Forever young, synger Beyoncè, Michael you’ll be forever young. Hun star på et podium foran scenen og synger mot med en monitor med et stort bilde av han. Forever young, Michael, you’ll be forever young, but your music will live forever. Dette er ekstranummeret på  Beyoncèkonserten som tyskeren har tatt meg med på. Hun har laget om Halo til en tribute til Mr. Jackson.  Hun holder armen sin ut mot bildet av han, når hun synger Halo, halo, Michael I can see your halo halo, I pray your music won’t fade away.

Tyskeren gav meg beskjed om at jeg måtte skulke skolen på mandagen, og ikke måtte gjøre noe på mandagen, så tok han passet mitt, og sa ikke mer. Og det var ikke før jeg gikk gjennom passkontrollen like før avgang, og mannen som kontrollerte passet mitt, spurte hvor jeg skulle ,at jeg fikk vite at jeg skulle til Irland.  Og ti minutt før vi var på konserten, gikk vi forbi en mann som solgte t-skjorter med bilde av frøken knowles på, og det var slik jeg fant ut av verdas finaste kjærast skulle ta meg med til pophimmelen.

Jeg tenker ganske ofte at jeg jeg skal skrive et innlegg på den denne bloggen. At jeg liker å skrive på denne bloggen. Det er bare det at jeg har det så himla godt. Jeg tar opp word-dokument, etter word-dokument, men jeg føler at alt jeg skriver blir cheazy, så jeg gjør ikke noe med det. Men nå, akkurat nå, skal jeg slutte å bry meg om det. Dette er den beste høsten på lenge. Når jeg nå tar trikken til skolen om morgenen, betaler jeg alltid billett. Jeg har det så godt for tiden, så jeg tør ikke gamble for mye med lykken.

I’m your biggest fan, I’ll follow you until you love me, papa-paparazzi baby, there’s no other superstar, you know that I’ll be your papa-paparazzi. Jeg er en av de jentene. Du vet hvilke jeg snakker om. De som sitter foran deg på trikken, og som lukter jente på en veldig jentete måte. En blanding av hårspray, prince mild, foundation og parfyme. Når du går forbi meg for å prøve å finne en plass å sitte, ser jeg ikke på deg. Du later som om du ikke ser på meg også, men herregud, vi merker jo begge at du ikke klarer la være stirre på meg. We are the crowd, we’re c-coming out, got my flash on it’s true, need that picture of you. Jenter som meg mangler ingenting. Vi er alltid på vei en plass. Vi skal på fest på den andre siden av byen, der skal vi møte menn som elsker oss, og vi skal møte jentene som elsker oss, og vi skal gå ut på byen etterpå, og der elsker alle oss. Og hvis de ikke elsker oss, er det ikke vår feil, for vi er fabelaktige.

Jeg liker så mye bedre når du har håret ditt sånn. Jeg liker så godt å høre på no doubt på spotify. Vil du være med meg å se på fotobøkene på tronsmo. Jeg vil ikke at du skal si, at jeg ikke får lov til å leke med de andre ungene i gata. At jeg har husarrest, og må legge meg uten kveldsmat.

Føttene dine ser ganske store ut i de skoene. Er du sikker på at du har lest avisen ferdig. Det er bare idiota som bare leser tegneseriene. Hva er din favoritt tom waits sang. Min er den derre christmas card from a hooker, fra en eller annen plass, tror det er minneapolis.

Bekkefaret og jeg er ute og drikker. Jeg er på ferie hjemme i denne byen som jeg kommer fra. Vi kjøper vin på bøker og børst, vi drikker sprit på denne derre nye homobaren, som ligger redd ved siden av den derre andre baren  som vi pleide å gå på før. På sting drikker vi kaffe med whisky, mens vi spiser sjokoladekake, på cementen drikker vi øl, og på checkpoint danser vi, og later som om vi er tjue år igjen. Det er ikke så lenge siden vi var det. Jeg husker det godt.

Tyskeren og jeg er på biblioteksbaren på bristol. Vi drikker varm sjokolade, og han gir meg to cder. Han har hode fullt av krøller, og han har verdens største ører. Jeg har ikke kjent han lenge. Han har ikke hørt historiene mine før. De historiene som alle mine venner har hørt en million ganger, hører tyskeren nå for første gang. Og han ler når jeg forteller dem, og jeg ler også. Hvis jeg har lyst å fortelle den samme historien en gang til, så tror jeg han synes det er helt ok.

Av og til, ikke sant, så står jeg der og dusjer. Også fryser jeg fremdeles, og det er jo ikke sånn det skal være, herregud, da går jo hele poenget med å dusje bort. Jeg dusjer jo for å bli varm, herregud, jeg vet ikke hvilken annen grunn jeg skulle hatt til å gjøre det. Også tenker jeg, ikke sant, du vet, at noen av de andre jeg bor med, har brukt opp alt det varme vannet. At det er derfor jeg står og dusjer og fryser. Jeg blir irritert bare på en måte av tanken, ikke sant, jeg kan jo ikke vite. Så jeg tar hånden min over hodet mitt, for å kjenne ordentlig etter på vannet, og vannet er kjempevarmt, det er ikke derfor jeg fryser, herregud.

Dette er en video av meg, filmet i sepia. Jeg har aldri hatt så langt hår, som det jeg har her. På den ene foten har jeg et stort sår. Det ser ut som om noen har klødd meg til blods. Som om noen har leita etter noe, klort meg med et mål for øye. Jeg sitter på et spisebord. Jeg dingler med bena utenfor. Jeg rekker ikke ned til gulvet. Musikken man  hører i bakgrunnen er fra et band som var indie på begynnelsen av dette tiåret. Mye gitar og sterk vokal.

Jeg sitter på bussen til jobb. Dette er den syvende natta på rad jeg skal være nattevakt. Det er nesten ikke flere gjester igjen på campingplassen. Synes du jeg ligner på en hest, ringer jeg til Plast og spør. Hæ, svarer han. Ja, sier jeg. Det er ikke det at jeg har trodd før at jeg ligna på en, men nå er det en som har lagt ut et bilde av meg på facebook, der jeg er prikklik det dyret. Du har ikke hestetryne du, sier Plast til meg. Sarah Jessica Parker har det, men jeg har aldri tenkt over at du har det.  Jeg er ikke enig med Plast, jeg har lyst å krangle. Men har du sett det bilde, sier jeg. Jeg sitter litt fremoverbøyd, og viser enormt mye tenner. Da ligner jo alle på det, sier han da. Jeg føler at i og med at han innrømmer det, så har jeg vunnet, så jeg sier at nå er jeg fremme på jobb, og at jeg må legge på nå, men at vi snakkes sikkert.

Det er noen som har glemt avtaleboken sin i trappeoppgangen i bygården jeg bor i. En sort moleskin. Den har ligget der i nesten en uke. Jeg har lest igjennom den. Hun heter Anne, hun som eier den. Anne er en travel dame. Hun går på yoga hver tirsdag. Anne har mange venner. Hver gang en av dem har bursdag, har hun skrevet det opp i kalenderen. Stig 20 år, står det i ett hjerte den tjuefemte oktober. Ved siden av hjerte står det FEST med utropstegn bak. Jeg lurer på hvor festen er. Jeg har lyst å gå der. Jeg skulle tatt med meg en boks after eigth  i bursdagsgave. Anne har skrevet telefonnummeret sitt på første siden i boka. Jeg burde kanskje ringe til henne, jeg burde kanskje sagt at boken hennes ligger i trappeoppgangen min, jeg håper virkelig ikke at hun glemmer å gå på yogatimene sine, bare fordi kalenderen ikke kan minne henne på det.

Jeg skal på fest til hennes og mauritz. Jeg er på vei. Hun bor på toppen av løkka, jeg bor på  Tøyen. Jeg er sent ute. Jeg går fort.  Når jeg kommer til schaus plass, er det en mann som begynner å gå ved siden av meg. Han ser svensk ut. Jeg hører på musikk, han ser svensk ut. Etter en stund begynner han å snakke med meg, jeg tar ut høretelefonene, han snakker østlandsk. Vil du være med meg å ta en drink, spør han, eller er jeg kanskje mest glad i å røyke. Jeg vet at det er hasj han snakker om, men jeg velger å overse det.  Det er kult å røyke da, svarer jeg. Vil du kanskje ha en sigarett. Ja, han vil jo det, han røyker ikke egentlig, men siden jeg spør. Han spør hva jeg skal, jeg skal på fest sier jeg. At jeg har skogsbærcider, og smirnoff ice i veska. Jeg har ti gram pot og en sekspakning øl svarer han. Jeg begynner å synes at han er hyggelig, jeg tenker litt på å ta han med på fest, men så kommer jeg på at hennes og mauritz sikkert ikke ville likt det. Hadem sier jeg til han, tar i høretelefonene igjen, og strener videre oppover løkka. 

Etter at jeg har kjørt et stykke vekk fra Kristiansand, stopper jeg ved en matbutikk.  Det forundrer meg alltid hvor store butikker som ligger på all slags avsidesliggende plasser i dette landet.  Hei, sier jeg når kommer inn i butikken, hei.  Hei svarer mannen i kassen, fint å se deg. Jeg føler meg sett av mannen i denne grønne uniformen. Er det derfor alle sier at de på bygda er så mye lykkeligere enn de i byene, for at bygdefolk har en relasjon til butikksjefen. 

Ville jeg kanskje vært enda lykkeligere om jeg spiste kjøtt tenker jeg. Jeg slutta å spise kjøtt da jeg var fjorten. Da var jeg så redd for okser som vokset seg større enn vi noen gang hadde sett før, og jeg begynte å gråte hver gang de viste noe om kyllinger på dagsrevyen.  Nå vet jeg ikke lenger hvorfor jeg ikke gjør det.

THE EXPERIMENT DID WORK OUT, BUT MADE NO IMPRESSION ON PRACTICE IN GENERAL.

Jeg er den pene jenta, som sitter innerst i lokalet. Se på meg. Hun har på seg rød leppestift. Der legger hun på et nytt lag. Jeg sitter alene. Hvorfor går du ikke bort til henne. Jeg synes du skal det. Gå bort til henne. Gjør det, gjør det. Spør om hun vil ha et glass vin. Jeg kommer til å si nei. Nei, svarer jeg, jeg har jo kaffe. Men du kan godt slå deg ned. Hvis du vil. Hva gjør du for noe, spør han meg, hva er det du jobber med. Jeg er museumsarbeider, hver dag går jeg på jobb og lærer ungdom om historie.

Det er mennesker som danser på kafeen dere er på, spør om hun vil danse, men hun svarer at nei, hun gjør ikke det. Men hyggelig at du spør, ja virkelig. Det er jo så mange søte jenter her, kan vi ikke bare sitte å se på dem.

Av og til, forteller jeg fjortenåringene som kommer for å lære historie av meg, løgner. Jeg bytter av og til bare ut et årstall her og der, men noen ganger er jeg rett og slett en bedrager. Den pene jenta, er dritpen. Jeg har gjort det så lenge, sier hun, jeg begynte å gjøre det for moro skyld, nå gjør jeg det for å ikke sovne. Når er det jeg lyver, når er jeg ekte, og har det noe å bety. Jeg fryser sånn, det er nok fordi jeg er så trett, jeg skal snart gå hjem, men hvis du kjøper den vinen du snakket om, blir jeg nok lenger.

Jeg er på tyskerfest på Moloch på løkka. De spiller tysk musikk, og alle menneskene er pene i tøyet. Vi drikker øl fra flasker. Jeg har på meg en sort kjole. Når jeg danser tar tyskeren som jeg er der med, og stryker meg på siden av magen. Han får meg til å le.  Nå er det sommer 2007: Vi er i Stavanger, og på Checkpoint Charlie.  Der har jeg også på meg sort kjole. Øyværingen filmer meg med telefonen sin. Dagen etterpå viser han meg videosnutten.  Den begynner med at han filmer bena mine. Jeg ser ikke med det samme at det er meg. Han filmer videre, og jeg ser kjolen, håret, og at det er meg.

Jeg står for meg selv midt på dansegulvet. Vennene mine står bak meg. Jeg beveger bena frem og tilbake. Jeg er tjueen år gammel, det er ferie, og i bakgrunnen spilles Jokke. Og når jeg kommer hjem den natten lager jeg meg en blogg, og begynner å legge ut all slags tekst der.

Jeg er fremdeles i Tromsø. Jeg har blitt venner med a big old Englishman, som kjøper drinker til meg.  Vi er på et utested der dj-en spiller de samme sangene hele tiden. Til nå har shewoolf av shakira vært tre ganger. The englishman spør meg hvorfor det koster penger for å komme inn på en slik plass som dette. We have so much oil, svarer jeg. We have the money they want. Han har hotellrom i tiende etasje, og når du ser ut vinduet fra rommet, kan du se utover hele byen. Jeg er veldig fornøyd med byen. Han spør meg om hvordan det er å bo i Oslo, han har aldri vært der. Jeg spør han om han har lest en bok som heter Hunger, av en som heter Knut Hamsun. Det har han ikke, så før jeg går fra han søndags morgen skriver jeg opp tittelen på en lapp og legger den ved siden av sengen hans. Det er slik det er å bo i hovedstaden.

And so what, I’m still a rockstar , synger superstjerna p!nk. Hun har a brand new attitude , forteller hun, og hun har tenkt å wear it tonight . Så tøff du er p!nk, tenker jeg. Skikkelig tøff. Det er ingenting som stopper deg. Jeg er på jobb, jeg rydder alle bøkene på høyskolebiblioteket, slik at de står etter riktig deweynummer. Mens jeg gjør det, hører jeg på p!nk synger at hun tror hun har lost his husband, at hun ikke vet where he went.  Veldig bra p!nk, veldig bra.

Rødhette og jeg på restaurant. Vi er på byens eldste kinarestaurant. Jeg bestiller frityrstekte reker i søtsursaus. Rødhette vil ha kylling, og hun vil ha den i peppersaus, men det eneste som står i menyen er pepper og ananassaus, og det funker ikke. Men en annen plass i menyen står det om svin i peppersaus, og det er det hun sier til servitøren at hun vil ha. Men de må bytte ut grisen med kylling, og ta vekk alle grønnsakene. Hæ, sier han, men han gir Rødhette det hun vil ha, ris og saus, og kyllingbiter. Vi blir fornøyde begge to, vi liker veldig godt å gå på restaurant. Vi skåler i eplemos, og er enige om at det har vært en fin helg.   Men jeg går med dagslinser, og jeg har ikke bytta dem siden jeg kom til byen, og de begynner å bli veldig tørre. Jeg håper virkelig ikke at jeg ender opp blind.

Hver dag når jeg går til jobb, går jeg forbi et stort banner som noen har hengt opp ved siden av glasmagasinet.   ”Men jeg hadde ikke noe å si ham. At jeg lengter etter ham.” Det står der med store sorte bokstaver, og det er et stort bilde av en strand en sommerdag.  Hver dag når jeg ser det, tenker jeg at jeg skal begynne å kjøre til jobb. Det er bare det at jeg ikke har lappen, og jeg har ikke bil heller for den saks skyld. Kollegaene mine som kjører til jobb, bruker en formue på parkering hver dag.

Når jeg går forbi sevenelevenen som ligger på tullinløkka, gir jeg alltid penger til jenta som pleier å sitte ved siden av den døra. Nå har hun ikke vært der på en stund. Det bekymrer meg. For noen uker siden hadde jeg vært på hipsterfest på kunsthøyskolen, og drukket meg full på cava. Da jeg gikk hjem, satt hun der. Hun gav meg skikkelig dårlig samvittighet for at jeg hadde brukt så mye penger på alkohol, og i tillegg hadde jeg ikke noen vekslepenger å gi henne. Jeg gikk inn på butikken, og kjøpte sigg til henne, (og til meg) og sjokolade og boller. Hun takket meg på norsk da hun fikk det, og det gav meg enda dårligere samvittighet.

Det gikk opp for meg at jeg bare hadde gått ut ifra at hun var østeuropeisk. At siden vi ikke hadde snakket sammen før da, hadde jeg ikke tenkt over, at hun også har et språk.

Jeg er på bar babylon, på lansering av et nytt Vinduet. Jeg snakker med en fyr jeg ikke har snakket med før. Vi snakker om alle menneskene rundt oss, og jeg har noe å si om halvparten av lokalet, og jeg hilser på halvparten av dem igjen. Du kjenner jo faen meg alle, sier han til meg. Og jeg tenker au. Jeg er på vei til å bli en sånn person som har en million bekjente, men som har problemer med å ringe til noen og spørre om de vil være med meg og ta en kaffe. 

En gang skal jeg bo i samme by som familien min igjen. Jeg er på vei hjem fra jobb. Jeg hører på radio1 på telefonen min. Det er den eneste kanalen som ikke skurrer. Når jeg går forbi dattera til hagen, stopper en mann meg. Jeg stopper, og tar ut øreproppene mine. Mannen spør om jeg er klar over at jeg går og synger for meg selv. Hæ, sier jeg. Ja, sier han. Han har gått bak meg, siden brugata, og nå har jeg snart synget ferdig den nye sangen til Beyonce.

Jeg er på ferie. Jeg er og besøker vennene mine som passer på et vernet hus i Tromsø. Vi er ute og danser hver kveld. Jeg står utenfor Bastard og røyker. En tromsøværing i sort hettegenser får låne fyrstikkene mine. Det blåser alt for mye i nordens Paris til at det går an og bruke dem. Han spør meg hvor lenge jeg har vært i byen, og jeg forteller at det føles som jeg har  bodd her hele mitt liv. Jeg elsker denne byen! Han spør meg om jeg har plass til flere opplevelser i Tromsø, og det svarer jeg jo bekreftende på, men når han spør meg om jeg ikke vil være med han hjem ”og se på thin lizzy på storskjerm, og drikke kalde pils”, klarer jeg ikke svare noe annet enn at det høres unektelig interessant ut, men at jeg må inn og danse mer.

Du slutter faen meg aldri å snakke, du, sier Jo til meg. Han smiler når han sier det. Vi går på samme skole jeg og Jo, vi skal bli det samme når vi blir store. Ja men jeg mener det, sier Jo. Han har aldri møtt noen som snakker så mye som meg.  Jeg gjør så godt jeg kan, sier jeg. Vi går ikke i samme klasse, han går i trinnet over  meg, men vi er like gamle. Jeg liker Jo. Jeg har lyst til at vi skal gå ut å drikke oss fulle, og le av teite ting sammen, det er derfor jeg snakker så mye. Det er ikke noe negativt ment med det, sier han, men det er faen meg spesielt at jeg aldri holder kjeft.  Jeg ringer mamma på vei hjem fra skolen. Jeg sier at det snart er jul. Hæ, svarer hun. Jeg har lyst å lære meg å hekle. Om hun kanskje kan lære meg å hekle over telefonen. Jeg fikk lønn i dag, sier jeg. Jeg har lyst å bruke alle pengene i garnbutikken. Mamma sier at jeg heller skal prøve å være og være litt student, eller noe i den duren. At i det lange løp, er det som kommer til å være bra for meg.

Jeg skal pusse opp stuen. Det er et program på tv-norge som har inspirert meg. I stuen min er det mange ting. Det britiske oppussingsprogrammet hadde en programleder som sa at det var dumt å ha for mange ting. At de sto i veien for oss selv.  Programlederen gikk med rød leppestift. Den sto i fin kontrast til de gule tennene hennes.

Jeg setter alle møblene mine ut i hagen. Futongen, sjeselongen, spisebordet, og flatskjermen. Alt nipset legger jeg inn på soverommet. Jeg bor bare på ett plan.  DVD-ene mine sprer jeg utover sengen. Jeg har ikke så mange filmer. Etter at alt er borte fra stuen, legger jeg meg ned på gulvet. Det er skittent.

Male, tenker jeg, jeg må male.  Det gjør mennesker når de pusser opp, de maler. I kjelleren har jeg en bod. Jeg tror kanskje jeg har noe maling der, men jeg vet ikke hvor nøkkelen er, og jeg orker ikke lete. Rett nedenfor meg er det et kjøpesenter.  Jeg pleier aldri å kjøpe matvarene mine der, men nå kjører jeg dit for å skaffe meg maling. Dette er viktig.

Jenta som jobber i malebutikken er sikkert femten år yngre enn meg. Jeg trenger maling, sier jeg til henne. Jeg har sett et program på tv-norge. Jenta spør hvilke farger jeg trenger. Svart, sier jeg, jeg trenger svart maling, og rød. Du trenger nok litt pensler og ruller også, forklarer hun meg. Det gjør jeg nok, sier jeg.

Med en gang jeg kommer hjem begynner jeg å male. Det er den røde malingen jeg åpner først. Jeg maler meg selv på veggen. Jeg gir meg selv lange ben, horn på hodet, og en lang fin hale. Av den sorte malingen, lager jeg meg øyne. Jeg går en meter tilbake, og ser på verket mitt, jeg er veldig fornøyd.

Jeg legger meg tilbake på gulvet. Det er fremdeles like skittent.  Jeg bruker hendene mine til å stryke meg over ansiktet. Huden min er ruglete. Da jeg var på samme alder som jenta i malebutikken, var den helt glatt. Jeg ser ut av vinduet. Det har begynt å regne. Jeg blir liggende.

Jeg var en deltaker på den aller første Robinsonekspedisjonen. Du vet, den hvor Christer Falck vant, og der Nils Ole Oftebro var programleder. Jeg var skikkelig forelsket i Nils Ole. Det var alltid min feil at laget jeg var på tapte. Jeg ville sånn at vi skulle gå i øyråd, og stemme ut lagkameratene våre, slik at jeg kunne se litt mer på han.  Til slutt så var det min tur til og bli stemt ut. Det gjorde ikke noe. Nils Ole Oftebro, og jeg tok båten inn til et luksushotell, der alle de andre deltakerne også var. På båtturen inn til hotellet sa jeg til han, at jeg alltid hadde vært forelsket i han, og det sa han at han var fullt klar over.

Jeg er på vei til Blå. Jeg følger elva fra Stargate, jeg skal sitte utenfor Blå, drikke øl, røyke sigaretter, og lese mer i den siste boka til Rune Christiansen.  Nina Persson synger i ørene mine om at du mister en venn, du tok det helt feil, det handler ikke om hevn, men du mister en venn. Nina Persson er så kul, jeg har lyst å være like kul som henne. Hun så ikke det komme synger hun, hun hadde hodet sitt i sanda, men nå mister hun en venn. Når jeg kommer frem til Blå leser jeg et kapittel til i boka jeg har med meg, og det får meg til å begynne å gråte. Og jeg vet ikke om det er en god eller en dårlig ting at jeg begynner  å grine av og lese de bøkene jeg synes er finest.

Okey, sier Christense. Vi sitter utenfor cafe con bar, og drikker øl. Det kan være, sier hun, at de andre jentene er penere enn meg. Jeg ser jo den, jeg og, sier hun. Det kan godt være, men bena mine er bedre enn alle de andre sine, forsetter hun. Det er sol. Jeg ser ned på beina hennes. Det er fotballegger. Christense rister på hodet, det er ikke de bena jeg snakker om, mine pene ben sitter i nesa.  Dypt Christense, svarer jeg da. Dypt.

Det er fredags ettermiddag. Jeg går innom en frisør på løkka, og spør når neste ledige time er. Klokka seks, sier baben som står i skranken. Kult, sier jeg. For å slå i hel tid før jeg skal klippes, går Rødhette og jeg på restaurant. Vi går på en den kinesiske som ligger rett ved Youngstorget, og vi får stallsjokk når vi faktisk får kinesisk mat, så vi spiser ikke opp noen av oss. Det gjør jo ikke noe, vi går jo bare og spiser ute, slik at vi kan drikke vin på ettermiddagen også.

Det er den samme baben som tok i mot bestillingen min, som klipper meg også.  Snart er det kveld, så jentene som jobber på frisørsalongen, skal på fest etterpå. Hun som ikke klipper meg, går på butikken og kjøper øl. Da jeg var nitten, gikk jeg på folkehøyskole og trodde at jeg skulle forfatter når jeg ble stor.

Der skrev jeg tekst om jente som selvfølgelig var meg selv, som gjenomgikk en emosjonell og dypt rystende (eller kanskje det var ristende, jeg husker ikke lenger) krise, og det første hun gjorde etterpå var å gå til frisøren å klippe av halve håret sitt. Jeg husker at de andre jentene som leste teksten, lo og sa at det var så teit at hun gikk til frisøren, herregud, det er så typisk, sa de, og jeg lo, og sa at jeg var enig. Jeg var enig, på samme lattermilde måte som nittenår-gamle jenter er enig i ting, for herregud jeg var jo ikke enig. Jeg er det jo ikke enda. Det kan godt hende at teksten om jenta som gikk gjennom den emosjonelle, og dypt rystende, eller eventuelt ristende krisen, var crap, jeg ser den, men herregud, det er ikke crap å skrive om jenter som klipper av seg håret når de går gjennom de berømmelige krisene, for vi klipper jo håret vårt da.

Det tenker jeg på, på fredags kveld, når jeg bruker syvhundreogfemti kroner på å klippe av meg halve håret. Jeg klipper håret, så slepper jeg å hogge av meg det ene beinet, eller slutte på studiene mine, eller noe i den duren. Alt det går ut på det samme.  Jeg ringer til Rødhette på vei fra frisøren, hun spør om jeg er fornøyd, jepp, sier jeg. Skal vi gå på fest spør hun, jepp svarer jeg. Så går jeg innom Rema og kjøper en firepakning smirnoff ice. Vi drikker i parken, og etterpå går vi på utstillingsåpning og drikker gratis vin. Dama som er sjef på utstillingen snakker til meg, hun spør hvor hun har sett meg før. Hun forventer sikkert at jeg skal si noe annet, for hun blir skuffa, når jeg sier at den eneste grunnen til at hun gjør det er at jeg er naboen til galleriet.

Jeg sitter i vinduskarmen. Enda jeg har fortalt jenta jeg deler leilighet med, at jeg aldri mer skal gjøre det, røyker jeg sigarett etter sigarett, og hiver de ned på bakken når jeg er ferdig. Jeg gråter, og tenker på ord. Vi oversetter å krangle til to fight, men det er jo ikke krangle vi gjør, vi kjemper mot hverandre, og gir oss ikke før begge ligger døde igjen.

La oss dra på fest. Vi tar på oss lebestift. Jeg vil røyke pot, og danse til det dj-en spiller. Noen skal spørre meg om jeg blir med på nachspiel, men det skal jeg takke nei til. Takk, som byr, men nei takk. Jeg går hjem alene, kjøper en falafel i brugata, spiser halvparten, og kaster resten når jeg kommer inn på Grønlandsleiret. Remember those walls I built, well baby they’re tumbling down, they didn’t even make a sound

Jenta som sitter foran meg på forelesing har med seg en plastikkboks Kavli Fullkorn Rugkjeks. Jeg ser på henne. Hun vipper av lokket, tar ut en kjeks, og holder den i hånda mens hun ser på den. Det kommer til å bråke når hun spiser den, tenker jeg, det kommer til å bråke veldig mye. Jeg blir veldig overasket når det ikke gjør det, jeg bøyer meg så langt frem mot jenta som jeg klarer, men hun tygger faktisk helt lydløst. Hun lukter godt.

Når jeg sier at du skal gå, så går du. Du var aldri videre interessert i å være her likevel. Alt var bare en lek, sier du, om jeg ikke fikk med meg det. Nei, baby, det gjorde jeg ikke, jeg er sikker litt treig. Men jeg skal ikke være vanskelig, I wish you nothing but the best. I morgen skal jeg skulke første time. Det er salg på favorittskobutikken min. Jeg skal kjøpe meg et nytt par støveletter. Hvis jeg har flaks, kan jeg kanskje få et par småsko også.

Da jeg var yngre så jeg på det å skrive om oppkast, som vulgært og klisjefullt. Nå er jeg blitt eldre. Det kan aldri skrives for mye om kroppslige reaksjoner. Jeg satser alle pengene mine, på den personen som kan gi det å spy den litterære behandlingen handlingen fortjener.

Jeg bor i Tøyengata. Utenfor vinduet mitt, er det noen som synger bursdagssangen. Nå ble de ferdig, så nå klapper de for hverandre. Jeg fyller snart tjuefire år, det er ikke lenge siden jeg ble atten.

Neste helg er det en elektronisk musikkfestival i byen som jeg kommer fra. Der pleier mennesker å drikke sprit, og si ting til hverandre med skarre-r. Første gang jeg var på den festivalen, hadde Bekkefaret og jeg en konkuranse, om hvem som kunne begynne å gråte først. Vi begynte å grine begge to, når vi satt i drosjen hjem. Da jeg kom inn i huset mitt, la jeg med ned på stuegulvet, med alt tøyet mitt på, og sovnet. Min mor fortalte meg at det ikke var hyggelig syn og våkne opp til. Denne helgen skal jeg ikke sovne med klærne mine på.

Du er ikke engelsk, du er norsk, hvorfor skriver du på et annet språk enn ditt eget. Jeg er syk, jeg svetter, og nyser, og når jeg hoster får jeg blodsmak i hele meg. Det var det jeg visste, min pappa hadde selvfølgelig rett, jeg burde passet med bedre for influensaen, når hodepinen bare gir seg litt, skal jeg begynne å høre bedre etter når han snakker. 

Jeg ser på filmer, når jeg er sjuk. I dag har jeg sett Max Manus, en Varg Veum film, og Mean Girls. Mean Girls handler om at hvis du blir bitt av en slange, skal du suge ut bittet, for å få vekk all giften. Jeg husker hvordan det var å være liten, og ha foreldre som som snakket engelsk til hverandre, for at jeg ikke skulle forstå hva de sa. Jeg fortalte dem aldri at jeg hadde lært meg språket for flere år siden.

Jeg jobber på høyskolebiblioteket. Der sørger jeg for at alle bøkene står etter riktig deweynummer. Det gjør jeg åtte timer i uka. Jeg liker det veldig godt. Jeg hører på radio mens jeg gjør det. Jeg liker veldig godt å danse til radio 1 hits, mens jeg rydder i pedagogikkbøkene. Favorittsangen min for tida, er den derre til black eyed peas.

Det er januar, og jeg er i Stavanger. Bekkefaret og jeg er out on the town. Vi er begge to blakke, men hun har med seg bankkortet til kjæresten sin. Vi er på cafe del mar, og hun kjøper drinker, de har to for en tilbud, vi kjøper fire av gangen. I baren på utestedet jobber det babes med hairextensions og store pupper. De andre gjestene er atten år gamle gutter, med alleværsjakker. Bekkefaret og jeg har på oss sorte kjoler, og hårspray. Det er ingen på dansegulvet, men så spør Bekkefaret om ikke dj-en kan sette på noe britney, og Bekkefaret er ganske søt, så det gjør dj-en, og slutter og spille noe som helst annet enn det. Vi later som om vi også er atten helt til utestedet begynner å blinke med lysene. Vi bor egentlig på samme plass, Bekkefaret og jeg, men jeg skal sove på andre siden av byen i kveld, så hun tar taxi hjem alene. Dagen etterpå drar jeg tilbake igjen til Oslo.

Jeg våkner tjuetrenullnull. (Jeg sovnet rett etter at jeg spiste middag.) Jeg drømte en drøm om en mann som falt, og falt, og falt, og jeg gjorde ikke noe, jeg sto bare der og så på. Når jeg våkner er jeg svett. Panneluggen ligger klistret til pannen. Jeg har skikkelig dårlig samvittighet for at jeg ikke gjorde noe for mannen som falt. Helt til jeg sovner igjen, ligger jeg og skammer meg, fordi jeg drømmer drømmer, som jeg har lært i amerikanske filmer. Jeg skal slutte å sove, rett etter at jeg har spist.  

Det er lørdags formiddag, jeg er på tekstallianse på litteraturhuset. Det er det kanskje sekshundreogfemti andre som er også. Jeg hilser på ihvertfall halvparten av dem. Humla går bak meg, hun spør meg hvorfor jeg kjenner så himla mange. Det har jeg ikke den fjerneste anelse om, må jeg svare, jeg går jo strengt tatt aldri ut av tøyengata. Høst 2007: Bekkefaret er på besøk hos meg, jeg og hun, og trønderjenta skal på arcade fire konsert. (I 2007 bodde trønderjenta i Oslo). Etter at konserten er ferdig, går vi på elmstreet og drikker øl. Da sier Bekkefaret at hun har lyst å flytte til Oslo, at hun har lyst å bo her hun også. Trønderjenta ler, og sier at i såtilfelle må hun ikke holde pusten, og vente på at jeg skal henge med henne alt for mye. Jeg bruker all min  tid, sier trønderjenta om meg, på å ligge på sovesofaen og så på teite videoer på youtube. (Nå bor trønderjenta i København.)

Hallo. Det er meg. Er du der. Jeg kommer nå. Beklager at jeg tok så lang tid. Jeg ble en dag lenger i byen enn hva jeg trodde, en uventet fridag dukket plutselig opp, men nå er jeg på vei hjem.

Jeg sitter på toget. Ved siden av meg sitter det ei jente. Hun er fire, kanskje fem år gammel. Moren hennes sitter i setet på den andre siden av midtgangen. Hun holder en baby i armene. Jeg hører hun si til en av de andre mødrene i vogna at babyen er bare ti dager. Femåringen har en fargeleggingsbok, med tegninger av den lille havfruen, og hun har dyre fargeblyanter. Jeg ser på at hun fargelegger Ariel. På hver tegning er det bare henne hun fargelegger, og når jeg ser på henne fargelegge, tenker jeg at jeg ei jente som er så gammel som henne, burde være mye flinkere til å fargelegge innenfor strekene.

Det er på Sørlandsbanen jeg sitter. Jeg har vært i Stavanger. Der har jeg gjemt meg for alle sammen. Når toget kommer til Kristiansand, er det en pause på elleve minutter. Hvis du røyker, har du tid til to sigg. Jeg går ut av vogna, og stirrer på sola.

Da jeg kommer tilbake har femåringen satt seg på morens fang, den ti dager gamle babyen ligger i setet ved siden av. Da toget ruller igjen sier femåringen begeistret ”Nå beveger vi oss igjen!”, og da spør moren om hvordan barnet kan være så sikker på at det er toget, og ikke alt annet som beveger seg.

Okei. Dette var historien.

Dette er det jeg utelot:

Jeg er så glad i å kjøre tog. I hvert fall når jeg er blakk. På kafeen på toget går jeg og kjøper meg to flasker mineralvann, en svær pose seigmenn, et eple, og et dagblad magasinet, og alt sammen overtrekker jeg kortet mitt for. Jeg spiser seigmennene, som ikke er seigmenn, men som er seigdamer, med noe som skal ligne pupper, og som ikke har sukker rundt seg, mens jeg leser avisen. Da jeg kommer hjem til tøyengata, har jeg fest for meg sjæl, med gin, og mineralvannet jeg kjøpte på toget. Jeg røyker en sigarett, som jeg har gjemt i bokhylla mi, ut vinduet. På spotify hører jeg på pulp, og jeg tenker at jeg ikke skal på fest på mange timer enda, og lager meg en gin and tonic til.

Jeg er i Stavanger, det er sommerferie, og jeg sitter for meg sjæl og drikker en øl på bøker og børst. Det er lenge siden jeg har slutta å røyke, men jeg setter meg i bakgården for det om. Etter jeg har sitti der ei stund, kjenner jeg ett stikk i halsen, for det kommer en mann ned trappa som jeg kjenner dritgodt igjen. Hei, sier jeg, også ser han på meg. Hei, sier jeg igjen, du, også sier jeg navnet hans, jeg bruker hele navnet, etternavnet også, og da kjenner han meg igjen, og smiler.

Jeg har gifta meg, sier han, jeg heter ikke det lenger. Det er lenge siden jeg gifta meg, sier han. Det er enda lenger siden vi snakka sammen sist. Det er kjempevarmt i bakgården, jeg har savnet deg, sier jeg, jeg har tenkt på deg ihvertfall en gang i halvåret siden jeg var elleve. Det blir han forlegen av å høre, så jeg spør om han ikke skal holde meg med selskap. Han tilbyr meg en sigarett, og jeg blir skuffa over at han ikke er kjernesunn. Han vil gi meg fyr også, men jeg vil tenne på siggen sjæl, han spør om han skal kjøpe en øl til meg, ja takk, sier jeg.

Har du vært på toalettet her, spør jeg når han kommer tilbake, herregud jeg er så glad i øl. Ja det har jeg, sier han, og jeg synes det ikke er så idyllisk som alle skal ha det til. Det var kanskje litt fint, med en gang kafeen var ny. Herregud, så kynisk du er. Jeg visste at du hadde gifta deg, sier jeg, jeg vet hva det nye navnet ditt er. Jeg pleier å google deg, ihvertfall en gang i halvåret. Når jeg sier det blir han også forlegen, du må slutte å blir så forlegen, sier jeg da. Det må jeg vel ikke.

 Nå høres du ut som et lite barn. Jeg må gå snart, sier han. Du har jo akkurat kommet. Ja, men nå må jeg gå. Bare fordi jeg sier at pleier å google deg, bare på grunn av at jeg sier at du er det første forbilde jeg hadde, må du gå bare fordi, jeg sier, at jeg tror meg og deg kunne blitt gode venner. Nei, sier han da, jeg må gå fordi jeg har et liv som ligger utenfor denne kafeen.

Ok, sier jeg. Jeg drikker opp ølen som han kjøpte, jeg har tenkt å gå hjem jeg også, men ikke riktig enda. Jeg tenker at  jeg tror jeg kommer til å oppleve mye mer i dag, så jeg går opp til Gnu. Før så var Gnu skjenkestuen, men det er lenge siden. Det er så tidlig på dagen, så det er bare meg og en alkis på nesten førti som er på Gnu. Jeg bestiller en jack og cola, og prøver å snakke med alkisen som sitter der, han er ikke interessert. På Gnu har de jukebox, jeg setter på common people, og når den er ferdig, bestiller jeg en taxi, som kan kjøre meg hjem.

Jeg er så kvalmen, på åtte timer nå, har jeg spist seksten skoleboller.

Vi bor i Bø, vi bor på studenthjem, rett ved siden av Kroa. Jentene og jeg sitter på kjøkkenet og drikker vin, og røyker sigg, hver kveld. Det er ikke lov å røyke sigg inne på studenthjemmet, hun som bor innerst i gangen vår, liker oss ikke. Men det gjør ikke noe, for vi hører på musikk, og skal bli kunstnere når vi blir store, så vi kan bestemme. Dessuten er hun jenta fjern, hun går på friluftsliv og tørker sopp og pølser inne i steikeovnen vår hele natta. ”Eg meiner, liksom, herregud, eg som er veggis, kossen tror hu det e for meg å våkna te at det lokte tørka wienerpølser øve alt?”. Friluftslivjenta har mye candy i skapet sitt, vi stjeler alltid melkesjokolade og daimkuler, etter at vi har vært hos han andre som bor i gangen vår, for å røyke jazztobakk. Vi pleier som oftest å kjøpe ny sjokkis til a dagen etterpå, men ganske ofte glemmer vi det også. Utover året tar friluftslivjenta, og plasserer sukkeret sitt, lengre og lengre inn i skapet. Vi hører på musikk når vi drikker vinen vår, anna ternheim eller denne derre fine til madrugada og ane brun når vi skal være litt melankolske og kunstneriske, nouvelle vague (de gærne jentene) synge to drunk to fuck, eller love will tear us apart når vi skal være tøffe i trynet, og nittitallsklassikere når vi skal på fest. En gang var vi på fest på mcklubben, det var fint. Jeg gråt når jeg flytta fra plassen.

Nå skal jeg spille en sang til deg, okey? Sett deg godt til rette, du kan godt ta deg en sigg i mens, bare ta beina oppå bordet, det er helt greit, jeg vil at du skal være i godt humør, og jeg vil at du skal ha det behagelig. Okey, er du klar, ja du er det, da setter jeg på sangen nå, du har ikke hørt den før, den ligger ikke på spotify, dette er den lengste sangen du noen gang kommer til å høre, og den begynner nå:

Ok, denne teksten skal ikke handle om at jeg trenger deg mer enn jeg elsker deg, og jeg elsker deg så himla høyt! Teksten skal heller ikke ha referanser til popmusikk, verken britpop fra nittitallet, eller svenske indiejenter fra totusentallet. Ingenting skal stå på svensk. Jeg skal ikke forsøke å være naivistisk. Naiv.Super kom ut i nittennittiseks, det er tretten år siden, og nå er det nye ting som teller. Jeg skal bruke stor bokstav på begynnelsen av en setning, og punktum på slutten.  Det skal ikke være en eneste setning, som bare har store bokstaver.

Alle er opptatt av svineinfluensa. Her er en tekst om min pappa og meg, og våre telefonsamtaler om pandemien:

Min far spør meg, om jeg ikke kan kjøpe meg en halvflaske med seksti, som jeg kan gurgle i hver morgen. Men jeg har sagt at der trekker jeg grensen. Han sier at han ikke tuller, at svineinfluensa er fæle greier. Jeg sier at det står antibac-flasker over alt på jobben, men han er ikke fornøyd med det heller. Han sier at jeg skal ha min egen antibac, og at den må jeg ha med meg hvor jeg går, jeg skal ikke bruke samme flaske som alle andre bruker. Dessuten bør jeg kjøpe meg noen ekstra flasker, slik at jeg har et lager i tilfelle de blir utsolgt. Jeg sier at det er greit, at jeg kan gjøre det, men at jeg gurgler ikke i sprit for han hver morgen. Ok, sier han da. Vi skal ikke slutte å leve på grunn av denne influensa, men kan du ikke la være å gå på restauranter denne første måneden, og unngå å være på plasser der store menneskemengder møtes. Jeg jobber på campingplass, sier jeg da. Det er sant, sier han.

Jeg jobber nattevakt på en campingplass. Fra halv ti til halv seks hver natt. Mesteparten av tiden sitter jeg inne på resepsjonen, og leser bøker. Av og til kommer det mennesker inn, som enten trenger en plass å sove, eller så vil de kanskje ha en ibux fordi barnet deres har fått øreverk.

Hvis de trenger en plass å sove, må jeg si at I am sorry, the reception is closed, og at hvis de har campingbil må de dessverre stå utenfor bommen til klokken er halv åtte, og resepsjonen åpner igjen, men hvis de bare har telt kan de sette det opp, og komme å betale om morgenen. Teltet må være tre meter fra neste telt, og ti meter fra veien.

 Foreldrene som spør om smertestillende til barna sine, kan jeg ikke hjelpe. I førstehjelpskrinet vårt ligger det bare plaster og isposer. I Oslo er det to døgnåpne apotek. Det ene er på jernbanetorget, og det andre ligger ved legevakten.

Da jeg var liten dro familien min og jeg ofte på biltur om sommeren. Sommeren da jeg var sju, og søsteren min var tolv, dro vi Norge rundt for å se alle de forskjellige stavkirkene. (Storebroren min var hjemme, han var blitt for gammel til å være med oss.) Jeg husker jeg fikk øreverk etter at vi hadde sett på en kirke i Telemark. Min mor hadde lest i en bok at det hjalp å ta hvitløk inne i ørene på barna når de hadde vondt, så vi stoppa og kjøpte en løk, og mamma tok en bit inn i hvert av ørene mine. Etter en stund fant vi ut at det ikke gikk an å få løken ut igjen, så vi måtte stoppe på en legevakt, (og det var ikke så mange av dem i Telemark) og få hjelp av en lege til å ta de ut. Pappa sa til meg etterpå, at vi skulle ikke forsøke slike metoder igjen.

En gang i timen må jeg gå en runde rundt på campingplassen, og sørge for at det er stille. Klokka er etter tolv, må jeg si, nå skal det være nattero på plassen. Det ligger mange som sover her. Det er som oftest ingen som bråker. Genseren jeg har på meg står det security bak på, med store sølvbokstaver, og jeg har walkietalkie, og stor lommelykt med meg. Av og til er det noen som leser hva som står på ryggen min høyt når jeg går fremfor dem, og fniser.

Det er en butikk på campingplassen, men der er jeg aldri, men det selges mange ting i resepsjonen også. T-skjorter, shotglass, og kjøleskapsmagneter. Alle tingene har enten bilde av en elg, eller troll. Vi har gensere også, de er veldig populære. Av og til er det noen som har lyst å kjøpe dem om natta, men jeg må skuffe dem også. The reception is closed, come back tomorrow, and then you can buy it. Jeg er ikke så flink i engelsk, har problemer med å si den engelske r-en. Derfor sliter jeg når jeg skal si tomorrow, men det gjør ikke noe.

Vi går bortover Grønland. Vi skal drikke kaffe. Jeg har på meg solbriller. Da vi går forbi Dattera er det en mann som stopper meg. ”Det er ikke sol nå”, sier han. ”Nei, jeg vet” sier jeg. Jeg blir veldig irritert. ”Men jeg kan vel gå med shades, uten at du skal si noe til meg. ”

Jeg er i emoland. Når jeg er i emoland, skriver jeg blogginnlegg i hue, uten å poste dem. Her kommer et par på rappen, fritt fra hukommelsen;

1.  Ho snudde seg mot meg, ikkje sant, ho snudde seg mot meg, og sa, at dette gjekk ikkje lenger. Nei vel, sa eg da, kva vil du at eg skal gjere med det. Det må du nesten finne ut sjølve, svarte ho. Eg blir sint, når du seiar slikt. Du kan ikkje sei til meg at noko ikkje går, når du ikkje har eit beitre forslag til kva eg kan gjere. Jo, det kan eg, sa ho da. Eg jo akkurat gjort det.

2. Oslo… Oslo er en togstasjon. Folk går av toget når det stopper, blir her ei stund, også går de tilbake igjen på toget, og drar vekk. Jeg har vært her for lenge. Dette er døden på Oslo S.

Nå har jeg lest ferdig triologien til Anne B, og de to første bøkene til Stieg Larsson. Hele denne sommeren er dedikert til populærlitteratur. Ingen skal kunne si til meg lenger at ”du kan ikkje sei at alt eg les er drit, du har jo ikkje lest det sjølv.” Etter jeg har lest ferdig den tredje Larsson boka, skal jeg lese Dan Brown.