallet, jeg har på meg briller. Jeg går med en sort kjole, jeg har en katt. Jeg står inne i en leilighet, den er tom. Hvis jeg ikke går nå, kommer jeg til å bli her for alltid.

Kjøttet

Jeg tror det er russisk de snakker. Guttene som sitter foran meg på toget. Hvis det ikke er russisk er det nok et annet østeuropeisk språk. Jeg forstår ikke hva de sier, men jeg skjønner at de er norske. Av og til kommer det inn et norsk ord. De snakker om siviltjenesten. Det er sikkert ikke så lett å vite hva det er på russisk. De er to stykker. Han ene, han som snakker mest, er ganske søt. Han andre har på seg en stygg caps, og er ganske feit. Jeg tenker litt på at jeg har lyst å gå å sitte ved siden av dem. Skulle ønske jeg bodde i øst-europa. Skulle ønske jeg ikke forsto hva de rundt meg sa.

Gardinene mine er røde. Det var søstera mi som kjøpte dem til meg, når jeg flytta inn. Jeg har like både på soverommet og i stua. De har prikker på. Svarte. Søstera mi sier at det skal være blomster, men når jeg ligger i senga mi, ser de bare svarte ut. Det er ikke så mange prikker, kanskje førti, kanskje mer. Jeg prøver å telle dem hver natt, men jeg får alltid forskjellig antall. På kjøkkenet mitt har jeg ikke gardiner.

Togkonduktøren er ikke fornøyd med billetten min. Det har fallt av en bit, og han sier at den ikke er gyldig, at jeg burde visst bedre, og at jeg må kjøpe ny billett av han. Det koster førti kroner. Etter at han går, tenker jeg at det er slike som meg, som gjør dagen hans dårlig. Det er slike som meg han klager til kona si til om kvelden. Det er på grunn av dette at jeg ikke tar toget, jeg begynner å bite negler, og tenker at alle som snakker om hvor bra kollektivtrafikk er, virkelig er ute å kjøre. Jeg skal jo bare på jobb. Er ikke det lov lenger.

Jeg har bodd en stund i den leiligheten. Kjøpte den etter at jeg ble ferdig på videregående. Alle sa at jeg kom til å spare så mye penger på det, men prisene på boliger har rast i denne byen etter på. Jeg er ikke så nøye på det. Jeg har råd til å betale lånet, og har en plass å sove om natten. Skulle bare ønske jeg sov litt mer. Dette var fjerde natten jeg ikke sov. Har begynt å se på mess tv igjen. Det plager meg. Jeg hater programlederne.

Jeg går av toget på samme plass som russerne. Togturen tok kanskje ikke mer enn åtte minutt, men jeg har aldri savnet bilen min så mye som nå. Jeg tar ut en sigarett av veska. Han feite med capsen gir meg fyr før jeg klarer å leite etter min egen ligther. De spør hvor jeg skal, om vi skal ta følge, og jeg tenker at jeg likte de mye bedre når de snakka russisk. Når jeg går inn på kontoret hiver sjefen nøklene mine bort til meg. Jeg klarer ikke å ta dem i mot, hun ler, og sier takk får lånet.

Ville jeg vært lykkeligere om jeg spiste kjøtt. Jeg er i butikken, og ser på kyllingvingene som ligger i delikatessedisken. Mennesker spiser kjøtt hele tiden, og det har de gjort så lenge de har vært mennesker. Jeg har ikke en gang spist en pølsebit på snart åtte år. Dama som står bak bak disken, spør om jeg skal ha noe. Jeg ser på skoene mine, og hun sier at kyllingen er veldig god, på tilbud er den også. Det er like greit å bare ha en margaritapizza til middag i dag også, så jeg sier nei takk, og går for å betale.

Gutten som sitter i kassen smiler til meg. Han er like gammel som meg, kanskje litt yngre, og har nok mange venner. En søt kjæreste, også. Hun og han spiser nok middag sammen hver dag. De går sikkert på konserter i helgene med band som ingen har hørt om. Utenom dem. De har begge to t-skjorter med bilder av bandet på.

Jeg spør om og få tyve malboro, og blir forbauset når han spør når jeg begynte og røyke det. Han smiler, gir meg pakken, og sier at jeg har jo aldri kjøpt noe annet enn lucky av han før. Kanskje ikke, svarer jeg, og prøver og smile tilbake, men jeg tror ikke jeg får det til.

Jeg tar en sigarett ut av pakken, og begynner å leite etter ligther. Jeg tenker på at jeg kanskje må gå inn i butikken igjen for å kjøpe en ny, på at han kommer til å tro at jeg kommer tilbake bare fordi han smilte til meg, at en lighter koster bare ti kroner, og at det er dumt å betale et så lite beløp med kort. Det er nesten mer i gebyr enn beløp, men jeg har ikke kontanter.

Jeg setter meg inn i bilen, og begynner å kjøre. I jakken ligger det fyrstikker. Det irriterer meg at jeg røyker. Jeg slutta og spise kjøtt fordi jeg ikke likte kyllingindustrien, det var skummelt med okser som var tre ganger større enn for tretti år siden, og vi ville fått en mye mer rettferdig verden hvis vi hadde fått ned kjøttproduksjonen. Jeg lurer på hva som ville skjedd hvis vi alle hadde sluttet å røyke.

Når jeg kommer hjem, ser jeg at jeg glemte å kjøpe kaffe, så må drikke pulverkaffe i dag også. Når vannet er ferdig kokt, tar jeg opp kjøleskapdøren for å ta melk i koppen, men det er en av de nye melkekartongene, en slik som har skrukork. Jeg prøver å åpne den med en hånd, for i den andre har jeg jo kaffekoppen, men det ender bare med at jeg søler ut resten av det som var igjen av melken, og hva er vitsen med å drikke kaffe nå. Det er jo bare pulverkaffe, og jeg har jo ikke melk en gang. Neste gang skal jeg kjøpe en vanlig kartong.

Jeg sovner, og drømmer at jeg er på burger king og spiser en dobbel hamburger. Det eneste som er feil, er at de har tatt sylteagurk på, enda jeg hadde presisert at jeg ikke ville ha det. Gutten fra kassen er der også, han er naken og drikker milkshake, og sier at fra nå av er jeg hans. Bare hans. Hold rundt meg da, sier jeg, men da er han plutselig ikke naken lengre, men står bak disken på burger king i klærne fra butikken han jobber i, og spør om jeg skal ha noe mer.

Enten går det bra, eller så går det over, står det malt med store sorte bokstaver på veggen foran meg. Jeg er inne på en kafe, som søsteren min sa jeg måtte gå på. Hun bor ikke her lengre, men hadde lest om plassen i avisen. Det er sol ute. Når jeg går ut av toalettet skal jeg gå å sitte i bakgården, og alt kommer til å gå fint. Det banker på døra, så jeg går og bestiller en kaffe. Over disken står det piker, vin og sang, og jeg svarer ja når bartenderen spør om jeg skal ha i melk. Bartenderen er nesten en kjendis, og jeg tør ikke se han i øynene. Jeg går og setter meg rett under et skilt der det står “røyking påbudt” i bakgården, tenner en marlboro, og tenker at det er litt ekkelt at jeg er her, men at det går jo fint.

På bordet foran meg sitter det en jente og en gutt. Gutten er kanskje to år eldre enn jenta, og det ser ut som om de prøver å være kjærester. Eller prøver å finne ut om de kan være det. Gutten drikker kaffe, og jenta drikker te. Han røyker, og hun ser på. Jeg har lyst å si til dem at til slutt går det over. De snakker lavt, jeg hører nesten ikke hva de sier. Jeg tenker at det gjør de bare fordi de tror at kjærestepar som går på kafé skal snakke lavt sammen, enda i hvert fall jenta har lyst til å fnise og le høyt. Hun har nok lyst til å si morsomme ting som gutten kan le høyt av, og tenke at det er en fantastisk jente han har. Jentene vil jo at guttene skal synes at de er det, fantastiske. Gutten har sikkert lyst til å lage brekelyder eller bjeffe, og at hun skal svare med å mjaue, men siden hun ikke sier noe morsomt, så lar han det være.

Det ligger et magasin på bordet. Søsteren min trodde sikkert at jeg kom til å like meg her fordi det handlet om litteratur og slikt. Familien min liker å snakke om hvor god jeg var i norsk. Jeg så at det sto bøker inne i hyllene på kafeen. Jeg slår opp på en vilkårlig side i bladet. Det er en litteraturquiz. Jeg leser igjennom hele, men jeg kan ikke svare på noen av spørsmålene, utenom at jeg er temmelig sikker på at det var Hamsun som skrev sult. Kjæresteparet reiser seg for å gå, og jeg tenker på at det er lenge siden videregående. Det går ikke an og være sytten og et halvt for alltid.

Bartenderen kommer ut og setter seg på trappa. Han ruller seg en røyk, og begynner å snakke med meg. Han vil ha en ligther, og spør om jeg har vært her før, hva jeg synes om plassen, og om jeg kommer til å anbefale den til andre. Jeg svarer som best jeg kan, men jeg finner hele settingen unaturlig, og klarer bare å tenke på filmene jeg har sett han spille i, og et teaterstykke han hadde hovedrollen i, som jecg gråt av en uke. Etter hvert sier jeg at jeg må gå, at jeg skal rekke en buss, og han sier velkommen igjen.

Kafeen ligger i det som må være den mest fargerike gaten i byen. Alle husene er malt i forskjellige pastellfarger, og om sommeren stimer turistene til for å se. Naboen til kafeen er Hipp frisør. Søsteren min gikk der jevnlig når hun bodde her. Jeg tenker på og kanskje gå å bestille en time, men så går det opp for meg hvilken klisjé det er. Klippe håret i en kul frisyre, for å få en forandring på tilværelsen min. For det er det jeg vil ha, er det ikke. Det er det menneskene gjør når de vil ha forandring, det er derfor frisører kan ta blodpris på tjenestene sine, det gjør meg kvalm, og jeg tenker at jeg kan klippe meg selv.

Om kvelden ringer søsteren min, jeg sier at jeg har vært på kafeen, at det var fint, og at jeg var der med to stykker fra videregående. Hun forteller at hun kanskje tar seg en tur til byen snart.

Hun flytta til hovedstaden, søsteren min, og fikk seg mann og barn. Jeg har to nieser, og de kommer til å være helt annerledes enn søsteren min og meg. De kommer til å gå på skole i hovedstaden, og når de drømmer om en større plass, kommer de til å tenke større enn oss, og kommer til å ville dra til andre land. Jeg har ikke vært og besøkt dem enda. Pappaen deres, er kunstner, eller han later i hvert fall som om han er det. Han hadde en utstilling en gang. Søsteren min er smart, hun tror i hvert fall at hun er det. De ser på Skavland sammen hver fredag, og hver søndag går de tur i skogen sammen.

Hun ringer meg mens jeg er på jobb en dag, og sier at i dag kommer de. Hæ, sier jeg, men hun sier igjen at de kommer. Hvem er det som kommer, sier jeg, og hun svarer at jeg må hente dem på flyplassen klokken ti over fire. Det er greit, sier jeg, også legger jeg på. Det er greit, hvorfor sa jeg at det var greit, jeg merker at jeg blir irritert. Ti over fire er bare litt over en time til, og innen den tid er det syttifire brev som må få et stort kryss over adressen sin, og en ny adresse klistra opp ved siden av. Jeg klarer ikke tenke, det får bare vente til i morgen. Jeg sier til sjefen at jeg er dårlig, og at jeg må komme meg hjem.

Sjefen er mindre enn meg. Alle de jeg jobber med er for så vidt også det. Hun og jeg, er de eneste som jobber der fulltid, de andre er videregående skoleelever som jobber der om ettermiddagen. Jeg har tenkt å få meg noe annet en dag, men jeg har litt for mye å tenke på for tiden til å gjøre noe seriøst med det. Sjefen sier at det er viktig at jeg ikke kommer for langt bak med arbeidet mitt, men at det er greit, jeg kan bare gå.

Da jeg setter meg i bilen begynner jeg å lure på hvem som kommer. Det har pleid å være alle, eller bare henne som har kommet før, men hun sa jo ingenting. Jeg bestemmer meg for at vi skal spise pizza i kveld, og kjører inn til butikken, for å kjøpe det jeg trenger. Tar med meg en korg, legger oppi en pizzabunn, en full pose med fersk sopp, en boks hakkede tomater, og når jeg ser at de har kjøttdeig på tilbud til bare nitten nitti, det må vel være billig, så kjøper jeg det også.

Da jeg ser hvem som sitter i kassen, vet jeg ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg tenker at jeg må kjøpe røyk, om det var malboro eller lucky jeg kjøpte forrige gang jeg handlet her, og hva det var han sa jeg pleide og røyke. Jeg blir usikker på om jeg egentlig røyker i det hele tatt, men da han spør meg om jeg skal ha tjue lucky også, smiler jeg tilbake og sier ja. - Spiser du kjøtt, sier han til meg når han ser kjøttdeigen. -Jeg var sikker på at du var vegetarianer jeg. Jeg sier at det er jeg, men har besøk nå, så bra at jeg hadde rett da, sier han, og jeg tenker at han er galnere enn meg, men at jeg liker han enda bedre.

På flyplassen, får jeg øye på søsteren min med en gang. Jeg er et kvarter for sent, og det første hun bemerker er hvoor tynn jeg har blitt.

Det ligger mais i toalettet. Jeg kaster opp for andre gang i natt. Jeg lagte pizza til dem i kveld, tok kjøttdeig på, og sa at joda, nå var jeg blitt voksen og hadde fått vanlige spisevaner. Det er ikke mer mat igjen i magesekken, jeg spyr bare opp syre. Det gjør så jævlig vondt i hodet. Jeg spiste ikke mer enn et stykke, og så sa jeg at jeg var mett. Jentene var fra seg av begeistring, de kunne spise så mye de ville. Det banker på døra, søsteren min står utenfor og spør om vi skal gå ned i stua og røyke.

Hun setter på kaffen, og sier at jeg prater aldri med henne lengre. Jeg føler at jeg befinner meg i en norsk film, men det kan jeg ikke si til henne, det er et godt påfunn av henne dette her. Vi snakket mer sammen før. Jeg spør hvordan det går med mannen hennes, men da sier hun at jeg skal holde opp, og at vi har vel andre ting å snakke sammen om. Jeg vet ikke hva det skulle vært sier jeg, og hun svarer at det gjør vel ikke hun heller. - Jeg savner deg, sier hun. -Jeg tenker ikke så mye, svarer jeg.

Jeg svarer ja, på spørsmålet hennes om jeg vil ha en mentholsigarett. – Trodde bare det var han som røyka det jeg, trodde du synes det var ekkelt.

Når jeg drar til jobben, kjører jeg forbi en kiosk som har en plakat med en hamburger som er to meter høy på den ene veggen. Lyst på noe godt? står det under, og når jeg kommer på jobben må jeg forte meg på toalettet og kaste opp en gang til. Sjefen spør hvorfor jeg er så blek, men jeg har ikke noe godt svar på det.

Jeg sovner med hodet på pulten, og gutten fra butikken ligger naken ved siden av. Dyna vi har på oss har et trekk, som jeg ikke har brukt siden jeg bodde hjemme. Han holder meg hardt fast. Kysser meg i nakken, jeg klarer ikke å røre meg, og han kysser meg igjen. Han biter meg, kjenner at han biter seg fast i skulderen min, det gjør så jævlig vondt, og jeg tenker at jeg vil aldri vil at han skal slutte.

Sjefen vekker meg, og sier at hvis jeg er dårlig så får jeg bare dra hjem. Først blir jeg veldig overrasket over hvor vennlig hun er, men da jeg ser at jeg har tygget hånda mi til blods forstår jeg at hun bare ble forskrekket. Jeg tenker at jeg kan jo ikke gå hjem nå, gikk jo en time tidligere i går. Ute på gangen har vi en kaffemaskin, jeg tar meg en kopp og begynner å jobbe igjen.

Når jeg kommer inn på kontoret ligger det en bunke med nye konvolutter på pulten. Det er brev som er kommet tilbake der den nye adressen heller ikke er riktig. I begynnelsen når jeg jobbet her så trodde jeg at det var fordi menneskene hadde flytta en gang til, etter at adressen var blitt bytta, men det stemmer jo selvfølgelig ikke. Det hele handler om at det er vi som har kløna, og klistra feil lapp på brevet når det har vært hos oss første gang.