bøker

Jeg jobber om nettene, og leser bøker. Noen bøker har jeg lest før, og leser nå på ny, og noen bøker er helt nye. Alle sammen er fra biblioteket, uten om plutselig høre noen åpne en dør, av Trude Marstein, som jeg har lest på ny igjen nå i sommer, og jeg ble fra meg av begeistring. Jeg kan ikke huske at jeg likte den spesielt godt forrige gang jeg leste den, det er lenge siden, i hvert fall tre år, og jeg kan ikke forstå hvor jeg var forrige gang jeg leste boka, for den er på topp ti lista mi over bøker som jeg liker. Men jeg vil ikke skrive om den, for det er sommer nå, og selv om jeg jobber hele nettene, og sover hele dagene, er det tross alt ferie. Og hva er ferie, ferie er påfyll, sier min far. Det er viktig å lade batteriene, sier min far. Det er det jeg gjør også, før høsten begynner, før jeg blir student igjen, skal jeg ha lest ihvertfall en brorpart av bøkene som står på listen over bøker jeg vil lese, så jeg kan gå et høstsemester der jeg bare er student.

 

Det er fint å jobbe om nettene, jeg gjør ikke så mye, det har jeg jo allerede fortalt, jeg leser som oftest. Også ser jeg på Oslo fra toppen på Ekeberg, det er absolutt ikke så ille. I dag morges, da jeg gikk hjem, tok et ekorn og jeg følge i cirka fire meter. Jeg sovnet med en gang jeg kom hjem, og sov til atten femtini. Boken jeg har lest i natt, er Berlinerpoplene. Den hadde jeg ikke lest før, men det høstsemesteret begynner med er et seminar om populærlitteratur, derfor har jeg lest den. Jeg synes den var møkk. (Men det kan jeg ikke si, for strengt tatt er det å si at berlinerpoplene var møkk, en like stor klisjé, som hele boka er i seg selv.) I morgen natt skal jeg lese den første boka i sagaen om isfolket, det er også til seminaret om populærlitteratur. Jeg håper jeg liker den bedre enn berlinerpoplene. Jeg har ikke lånt den heller på biblioteket, den skal jeg ta trikken til ei jente fra underskog.no for å hente. Jeg har lovet å behandle den bra.

så klø da

 

Jeg synes du er så kjekk når du går med hatt, når du ikke har hatt tid til å barbere deg. Jeg synes du er så kjekk når du smiler, når du ruller på r-ene på akkurat samme måte som vokalisten i Travis, jeg synes du er så kjekk når du setter på Bob Dylan og forteller at dette for faen, dette er faen meg den beste sangen du vet om. Close your eyes, close your door, you don’t have to worry any more, I’ll be your baby tonight. Hvis jeg får en sigg av deg, skal jeg sette på en kopp kaffe til deg.

 

Men ikke sant, du har en sånn tendens til å ikke høre etter når jeg snakker.  Jeg har jo sagt til deg så mange ganger nå, at alt kommer til å ordne seg, hvis du bare hører etter. For vet du hva baby, hvis du bare gjør sånn som jeg sier, kommer absolutt alt til å gå bra. Det gjør det, så okey, jeg sier det en gang til.

Du må aldri glemme å puste.

 Når du merker at det prikker i hodet, når ting er alt for store, når jeg er alt for langt borte, så husk å pust baby. Pust inn med nasen, så godt du kan, ned til magen, også puster du ut med munnen.  Ikke sant, det går bra dette her, du merker det. Dette gjentar du så mange ganger du trenger.

Når det klør baby, så må du klø tilbake.

 

Når vi går nedover løkka, snakker jeg om at jeg alltid blir så redd for å bli voldtatt når jeg går i disse gatene. Jeg går nedover markveien med Christense.  Hun ler, og sier at det trenger jeg ikke være redd for. Vi er jo tross alt to meter sier hun, det er ingen som tør voldta oss.

Vi leker en lek, sier Christense. Når det går jenter forbi oss, sier jeg ja, eller så sier jeg nei, alt ettersom jeg tenker at det er noen jenter som kunne blitt voldtatt. Ja, sier Christense når vi går forbi ei jente med en liten hund. Men det ville vært enklere uten den hunden. Nei, sier jeg, når vi går forbi ei jente som er like høy som oss. Ja, sier Christense når vi går forbi ei bittelite jente, enig svarer jeg, men det ville vært enklere om kjæresten ikke hadde vært med.

Et helt ekte blogginnlegg:

 

Det er en million grader i Oslo. Det er sagt før. Jeg sier det igjen. Ti tusen grunner til å ikke ta livet a sæ sjæl er d-vitaminer. Har nå lagt det inn som huskelapp på mobiltelefonen min. Første November: GÅ Å TA SOLARIUM I EN HALVTIME.  Linsene jeg har på meg er skikkelig gamle. I og med at jeg ikke gjør noe annet enn å lese på eksamen, og se på www.surfthechannel.com glemmer jeg å sove, og jeg tar jo ikke ut linsene hvis jeg ikke skal sove.  Men nå, har jeg akkurat sett ferdig siste episode av femte sesong av greys anatomy, (hulka i en time, ja, youbetterbeliveit!), så da kan jeg ta ut linsene. Og sove.

Vi leser til eksamen på kaffebrenneriet tullinløkka. De som jobber på den kafeen liker Aretha Franklin, og Maria Mena. De spiller de to på repeat. Hvis det hadde vært et problem kunne vi jo ha gått på deichman og lest. Nei. Haha. Det kunne vi ikke. Den kristne kirken ble grunnlagt sånn cirka nå for noen år siden, derfor må biblioteket være stengt helgen før eksamen. Men jeg er ikke vanskelig, det er ikke det, alt ordner seg.  Jeg har slutta å drikke.  Det er en ganske vanlig ting å si. Men jeg har det nå. Jeg fikk ikke med meg at det skjedde, men jeg våknet i morges og tenkte at jeg ikke drikker lenger.  Kanskje jeg kommer til å drikke masse drinker når det er sommer, og jeg er ferdig med eksamen, men jeg tviler på det.

For litt siden lærte jeg en ting. Et avsnitt skal være på seks setninger. Andre ting jeg har lært meg i det siste: De fire siste hjelpetabellene som kommer i siteringsindeksen til Universal Desimal Classification er sted, tid, form, og språk. For å huske det, har jeg lagt meg regla stavanger om sommeren, en bok på norsk.  Flaks.

Dette er ikke et blogginnlegg

.

Da jeg var sånn cirka åtte, kanskje sju år gammel, fikk jeg en kaptein sabeltannkasett av mamma, som jeg kunne ha med meg når jeg skulle på sommerferie til farmor og farfar. Kasetten ble hørt på skikkelig mange ganger. Historien var som følger: kaptein sabeltann kommer til kjuttaviga, prøver å finne gamle gabriels skatt, men han blir lurt av beboerne i kjuttaviga. Han må gå planken, og når kaptein sabeltann og all hans mannskap er dratt vekk, synger sunniva og gjengen en sang om hvor glad de er i plassen sin. Det finns mange vakre steder på vår jord, synger de, men det er her vi hører hjemme, det er her vi bor. Jeg liker fremdeles ideen om at en plass er mye bedre enn alle andre plasser, fordi at det er der du bor, det er der du har venna dine, og at det da kan være det samme hvor pene de andre plassene er. Hvis noen vet om de ansetter bibliotekarer i kjuttaviga for tida, så si i fra, jeg flytter med det samme.

Christense ringer meg, og gråter. Hun gråter, og herregud som hun gråter. Jeg blir livredd, jeg tror det har skjedd noe grusomt, nå har hun avslørt meg, jeg havner i fengsel. Jeg skriker til henne at hun skal si til meg hva som har skjedd, hva er det som har skjedd Christense, Christense hva er det som har skjedd! Da slutter hun, og så sier hun at hun husker bare de gode tingene. Jo, sier hun til meg, jeg liker ikke når hun bruker navnet mitt Hør på meg Jo, sier hun, jeg husker bare de gode tingene, og det har ikke bare vært gode ting, jeg vet at det ikke bare har vært gode ting. Jeg spør henne om om det er noe jeg bør si unnskyld for, jeg spør om hun är fortfarande arg, jeg spør om hun vil at jeg skal gi henne alle pengene mine. Hun sier at det går bra, hun sier at jeg ikke trenger det, og da skal jeg ikke tvinge dem på henne heller.  

Jeg er hos Plast. Vi drikker øl. Jeg er blakk, men Plast hadde fire bokser i kjøleskapet. Jeg setter på en belle and sebastian sang fra spotify på datamaskinen hans.  Dette er en sang fra den grønne plata, sier Plast. Jeg sier at det er jeg usikker på, jeg sier at jeg er temmelig sikker på at det er en fra den røde. Nei, det er feil sier Plast, jeg hadde bare den grønne belle and sebastian – plata, og den sangen var på der.  Is it wicked not to care when youve wasted many hours, talking endlessly to anyone thats there. Plast var student i Bergen på nittitallet, han jobba i en kaffebar i trondheim rundt milleniumskiftet, han deltok i samtlige demonstrasjoner mot verdensbanken, fra seattle til oslo2002.  Plast selger deg jeans de dagene du føler deg slank, han blir med deg hjem, når du er ensom på Mono. Jeg sovner på sofaen hans, om morgenen når han vekker meg for å si at jeg må komme meg hjem, spør han meg om jeg har penger. Jeg er blakk sier jeg, og da gir han meg 120 svenske kroner, som jeg går og veksler til norske kroner i en bank på Grønland lørdags morgen. Jeg får nitti norske spenn av dama i den utenlandske banken,  de bruker jeg til å kjøpe meg gule epler og et rundstykke, som jeg spiser før jeg går på jobb.

 

oh my snaaaap

 

Hva er du mest glad i?

Jeg er (ja, uten tvil) mest glad i epler.

 Aaa.
 Mmmm.
 Gule epler .
Eplenes epler.
 Det er så seriøst det beste jeg vet.

Hver morgen går jeg innom den nye bunnprisen i tøyengata og kjøper meg ett,  og hver morgen sier mannen i kassa på den nye bunnprisen i tøyengata at , jeg spiser så sunt jeg, og jeg er så glad for at vi har fått en bunnpris som selger meg gule epler i tøyengata.

(Ikke et vondt ord om nabobutikkene mine, pakmat og apna mat, men det er ikke alltid at de selger, ja, mat.)

Hvis jeg bare skulle spist en ting hele mitt liv, ville det vært gule epler.
 Hvis jeg bare fikk ta med meg en ting til en øde øy, så ville det være et gult eple.
 Hvis noen hadde gått ned på kne, og gitt meg en boks med et eple, så hadde jeg giftet meg med personen med det samme, og hatt epleblomster i håret under brylluppet.

Jeg får lov til å kjøpe et gult eple om morgenen, og et gult eple om ettermiddagen. Det er ikke noe peng i å kjøpe mer enn det. Akkurat som alkoholikeren som ikke kan kjøpe mer enn to øl til dagen, for da drikker alholikeren mer enn to øl, har jeg ikke lov til å kjøpe to kilo epler ad gangen.

For da sitter jeg plutselig der. Og har forspist meg på epler.

(Hadde en periode, der jeg spiste en hel boks rugbrød og en pakke kremost på et kvarter, og jeg vil ikke tilbake dit. )

Gule epler står på tredjeplass, på listen min over grunner til å ikke ta livet av meg. 
Jeg drømmer om gule prikkete epler om natten.
MMMMmm.

 

tro/tvil

Herregud, så bra du ser ut naken.  På min liste over ti tusen grunner til å la være og ta livet av meg, så er å ta av meg klærne mine med deg, på en god femte plass.  Og det er det handler om, fylle opp lista med grunner til å ikke ta livet av seg. Hver gang jeg sender deg en sms halvfiretida på lørdagsnatta, der jeg spør om jeg ikke skal ta taxien opp til deg, og du svarer ja, kommer du en plass oppover på listen. (Du begynte ganske langt nede).

Når jeg går forbi noen på gata som snakker den dialekten, som de snakker i byen, som jeg flytta vekk fra når jeg var ferdig på videregående, blir jeg veldig ille berørt. Hvis det er noen ganger jeg skammer meg, så er det da, og da kan jeg skamme meg mye. Men når jeg kommer hjem til tøyengata, setter jeg bare på suede på spotify, og drikker et glass vann, mens jeg tenker at det går bra alikavel. Oh, here they come, the beautiful ones, the beautiful ones, la la la la.

Hvis jeg ber deg la være å stoppe på t-banestoppet mitt, kommer du til å la være med det også. Jeg vet at du ikke har noe annet å gjøre  på denne siden av byen, enn å gå opp bakken til huset jeg bor i, ringe på døra, og si hei du når jeg åpner den. Og jeg åpner jo døra, jeg må jo det når du har dratt helt ut hit, men hvis jeg sier at det ikke er noe poeng for deg å sette deg på t-banelinje det, og t-banelinje det, kommer du til å forstå hva jeg mener da. Jeg håper det, men jeg ber deg ikke la være enda, du kan godt kjøpe et månedskort til.

å herregud

For å gjenopprette veskebalansen i kroppen, etter å ha blitt akutt hjertesyk på Grønland, drikker jeg femten liter vann når jeg kommer hjem til Tøyengata.

  Jeg satser pengene mine på at det går bra, og at vesketapet som tårene og svetten forutsaket ikke kommer til å skape for store problemer for meg.

Å som jeg savner deg!

Å som jeg hater deg!

Å så dårlig dårlig samvittighet jeg har!

Det er sol, jeg er i veldig godt humør. Jeg blir i godt humør av å jogge. Blir i godt humør av å forstå skolearbeidet mitt. Jeg er i veldig godt humør, jeg ler i gjenomsnitt åtte ganger i timen. Tidligere lo jeg bare fire ganger i timen.  DET MÅ VÆRE EN GOD TING. Kom ihåg mig!

Hver eneste gang jeg blir kjent med en person som ikke er ironisk, lager jeg en stor stjerne i taket mitt. Det er ikke så mange stjerner der.

Kjøper du en øl til meg på parkteateret en solskinnsdag, lover jeg å elske deg i flere timer. Kanskje jeg tar av meg klærne mine for deg også, men lyset må være av, jeg er så selvbevisst.

Du kjenner meg ikke godt nok til å se meg naken.

 

Verdens beste popsang er because of you med Kelly Clarkson, eller hva som helst med Lars Winnerbäck.

sommer i oslo

Plast, du sa jeg skulle vekke deg når våren kom. Nå er det sommer snart, har du tenkt å stå opp. Da jeg var liten leste jeg alle Pelle og Proffen bøkene. Jeg likte de kjempegodt, favoritten min var sannhet til salgs. Husker du den, det var den boka der Katja som gikk i parallellklassen deres hoppa utifra et vindu i Markveien, og Pelle ble med i ei religiøs sekt for å bevise at det var den sekta sin skyld at hun hoppa.

Men det var ikke det jeg likte best med boka,  det som jeg fremdeles husker godt, er at Pelle og Proffen er på tivoli på Grønland. Og de snakker om lukta på Grønland, at det er en salig blanding av eksos og røyk og iskrem og ferdigmat, og at det er den beste lukta de veit om. Jeg husker når jeg leste boka som elleveåring, at jeg tenkte at det lukta slik som det i hovedstaden alltid, og at jeg gleda meg sånn til å flytte dit.

Det gjør jo ikke det Plast, som oftest er det jo bare grått og kaldt, men nå Plast, nå lukter det akkurat slik. Det er sommer på Grønland, det lukter tandoori curry corner over hele leiret. Hvis du går ute i mer en halvtime, så må du dusje når du kommer hjem, for du er blitt så skitten av å gå i den klamme eksosen. Så det er på tide å stå opp Plast, jeg kan kjøpe en channa massala og en mango lassi til deg. Stå opp da baby, det er så fint her nå.

 

 

høst 2006

Jeg vet ikke hva det er. Tror jeg har lyst og sloss, eller så vil jeg bare ha sex. Det kan hende at det bare handler om at jeg trenger å grine, eller aller helst, at noen bare kan holde litt rundt meg

 

Jeg har meldt meg av eksamen.

 

Bruker tiden på å røyke åtte hundre sigg til dagen, og jobber halve døgnet på helt obskure plasser istedet.

Spiser ikke noe annet enn posesupper og godteri. Samme hvor mye jeg pynter meg før jeg går ut, ender jeg alltid opp med og se ut som en russisk prostituert. Hvis jeg ikke ser ut som det, ligner jeg på en narkoman. Venninnen min sier at det er jo fordi jeg lever på narkisdiett. De spiser jo ikke noe enn snop de heller, sier hun.

 

Det hender rett som det er at han skrur av telefonen, for å ikke ta den igjen på en måned. Da har jeg sporadisk sex med mannen som venninnen min sier ser ut som satan sjøl.

 

 

 

Hun sender meg tekstmeldinger, venninnen min, der hun skriver at vi kommer til å være like ensomme som nå, om ti år også. Det er den samme venninnen som steker løk til middag hver dag, for å klare å begynne å gråte.

 

Hun er eldre enn meg. Da hun var like gammel som jeg er nå, bodde hun i Bergen, og hadde med seg glitter når hun gikk på byen. Da hun sto på dansegulvet, kastet hun det rundt seg. En venn av henne var skalla, når han fikk det på seg, festet det seg på hodet hans, fordi han var så svett.

 

 

Når jeg gråter, prøver jeg alltid å finne grunnen til at jeg er så redd, men i det siste har jeg ikke klart å gi meg selv en god årsak.

 

 

Når det kommer inn fedre på butikken der jeg jobber, med masete småjenter på slep, har jeg så lyst å spørre om de kan ta meg med hjem.

 

 

I stua til foreldrene mine står det et lite bord. Da jeg var seks lekte jeg med papirdyr. De hadde filt på baksiden, og når man festet dem på det ene veggteppet vårt, hang de fast der. Da jeg var hjemme sist gang, så jeg etter om de fremdeles lå der. I skuffen var det helt tomt.

 

I et av fotoalbumene våre, er det et klassebilde med min far. Jeg vet ikke helt hva det er, men tror det er sommeravslutning på sosialhøyskolen. De står stilt opp i tre rekker. Foran sitter det noen jenter. Ei har gitar, og ei har med hunden sin. Pappan min står helt bakerst. Man ser bare halve ansiktet hans. Det ser ut som han skal til å gå.

 

Venninnen min sier at det er nå vi skal være lykkelige.

Om tjue år kommer vi til å være like ensomme som foreldrene våre. Hun spør om jeg ikke er redd for å ende som min mor. Jeg vil gjerne være like nydelig som henne når jeg er femti.

 

Vi drikker kaffe. Han inviterte meg på øl, men jeg bestilte en cappuccino. Jeg har pynta meg. Jeg spør om han vil ha en mentholrøyk. Selvfølgelig, sier han, og forteller om en kveld i sommer da han røyka tyve av dem, og ble skikkelig dårlig. Jeg ser på munnen hans når han røyker, og tenker på at K sier at hun får hetta av den. “Det ser ut som om han har sleika sin del av kvinnekjønn, for og si det sånn”.

 

Du er rar, du. Mannen kjente meg ikke, men han ledet seminaret jeg var på. Jeg sa det til han, at han hadde jo knapt snakket med meg. Han sa at man ikke trenger å snakke med meg for å forstå at jeg var rar, det holdt å bare se på meg. Jeg tok på meg et fornærmet ansikt, men han sa jeg ikke skulle bekymre meg. På hans topp ti liste over mennesketyper han likte var rare mennesker på topp. Jeg sa at han var ganske rar selv også. -Jeg vet, svarte mannen, – Det sliter jeg med. Da jeg sa at det var kanskje det vi hadde felles, strøk han meg på ryggen, og sa at det neste barnet hans skulle hete det samme som meg.

 

 

Om nettene er jeg naken i fremmede menns hjem, og tenker på hvordan de vil behandle våre fremtidige barn, og om de kommer til å elske meg når jeg er stygg.

Av og til sier de at de vil jeg skal bli. Når jeg går ut av sengene deres holder de rundt meg og sier vent.

Jeg røyker ikke lengre, svarer jeg når han spør om jeg vil være med på en sigarett. Jeg kan jo bli med ut, svarer jeg. Men jeg røyker ikke lengre. Han smiler til meg. Vi blir stående utenfor kafeen, og jeg ser på at han prøver å tenne røyken. Lighteren hans er nesten brukt opp, jeg ler, og gir han en gammel fyrstikkeske fra veska. Han prøver og spørre meg hvorfor jeg har fyrstikker når jeg ikke røyker lengre, men det fniser jeg bare bort.

Venninnen min sykler. Hun har spurt når jeg har tenkt å begynne med det. Jeg lo av henne når hun foreslo det, og spurte hva som hadde skjedd med å sitte på bussen, og være livredd for at det skulle kontroll.

 

Venninnen min som har bodd i Bergen, har en kassett hun tok opp når hun var var der. Det er av henne, som går omkring i Bergen by, beruset en lørdags kveld, og snakker inn i minidiscen sin om alle hun er glad i. Der sier hun at hun liker nesten alle. Hun er eldre nå.

 

En gang var det en mann som holdt rundt meg en hel natt, og spurte meg hvorfor han ikke hadde gjort det før. Jeg sa jeg ikke visste, også dro han.

 

 

 

 

På fjortenårsdagen min farget jeg håret mitt rødt med henna. Alle sa jeg var fin, men man kunne ikke se noe forskjell.

Jeg tok bussen til byen med en mann en gang. Han spurte hva jeg tenkte, hva jeg ville bli når jeg ble stor. Jeg sa jeg ikke var sikker, men at jeg var redd for å sitte fast. Han lo, og sa at det kom jeg aldri til å gjøre. Trodde det var et kompliment, men er det bra å ikke holde fast ved noe. Jeg vil hjem.

 

 

Skriv om smerten din, sa han til meg, når jeg sa jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre med livet mitt. Jeg vet du har den i deg, sa han, jeg vet du har hatt det vondt. Det stakk i beina mine, og jeg fortalte om å sitte oppe og se på de interaktive programmene på tvnorge. Alle har vært der, sa han til meg da. Alle har vært der. Da jeg gikk, så han på meg og sa jeg var råbra, og at jeg ikke måtte glemme det. Det ordner seg, sa han, det kommer til å gå bra.

 

 

 

 

En gang var jeg syk, og dro til legevakten i vestfossen, for og forsikre meg om at jeg kunne dra til Praha to dager etterpå. Da jeg kom inn til legen, så hun på meg, og sa at jeg ikke var syk. ”Du har angst, det er det du har”. Jeg sa at det hadde jeg ikke, høysnue og feber, det var det jeg var der for. Det stemmer ikke, sa hun. Kanskje jeg ikke forstod det nå, men jeg kom til og forstå det senere.

 

Jeg gikk bortover gaten. Dag Solstad går på den andre siden. Jeg vinker og smiler. Han nikker, og smiler tilbake.

 

 

Jeg har sluttet å legge meg. Jeg bare plutselig slokner. Samme hva klokken er. Jeg sover ikke så mye om nettene lengre. Jenta jeg ser i speilet ser sliten ut.

Når jeg er på jobb, og det kommer inn menn i trettiårsalderen med dress, blir jeg ekkel. Jeg tar meg selv i håret, smiler søtt til dem, hjelper de mer enn de fortjener, slik at når de går ut av butikken min, er de fornøyde. Når de setter seg i bilen, for å kjøre hjem til kona si, smiler de nok for seg i selv, og tenker at de klarte det i dag også.

Har planer om å begynne og rane gamle damer. Tenker på det når jeg sitter og venter på banen. Easy cash. Blir bekymra når jeg tenker på det, bli enda mer bekymra over hvor lite skremt jeg blir av tanken egentlig. Vil aldri studere. Vil bare tjene penger og bli lykkelig. Kanskje jeg skal gifte meg med en av dress-mennene.

 

 

Har begynt å få nikotinmerker på fingrene.

 

 

 

Når skal jeg sove?

Har tenkt i en uke at jeg må vaske hybelen.
Husker når jeg var liten og det sto i avisene om damer som bodde i leiligheter med søppel til taket. Var bilde av leilighetene på forsiden av VG, og pappa pleide å peke på dem og si at det kom til og bli meg hvis jeg ikke ryddet rommet mitt mer.

Jeg vil jo bare sove.

 

Bakgrunnen på telefonen min er setningen ”helst ville jeg være tip”. Når folk spør meg hva det er for noe, svarer jeg at det er favorittromansetningen min. Det de ikke vet, er at jeg husket setningen feil. Romanen handler om en mann som forelsker seg i en yngre vill pike. Han snakker en gang om at hvis han ville ligne noen, så ville det vært tip. Det er jeg som husker det som om han ville være henne.

 

 

 

Og hva jeg vil si er dette, det er dette jeg vil si, og det er dette jeg mener, og jeg mener ikke noe annet. Det jeg vil si er dette. Dette vil jeg si. Dette vil jeg frem med. Dette er budskapet. Budskapet er dette. Temaet er dette. Dette er dette jeg vil ha frem. Fremfremfrem. Jeg vil ikke noe mer. Ikke noe mer vil jeg. Neineineineinei.

 

 

sit.good dog

Synes du jeg er pen. Hæ? Jeg spør om du synes jeg er pen. Jeg synes du er en flott jente. Det var ikke det jeg spurte deg om,  jeg spurte om du synes jeg var heitere enn Nina Person. Jeg lyver ikke.

Jeg forteller bare ikke alltid hele sannheten. Dette er løftene jeg ikke kan holde; hvis du kommer hjem til meg om natten, og tar av deg klærne dine, får du lov til å bli her. Hvis du sier at du elsker meg, lar jeg deg ikke gå etterpå. Det går ikke an å være heitere enn henne, hun er jo faen meg dødsdigg.  Det er sant. Hva er din favoritt the cardiganssang. Min er den der hu synger om at hu har winding ‘bout a fresh start, men at hun har funnet seg a good horse.

Jeg ser på nrk om lørdagskveldene, og har lyst å bli venner med alle de som er publikum på tv-underholdningen. Men du snakker for mye, vet du, de er ikke videre interessert i å heng ut med deg. Uflaks. Stille vann, har dypest bunn. Eller no sånn, jeg vet ikke hvordan uttrykket går.

Savner du meg. Jeg jobber ikke lenger på butikken der du kjøpte sigg og skoleboller. Savner du meg. Jeg går ikke lenger på kafeene du pleide å frekventere med de heite vennene dine. Savner du meg. Jeg synes du burde savne meg. Jeg kjører ikke bussen du tar til jobben lenger. Det er ikke lenger jeg som skriver avisene du leser om morgenen. Hvorfor savner du ikke meg mer da.Savn meg.

Jeg savner deg.

Martha og Tom Frost

 

Martha møter Tom Frost, ikke sant. Det er førti år siden, førti år for faen, siden de hang sammen sist, så når han ringer henne nå, og når han spør henne, om de ikke kan ta en kaffe ihvertfall, hva skal hun gjøre da, hva er det meningen at hun skal si. Det er jo ikke akkurat  som  om hun kan si nei, det er jo ikke akkurat som om hun kan si  sorry mac, det passer ikke, prøv igjen senere. Pene piker gjør som de blir fortalt.

Det er jo Tom, det er jo Tom Frost som ringer til henne, stemmen hans sprekker, og han spør om de skal drikke kaffe. De er jo faktisk begynt å bli ganske gamle begge to.  Så hun sier ja til å møte han, hun kjører inn til sentrum søndags formiddag klokka ett,  hun skal møte han på den faste kafeen sin klokka to, men hun passer på å være der i god tid. Martha er en pen pike, hun har kanskje ikke alltid vært det, men hun har blitt det nå, og pene piker kommer tidsnok.   Hun må sitte helt til kvart over to, før Tom Frost kommer, og Martha merker at hun synes det er kjipt. Det er ikke hun som har ringt han, det er han som har ringt henne, så da kan han godt komme tidsnok. Han gråt når han la på.

Hvor fikk du telefonnummeret mitt fra, er det første Martha spør om, etter at Tom har satt seg. Han ser gammel ut, det gjør hun også. Men det gjør ingenting. Jeg ringte til opplysningen, svarer Tom. Du heter jo fremdeles det samme.

 Har du hatt det bra, spør hun. Martha spør Tom om livet hans har behandlet han okei. Selv har jeg hatt et godt liv, sier hun. Tom Frost tar hånda til Martha og sier at han har savnet henne. Jeg har det, sier han, jeg har savnet deg så masse. Martha sier nei, hun sier at det har hun faktisk ikke, når han spør om hun ikke har savnet  han. Jeg gjorde det kanskje en gang, sier hun, da jeg var ung. Men jeg er ikke ung lenger, sier hun, og det er ikke du heller.  Kanskje din kone ikke er med deg lenger, sier Martha,  kanskje mannen min har gått fra meg, sier  hun, men det betyr ikke at vi kjenner hverandre. Jeg er en helt annen person, enn det jeg var da, sier hun, og det er du også.

Hvorfor kom du hit da, sier Tom. Jeg vet ikke, sier Martha. Enten så er det fordi det aldri er noen som har lest dikt høyt for meg om natten utenom deg. Eller så er det fordi jeg har lyst å kysse deg på pannen og gå. Også gjør Martha det, hun kysser Tom Frost på pannen, sier at det var fint å kjenne deg, også går hun. Hun tar med seg vesken, og går ut av kafeen, setter seg inn i bilen, også kjører hun hjem. Martha er en pen pike, hun var kanskje ikke det når hun var ung, men hun er det nå, og pene piker vet når de skal gå. Pene piker kjenner sin besøkelsestid, det tenker Martha på når hun kjører opp veien  inn til huset hennes, hennes besøkelsestid var over nå.

Enda en nye telefonsvarer

 

Hei, det er Christense,
hva kan jeg hjelpe deg med.

Får jeg gi deg varm sjokolade, med krem og litt kanel. Du får et glass rom ved siden av. Ønsker du deg noe annet, skal jeg hente avisen til deg. Vi har aftenposten, dagsavisen, morgenbladet, klassekampen.

Det er opp til deg, du har helt fritt valg, velg hva du vil, eller velg meg.

Jeg kan ta av meg klærne, bli naken for deg. Løse opp den franske fletten, og ta av meg brillene, si okei kom å ta meg. Og hvis det ikke sømmer seg, skal jeg la være. Hvis det passer deg bedre kan jeg beholde klærne på.

Er du sulten, jeg kan jeg gi deg noe å spise. Har du vondt i nakken, skal jeg massere deg. Kjeder du deg, vil du se en spennende film, eller vil du kanskje ha en dvd-boks fra HBO.

Sentralbordet er åpent tjuefiretimer i døgnet.

dette kunne skjedd på en bar på grønland

And on her jacket, sier han til meg. There’s a picture of Che Guevara, as he sits beneath the tree. Jeg sitter på Queens og drikker øl, jeg snakker med en mann med kjærlighetssorg. Han sutrer jævlig.  But that’s not important, but he look a bit like me.

Jeg ser på fyren, han ligner faktisk litt på Ernesto, men han begynner å kjede meg. Jeg sier det til han, du kjeder meg. Han forstår ikke norsk sier han til meg, you get me bored. Han spør om jeg vil vil at han skal gå, men jeg sier at det behøver han ikke.

Men det at jeg sier at jeg ikke synes han er spennende, gjør ikke at han prøver å snakke på en annen måte. Snart har jeg drukket åtte øl.  Have you ever loved someone so much, you’d give an arm for, sier han til meg, og jeg tenker at jesus christ on a bike, nå er han litt for emo, selv for  meg, men jeg svarer at det har jeg da sikkert. Not the expression, sier han da,  no, literally give an arm for? Da svarer jeg at det har jeg ikke, det er det bare du som har i hele verden.

Da jeg sier det, blir han irritert og sier at hvis jeg bare har tenkt å snakke på norsk, gidder ikke han å sitte med meg lenger. Gå da, og da heller han resten av ølen sin oppi min, og går.  Jeg ser ikke etter om han setter seg en annen plass, eller om han går ut av hele Queens.

SWEETNESS

Men når du sier det på den måten, så vet jeg ikke hva jeg skal svare. Alt forandrer seg jo nå, nå snakker vi jo ikke om det samme lenger, dette baby, er en helt ny sak.

Jeg er ikke så flink til å spise lenger. Jeg var mye flinkere før. Når jeg nå spiser et helt brød, når jeg kommer hjem fra skolen, får jeg hjertebank, og jeg begynner å svette. Jeg sovner, og våkner sånn at jeg akkurat rekker PARADISE HOTEL.

 

 

Er ikke Rune søt. Jeg synes han er skikkelig søt. Hæ. Så du det i går, var han ikke DRITSWEET når han begynte å grine når han var drita. Jeg synes han var OMG SÅ SWEEEEET.

Jeg hører på Morten Abel, i flere timer av gangen. Åh, jeg elsker Morten Abel!  Jeg våkner pluselig av dama som snakker mellom sangene på SPOTIFY sier at at nå har jeg ikke lov til å høre på dude of all dudes flere ganger.

 

 

 

Jeg er skikkelig kvalmen, oj så kvalmen jeg er, jeg burde nok sove en time til.  Det er alt for varmt her, jeg svetter, kan du ta opp vinduet for meg.

 

 

 

 

 

samtale

Du spør hva jeg gjør for tida, og jeg sier at ”Om kvelden tar jeg tre sit-ups på gulvet foran senga mi, og  jeg sovner som en stein  etterpå. Hver morgen våkner jeg to minutt før alarmen går. Klokka syv hver morgen er det en stemme i telefonen min som sier at ”klokka er null sju null null”, og at ”det er på tide å stå opp”. Jeg har slutta å ta trikken. Jeg ble ganske fortvila når jeg fant  det ut, men  jeg tjener ingen tid på å reise kollektivt i forhold til det å gå, så jeg har ikke lov til å bruke schmekas på å dra til høyskolen lenger. Så jeg går. Ja det er det jeg gjør for tida, jeg går en del, men det er fint det”. Vi sitter ved siden av hverandre på tjuebussen, jeg skal hjem,og du skal på jobb. Jeg har ikke sett deg på skikkelig lenge.”Så det at jeg tar bussen nå, det er skikkelig spesielt faktisk, og at jeg treffer deg, mens jeg sitter her, det er da enda mer spesielt. Kanskje det betyr at jeg må ta bussen mer. At jeg må være mer på løkka, der jeg har vært nå. Eller kanskje det ikke betyr noe som helst, i det hele tatt. Du kjenner jo meg, ikke sant, du vet jo at jeg ikke er en slik jente som nødvendigvis tror, at alt må bety noe Men alikevel, fint å se deg”. Jeg skal gå av bussen om fire stopp, har så, så veldig lyst til at du skal gå av samtidig som meg. Nå er det bare tre stopp igjen, og jeg vil at du skal følge meg hjem, bare for å bli med inn døra mi, for å høre litt på Hot Club de Norvège, også kan du gå igjen etterpå, eller så kan du bli, du kan bli hvor lenge du vil. ”Nei, jeg har ikke profil på det nettstedet, det er derfor du ikke har funnet noe, når du har søkt etter meg. Men jøss har du søkt etter meg, trodde du hadde glemt meg ut jeg. Jeg har begynt å høre på Morten Abel igjen. Dude of All Dudes, det må du og innrømme, det er en av de beste sangene som er skrevet. Jeg skal gå av bussen nå, det er her jeg bor, så hadet godt”. Våren er kommet til Oslo, all snøen har ikke smeltet, men det er sol i noen timer hver dag ihvertfall, og det holder i lange baner for meg. Ja det gjør det, absolutt.

lørdagsmorgen, før jeg går ut for å kjøpe dagbla’, ser jeg fire episoder himmelblå på nrknettv, og der er det en svensk/polsk vaskedame, som snakker om satre, og om at hell is other people

 

Men du tilgir meg snaaaart,
 gjør du ikke,
 alt ordner seg etter hvert ,
 det er slik vi funker,
 ikke sant.

Nei. Det går det ikke mer,
nå nåå nååå går jeg vekk fra deg.

Det har du ikke lov til å si, det er ikke derfor jeg er din bror.
Det er ikke derfor jeg er din far, og det er ikke derfor jeg er din mor. 
JEG ER NABOEN DIN. JEG HAR GITT DEG GAVER TIL BURSDAGER HELE DITT LIV.

 
Vi er jo  sånn jeg og du,
 jeg driter meg ut og du elsker meg på ny,
 og så er vi close as ice igjen.

Du er min eldste venninne,
 du er den beste kameraten jeg har,
 jeg har ingen andre venner enn deg.  

Ikke vær sinna,
det hjelper
 ingen og ingenting,
 kyss meg på pannen,
 si at jeg er håpløs,
jeg er håpløs,
men si
 at jeg kommer meg,
 at jeg heeeele tiden kommer meg,
 og at du, at du, at du aldri kan være sint på meg for lenge av gangen.
Ikke mer enn en måned,
ikke mer enn en uke,
 ikke mer enn en dag,
og i hvertfall ikke mer enn en time.

 

 

 

 

 

 

 Og nå baby, nå har du vært sint på meg alt for lenge.

Jeg kommer til å synge denne sangen, helt til du blir møkklei den.
Nananaanananananaaannaaa naaana naanana naaaaaaanaannaanaa. 

 

 

 

 

 

Det er alltid så varmt i tøyengata om natta, det var ikke det før, jeg har begynt å sove med vinduet åpent. Jeg er litt redd for at det skal fly en ravn inn, når jeg aner fred og ingen fare. I går natt drømte jeg at jeg ble angrepet av hester, men jeg våknet, og fikk med meg at det var bare en pike i for høye sko som skulle løpe etter en taxi. Eller så skulle hun løpe hjem, hun måtte kanskje tisse.

Jeg har ingen penger, og jeg har satt opp budsjett. Jeg kan bruke to hundre kroner til dagen, jeg bruker åtte hundre. Jeg går ikke så ofte på fest, men hver gang jeg gjør det, drikker jeg alt for mye vin, og jeg blir like sint hver gang jeg merker at jeg har drukket altformasse vin igjen. Jeg lager meg pannekaker til middag, av egg fløte og proteinpulver. Vinner jeg fem hundre tusen kroner  på skrapelodd skal jeg kjøpe meg et lager med hårspray og pudder.

Jeg liker tv så godt, jeg. Det er ikke så viktig hva det er for noe, men jeg liker lyden av flimrende bilder med tilhørende musikk.  Det er så trygt og godt, det. Det minner meg om å være et barn. Jeg har ikke tv på rommet mitt i tøyengata, men jeg har en tromsø etageseng. Før jeg legger meg om kvelden, pleier jeg å skru på et tv-program jeg finner på internett på datamaskinen min. Når jeg ligger oppe i tromsø etasjesengen min, kan jeg nesten ta på taket mitt (det må jeg male snart, jeg har lovet huseier det), kan jeg ikke se datamaskinen min, men jeg hører lydene fra tv-programmet, og dermed faller jeg lettere i søvn.  Jeg liker norsk film. 

 

purepopmusicbaby

 

Ingen ble skada, du burde være takknemmelig.  Og at du ikke bryr deg, er faen meg dritekkelt. Du veit at jeg ikke kan la deg gå nå. Selv om alle vet hvem pappa’n din  er , så er det vel du som bestemmer over deg selv.

 

Det du er blitt, er en stein, på veien ned mot gjeld, tap og skam, baby.

 

  

Jeg sitter på Queens.  Det er midt i uka.  Jeg kan drikke øl midt i uka, fordi jeg er student. Studenter kan det, drikke øl midt i uka. Drikke øl midt i uka, gå på quiz hver eneste torsdag. Jeg er alene på Queens, det er og lov, for jeg bor på tøyen, og bor du i nærheten har du lov til å være alene på Queens.  Det er ingen som stiller spørsmål ved det, snart skal jeg kanskje gå ut å ta meg en sigarett, men det er bare kanskje, for jeg har jo tross alt slutta å røyke. Det kommer en mann bort til meg, han er ganske kjekk, han går med skinnjakke. Han spør meg om vi skal spille dart, jeg sier at det kan vi godt, jeg synes alltid menn i skinnjakker er heite.

Mannen i skinnjakke er dårlig i dart, jeg vinner over han, og det er festlig, for jeg er virkelig dårlig i dart. Etter ei stund, sier jeg til han at han er faen meg dårlig, så la oss drite i å spille mer, kjøp en øl til meg, så  setter vi oss istedet for. Jeg spør han hva han heter, han sier et navn, jeg spør hva han pleier å gjøre på, og han sier at han er begynt å henge nede på togstasjonen.

 

Nei, herregud, jeg går aldri på noe tog, jeg sitter bare der og ser på folk. De oppfører seg akkurat som biler, i  en bilkø i rushtiden, de forter seg, de snur, de skifter posisjoner, og jeg har bare lyst å skrike at alt er tull! Og om de ikkje kan se at  at alle disse livene er poengløse. Men så, så svikter knærne mine meg. Hodet mitt er svakt, og plutselig er det klart for meg, at det er ikke dem, det er meg, det er jeg som har mista meg selv.

Og jeg gjemmer meg bak disse bøkene jeg leser, mens jeg skribler poesi, i en tro på at kunst kan redde et vrak som meg.

Javel, sier jeg. Jeg er aldri ekte, sier han. Dette er bare en skisse av meg. Alt jeg lager er typisk, billig, og tap av tid. Herregud, ikke stress sier jeg, jeg ville bare drikke øl. Og kanskje spille dart med noen morsomme mennesker.

 

Hvilken musikk liker du, spør en ny mann i skinnjakke meg. Jeg var ikke interessert i å gå hjem enda, så jeg satt meg på mono istedet. Her går alle med skinnjakke. Jeg har hørt litt for mye på bright eyes i det siste, svarer jeg. Det går vel ikke an å høre for mye på han, sier skinnjakkemannen, alle sangene hans er jo faen meg geniale. Det kan godt være, sier jeg. Røykeplassen på mono, er det fineste med hele Oslo, skulle ønske jeg aldri hadde slutta å røyke.

jenter

 

 

You write such pretty words.

 

Humla og jeg er på Mono. Vi hører på babes som leser opp dikt. Den kuleste av de alle, leser også jævlig fine dikt. Det er ikke meningen å banne, men de var faktisk jævlig fine. Hun fikk meg til å le høyt, og etter at hun var ferdig med å lese opp, snur humla seg til meg, og sier at jesus, er alle jenter like.

 

Alle jentene er ikke like baby, men noen jenter er likere enn andre.

 

Jeg er blakk. Dette er en prosatekst, som handler om at jeg har lyst å bli rik: 100 schmekas rett i hånda, så får du et smil. Jeg er ganske søt når jeg smiler. Vil du ha noe annet, si ifra, jeg kan ikke garantere noe, men skal gjøre så godt jeg kan. Trekker du meg opp, så danser jeg. Dans baby, dans for meg. Hvis dette er as good as it gets, vil jeg ikke at det skal bli noe bedre.

 

JEG HØRER PÅ BRIGHT EYES IGJEN! DET ER SKIKKELIG FINT! JEG DRØMMER OM HAN OM NATTEN! MENN SOM SKRIKER TIL EN SKRANGLETE GITAR!

 

 

M, Humla og jeg, går ned bakken til skolen. Vi har vært på Coop, og leita etter smaksprøver. Snart begynner neste time, vi går på bibliotekarhøyskolen, og skal ha den femte forelesningen denne uka om biblografier. – Se, sier Humla. – Der er den dama som ligner sånn på deg. Jeg er ikke videre interessert, men jeg spør Humla, hvem det er hun snakker om. M peker på dobbeltgjengeren, jeg får stallsjokk, og bryter ut i latter. Det er som å se i et speil.

 

Det får meg til å tenke på to ting; den ene er boka i dag er ein fin dag, av Ingrid Z Aanestad. Den andre er at hvis ikke dama, ikke også hadde vært to meter som meg, hvis hun ikke og bare hadde gått i sorte klær (sorte støveletter, sort kåpe), og hadde hun ikke hatt briller, og knute i nakken, hadde hun ikke lignet på meg i det hele tatt.

 

Det gjør ikke noe, jeg har lyst til at vi skal bli venninner for det om, jeg bruker ikke lenger briller, men jeg kunne kanskje tatt dem på hvis vi skulle drukket drinker på summit 21 en tirsdags kveld.

 

Humla og jeg er på mono. Vi møter en mann som jeg synes var heit en gang. Han sier til meg at jeg ser bra ut, sier at han ser at jeg har blitt tynnere. Jeg tenker ti poeng til meg, også sier jeg til Humla at nå skal vi gå. Så vi går, og vi setter oss på internasjonalen. Vi leser alle avisene som er der, mens vi drikker black russian, og bloody mary. Når jeg går hjem fra skolen, bruker jeg alle pengene mine på at alle menn fra grensen til tøyen skal se på meg, og smile.

 

De pleier å begynne med det, når jeg går inn til grønnland. Funker som fjell for meg. Det er jo tross alt her jeg bor. I asked your name, you asked the time.

 

det snør alt for masse i Oslo

Jeg har vondt i magen Jo. Jeg har skikkelig vondt i magen. Du må stoppe, jeg kan ikke gå lenger, kan du hente noe å drikke til meg. Noe vann, jeg er så tørst. Det kan være du må gå videre alene, jeg kan ikke gå mer, jeg kan ikke gå videre nå. Jeg har så vondt i magen Jo, jeg kan ikke gå mer nå, men hvis du venter på meg, så er det fint, jeg vil at du skal vente på meg, vent.

 

Vi står og ser på en pike, hun gråter. Hun sitter på en seng, hun er naken, hun gråter. Jeg spør om vi kanskje skal gå bort til henne. Jo sier at det skal vi ikke, vi skal ikke det sier Jo. Dette er lyden av et menneske i oppløsning, sier han, dette er lukten av et bilde som råtner. Hør etter, jente.  Noen har hatt hennes hode i sine hender, også har de sluppet. Man må ikke slippe, sier Jo, ikke når man først har begynt å holde dem. Da må man bare forsette å holde dem. Piken slutter ikke å gråte, hun ser på meg, og spør hva det er jeg glor på. Jeg sier til henne, at man må aldri la noen bære hele vekten av seg selv, at man må passe på at man bærer noe selv også. Hun ser like lei seg ut fremdeles. Jo sier at vi skal gå videre nå, at vi har stått der lenge nok. Jeg spør han om vi oppførte oss feil, skulle vi gjort noe anderledes. Vi kunne ikke gjort noe, sier Jo. Samme hva noen sier, og samme hva noen gjør kommer pikene til å forsette og gråte, og guttene kommer aldri til å forstå at det er helt uungåelig.

  

Venter du lenge nok, tar hun nok av klærne sine, for deg. Venter du lenge nok, begynner hun sikkert å elske deg også. Venter du lenge nok, får du A på eksamen, du kommer inn på master, alle har lyst å høre på deg igjen. Venter du lenge nok, slutter det å snø. Det slutter å snø, det slutter å snø, det slutter å snø. Det slutter alltid å snø til slutt, det gjør alltid det. Hodet er helt igjen da, når sommeren kommer, det er klart til å bli lagt i noen andre sine hender. Og etter sommeren er ferdig knuses det på ny, og det er slik det skal være, og da vet vi hvordan vi skal oppføre oss. Venter du lenge nok, lærer også du deg, hvordan du skal oppføre deg.